20. mars 2015, solformørkelse på Svalbard. De trodde det ble natt og oppførte seg deretter. Vi snakker ikke om mennesker, men dyreplankton.

Mens de fleste var opptatt av å se opp i været, var studentene som studerer arktisk marinbiologi ved Universitetssenteret på Svalbard (Unis), mer opptatt av det som foregikk under is- og havoverflaten.

De ville se om solformørkelsen hadde noe å si for hvordan dyreplanktonet beveget seg når det ble mørkt, eller om denne bløffen fra naturens side ble avslørt.

– Kort fortalt – solformørkelsen var en gedigen aprilsnarr som gjorde at millioner gikk fem på, sier Jørgen Berge. Han arbeider som professor ved UiT Norges arktiske universitet og Unis.

Fenomenet døgnmigrasjon

Døgnmigrasjon av dyreplankton er et fenomen som karakteriserer alle verdens hav og har blitt beskrevet som den største synkroniserte bevegelsen av biomasse på planeten.

Fenomenet består i at små og store dyreplankton gjemmer seg nede i mørket om dagen, slik at de ikke skal bli mat for større rovdyr som jakter oppe i den lyse dagen.

– Men når nattens mulm og mørke senker seg, kan dyreplanktonet svømme opp til de øvre, næringsrike vannlagene der de kan spise i ro og fred for innpåslitne rovdyr, forteller Berge.

Dette gjentar seg hver dag, hele året. I alle verdens hav. Og siden disse døgnmigrasjonene er styrt av sollys, gjør det at mønsteret blir nøyaktig synkronisert med dag og natt. 

• Les også: – Solformørkelsen var enda bedre enn forventet. Forskerjubel på Svalbard

Naturlig eksperiment

– Når vi så var så heldige å få en full solformørkelse midt på dagen ved vårjevndøgn, var dette et naturlig eksperiment som nesten er for godt til å være sant, forteller Berge.

– Forsøket er også perfekt tilrettelagt for å finne organismer som reagerer direkte på sollys og de som ikke gjør det.

Studiene ble ledet av Berge og samordnet av førsteamanuensis Janne Søreide fra Unis. 

En time fra første kontakt

Selve den totale solformørkelsen varte ikke lenger enn drøyt to minutter, men det tok omtrent en time fra første kontakt mellom sol og måne og frem til månen dekket hele sola. I denne perioden opplevde både mennesker og dyr at det ble gradvis mørkere.

– Under den totale solformørkelsen ble det helt stille i Longyearbyen, og man kunne ikke høre en eneste snøskuter, sier Berge.

Men i havet hadde solformørkelsen også en stor virkning. Forskeren forteller at de organismene som hadde trukket seg ned i dypet for å hvile middag, plutselig begynte å svømme oppover.

– Spesielt rundt selve den totale formørkelsen viste instrumentene våre at det var få organismer igjen i dypet. Men de kom fort ned igjen da lyset plutselig begynte å returnere, sier Berge.

Krillen mest følsom

Blant de organismene som så ut til å respondere mest på endringen i lys, var krillen.

– Vi kommer i tiden fremover til å gjøre grundige analyser av alle dataene som ble samlet, og vi vil prøve å kunne identifisere hvilke arter som lot seg lure og hvilke som forholdt seg helt i ro, sier forskeren.

Han mener det er viktig å vite hvilke arter som bruker eller ikke bruker sin indre biologisk klokke for å styre vandringsmønstre opp og ned i havet, fordi det gir oss en generell forståelse av hvordan lys påvirker ulike organismer.

Annet lys med mindre is

– Og spesielt i Arktis, der klimaendringene har ført til og vil føre til mindre isdekke, noe som kanskje er den aller viktigste faktoren som regulerer tilgjengelig lys i havet.

Når isen trekker seg tilbake, vil store områder få et endret lysklima. Derfor er det viktig å vite hvordan organismer responderer og reagerer på lys.

– Det er for øvrig omtrent femti år til neste gang vi får muligheten til å studere samme fenomen på Svalbard. Men da i en periode av året der det er midnattssol, sier Berge.