Annonse

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

En forsker har studert planleggingen av regjeringskvartalet på 1950- og 1960-tallet.

I Norge er vi glade i å bygge nytt, men ikke i å ta vare på historien, mener forsker

– Byggene på Blinderen og i Regjerings­kvartalet forteller om gjenoppbygging og velferdsstaten.

Publisert

Nylig ble Oslo Science City lansert med illustrasjoner av det danske arkitektkontoret Bjarke Ingels Group (BIG).

Universitetet i Oslos område på Blindern skal transformeres til en såkalt grønn korridor med blant annet påbygg, tilbygg, grønn fortetting og takhager.

Men hva skjer med bygningene på Blindern?

Espen Johnsen er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og ekspert på etterkrigsmodernismens arkitektur i Norge. Han påpeker at universitetsbygningene på Blindern føyer seg inn i en lang rekke utsatte byggverk fra etterkrigstiden.

– Mange opplever bygninger fra 1950- og 1960-tallet som utdaterte. Derfor risikerer de å bli revet, transformert eller rehabilitert, sier Johnsen.

I ytterst få tilfeller fredes de og bevares, eller tilbakeføres til sin opprinnelige utforming, legger han til.

– På Øvre Blindern er det en 1950-60-talls campus som er uvanlig godt gjennomført. Mange har kritisert den for å være en steinørken, men den kan også ses som en elegant, abstrakt komposisjon av velproporsjonerte bygninger med alleer, plassrom og grøntarealer.

Espen Johnsen er professor i kunsthistorie og ekspert på etterkrigsmodernismens arkitektur i Norge.

Arkitekturen forteller historie

Universitetsområdet og bygningene der ble tegnet av flere norske arkitekter, blant andre Leif Olav Moen.

Espen Johnsen mener at blandingen av høye og lave blokker forteller om det som var en moderne idé den gang: Velferdsstaten Norge skulle gi universitetsutdanning til folket.

Bygningene ga de ulike fakultetene sine interne maktuttrykk, samtidig som studentene fikk lesesaler og kantiner.

– Setter du inn mange nye boliger, kan området bli lest på en helt annen måte. Mange vil si at det tilfører nye interessante kvaliteter, som at det revitaliserer området og gir liv på kveldene. Men man mister noe av den opprinnelige campus-ideen. Arkitekturen forteller en del av historien om Universitetet i Oslo og etterkrigstidens gjenreisning av Norge og er et kulturminne, mener Johnsen.

– Derfor må det gjøres et bevisst valg. I Norge er vi ekstremt glade i å oppføre noe nytt. Vi har langt mindre tradisjon for bevaring.

Johnsen påpeker at fagmiljøet rundt arkitektur- og kunsthistorie er lite i Norge. Dermed er kunnskapen om arkitekturhistorie generelt lav.

– Viktige beslutninger kan da tas på feil grunnlag. Noen ser på et bygg som ren pragmatikk, som noe som skal fungere. Andre ser det som et estetisk objekt som også kan ha et innhold. Dette tror jeg også debatten om Regjeringskvartalet avspeilet, sier han.

I 1959 vant arkitekt Leif Olav Moen konkurransen om et nytt bygningskompleks for Det historisk-filosofiske fakultet på Blindern.

Erling Viksjø: Hjernen bak Regjeringskvartalet

I 2020 utga Johnsen boken «Erling Viksjø – eksperimenter i form og betong». Viksjø var arkitekten bak Regjeringskvartalet.

Etter bombeangrepet mot Regjeringskvartalet 22. juli 2011 var det mye debatt rundt hvorvidt det ene bygget i kvartalet, Y-blokken, skulle rives eller bevares.

Dette har gjort Erling Viksjø mer kjent, og han er i dag en av flere norske etterkrigsarkitekter med en viss internasjonal interesse.

Andre kjente navn er Sverre Fehn, Christian Norberg-Schulz og Arne Korsmo.

I boken om Viksjø var Johnsen opptatt av å avdekke en form for mening bak arkitektur, gjennom blant annet å følge planprosessen bak byggingen av Regjeringsbygningen.

For å forstå ideene som lå bak, måtte han forstå hvilke aktører som var aktive i ulike stadier. Samtidig måtte han forstå arkitektens retorikk.

– Du må undersøke hvilke føringer som endrer prosjektene, men også om arkitekten retorisk anvender noen visuelle presentasjoner som mottakeren ikke forstår rekkevidden av, forklarer Johnsen.

For å forstå ideene bak Høyblokken studerte han hundrevis av tegninger og dokumenter, parallelt med samtidige oppslag i media.

– Noen tegninger tilhører arkitektens såkalte indre kreative prosess. Andre modeller og tegninger er bevisst utarbeidet for å forsøke å overbevise betrakteren eller kunden.

– Det blir en form for kartlegging for å forstå oversette sammenhenger. Når du så har den informasjonen, ser du med nye øyne på disse byggene. Du ser noe annet enn du så før.

Samspill mellom arkitektur og skulptur

Johnsen har blant annet brukt mye tid på å studere Viksjøs konkurranseutkast fra 1940, «Vestibyle». Han har sett at samspillet mellom arkitektur og skulptur ble vektlagt tidlig.

I konkurranseutkastet var skulpturen utenfor Y-blokken en søyle kronet med en hest og en plog, med en mann bak. Skulpturen som ble realisert på omtrent samme sted, ble Picassos verk «Fiskerne». Motivet symboliserte det samme, nemlig et arbeidende folk med tett forbindelse til naturen.

– Å se skulpturene er viktig både for dem som opplever bygget utenfra og for de som sitter inne i administrasjonen og ser ut, sier Johnsen.

Beslutningen om å rive Y-blokken i Regjeringskvartalet vakte stort engasjement. Her demonstrerer en gruppe foran utsmykningen «Fiskerne» i 2019.

Mener utsmykningen gikk tapt

Høyblokken og dens radikale brutale betongoverflater kaller han en «geopolitisk syntese» som både uttrykker noe norsk og noe internasjonalt.

Høyblokkens form har referanser til Sør-Amerika: Brasil var et foregangsland på offentlige departementsbygninger i høyblokkform. Samtidig tok Viksjø inn det typisk norske, både i materialvalget med norsk elvegrus i naturbetongen og i utsmykningen med naturabstraksjoner og metode- og stiluttrykk som refererte til stavkirkene.

– Også det å engasjere kommunisten og fredsaktivisten Picasso var et meget ladet politisk grep. I sum har jeg prøvd å vise at det ligger meninger i Viksjøs bygg som beriker vår forståelse av dem.

Da det til slutt ble vedtatt å rive Y-blokka, mener Johnsen at også Picassos utsmykning med «Fiskerne» gikk tapt, selv om det skal plasseres i det nye komplekset.

– Det var så tett interaksjon mellom arkitektur og skulptur at meningen med å flytte kunstverket blir borte.

Referanse:

Espen Johnsen: Erling Viksjø. Eksperimenter i form og betong. Bok utgitt på Pax forlag, 2021. Sammendrag på forlagets nettsider.

Powered by Labrador CMS