Isbreen Austfonna ligger på øya Nordaustlandet på Svalbard, og er Europas største isbre. Deler av isbreen beveger seg i en kjempehastighet, i hvert fall til en isbre å være.
Hastigheten til istungen som beveger seg ut i havet har økt voldsomt de siste årene.
I 1995 ble det målt at isen bevegde seg i rundt 150 meter i året. I 2014 målte forskerne en toppfart på hele 3800 meter i året, som er 25 ganger høyere enn toppen i 1995. Isfronten vokser utover, og store mengder is faller i sjøen fra iskanten.
Bildet viser hvor mye raskere isen har begynt å bevege seg i løpet av de siste årene. (Foto: CPOM/GRL)
Forskerne har brukt data fra isovervåkningssatelittene Sentinel-1A og Cryosat, og området nederst på breen har blitt 25 meter tynnere i året siden 2012.
Denne bevegelsen skaper også et ustabilt område som går 50 kilometer innover fra brefronten. Området er farget rødt på kartet, og har mistet mye tykkelse mens isen har rast ut i havet.
Det røde området viser hvor breen har mistet mye tykkelse i løpet av de siste årene. Man kan også se hvor tungen ender i havet til høyre i bildet. (Foto: CPOM/GRL)
Brefremstøt
Den dramatiske brebevegelsen kalles et breframstøt, eller en surge.
– Dette er et periodisk fenomen, og er veldig typisk for breene på Svalbard. Du ser ikke det samme på noen av breene i Norge, sier Jon Ove Methlie Hagen, professor ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo. Han holder for tiden på med en forskningsartikkel som dreier seg om surge-fenomenet ved Austfonna. Hagen har ikke deltatt i studien som blir omtalt her.
En vanlig isbre har en jevn bevegelse, hvor den beveger seg litt og litt framover for hvert år. Ved enden på breen brekker det av store stykker med is som smelter.
– Det er annerledes for breer som Austfonna. Breene beveger seg først enormt sakte, noen få meter i året, og det bygges opp spenninger inne i breen. Plutselig løsner isen, og det raser nedover i store hastigheter. Dreneringsbassenget på Austfonna bevegde seg sakte med svak økning mellom 2008 og 2012, og da løsnet ismassene, forteller Hagen.
Vanligvis mister Austfonna rundt 2,5 millioner tonn is i året på grunn av kalving.
– Under dette framstøtet tredobles massetapet, og breen mister 7-8 millioner tonn i året.
Dermed kalver det det mer is ut i havet fra breen enn det som blir tilført fra ny snø, i hvert fall under breframstøtet.
– I løpet av de neste to-tre årene vil breen stabilisere seg igjen, og begynne prosessen med å bygge seg opp. Dette kan ta lang tid, kanskje opp mot 150 år.
Hagen forteller at denne delen av Austfonna sannsynligvis gikk gjennom en lignende surge på midten av 1800-tallet.
Klimaendringer?
– Isbrefremstøt er et naturlig, syklisk fenomen, og har ikke noe med klimaendringene å gjøre, forteller Hagen.
Forskerne bak denne nye studien lurer på om varmere vanni havet rundt iskanten kan bidra til smelting fra breen, men Hagen mener at det ikke er noen gode bevis for dette her, og at det blir spekulasjoner.
Det blir estimert at en tredjedel av havstigningen de siste årene kommer fra isbreer som Austfonna, nemlig isbreer som ikke ligger på Grønland eller på Antarktis, hvor det meste av isen på jorden befinner seg.
– Derfor er det viktig å følge med på disse mindre breene. Bidraget til havnivåstigningen fra disse breene har vært like stort eller større enn fra isen på Grønland og i Antarktis, i hvert fall de siste 10-20 årene.
– Det er også viktig å studere disse fenomenene, siden vi også kan lære noe om prosessene som driver breframstøt på Grønland og i Antarktis, hvor det er mye mer is, sier Hagen.
Referanse:
Malcolm McMillan mfl: Rapid dynamic activation of a marine-based Arctic ice cap. Geophysical Research Letters, desember 2014. doi:10.1002/2014GL062255.
