- Å ta vare på skolehusene motiverer folk ut fra ønsket om å opprettholde en lokal identitet og tilhørighet, sier forsker og avdelingsleder Leidulf Mydland til forskning.no.

Mydland er tilknyttet bygningsavdelingen ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) i Oslo.

Han har i mange år undersøkt hvordan kulturminner oppfattes og brukes både i nasjonalsammenheng og ikke minst på lokalplanet.

- Forskningen min viser nettopp ønsket om at skolehuset skal forbli et viktig samlingspunkt, og møtested for kulturell aktivitet i bygda, sier Mydland.

Gjennom sine resultater ser han et tydelig behov for å forankre vernearbeidet sterkere i lokalsamfunnet

Det kan i så fall innebære en kraftig statusheving for skolehusene som potensielle verneobjekter.

Flytte ansvar

- Tydeligere lokal brukermedvirkning i fredningssaker vil innebære å flytte ansvar fra Riksantikvaren, Miljøverndepartementet og Fylkeskommunen, og ned på grasrotplanet i kommunene.

- Folk i lokalsamfunnet må få vesentlig økt innflytelse på hva som skal fredes. Men hvordan dette kan skje i praksis vil jeg ikke mene noe om, sier Mydland.

I seks år har han arbeidet med et prosjekt om bevaring av skolehus bygget etter fastskolereformen i 1860.

Mens ganske mange bygg restaureres etter folks private initiativ, er også en betydelig andel revet eller i forfall.

Fokus på samtidsperspektiv

Skolehusene bygget etter fastskolereformen har vært, og er fortsatt, viktige for livene til folk, viser NIKU-forskerens resultater.

- I ny internasjonal kulturminneforskning er det et stadig sterkere fokus på at kulturminners rolle må ses i et samtidig perspektiv.

- Kulturminnevern dreier seg ikke bare om objektet, men i stor grad også om selve prosessen om å ta vare på, og menneskene som gjør dette, sier Mydland.

Han framholder at skolehus bygget etter fastskolereformen også er viktige i norsk historie.

- De representerte et vendepunkt i både utdanningshistorien, men også i øvrig demokratisk arbeid.

Hvilke bygg skal vernes?

Likevel har skolestuene i praksis ikke vært ansett som kulturminner, verken av departementet eller Riksantikvaren, som altså kun har vernet ett skolehus fra fastskolereformen.

Det skjedde i Hedmark nylig, da Holøyen skole (oppført 1865) i Tolga kommune ble fredet. Denne skolen er godt bevart, og har en del av det opprinnelige utstyret og inventaret intakt.

Riksantikvaren mener derfor denne bygningen viser tidlig norsk skolehistorie på en god måte.

- Vi har svært få representanter fra vår tidlige skolehistorie. Nesten alle er revet eller betydelig endret, sier riksantikvar Jørn Holme på Riksantikvarens hjemmeside.

Les mer hos Riksantikvaren

- Holøyen grendeskole forteller historien om de første skolene i distrikts-Norge, uttaler Holme.

Lokale behov

Leidulf Mydlands forskning på skolehusenes betydning utfordrer den sentrale kulturminneforvantningen som i stor grad bestemmer hvilke bygninger som skal vernes.

- Hvordan vi i Norge organiserer kulturminnevernet sentralt, ser ikke ut til å svare på vernebehovene som finnes i lokalt. Internasjonalt fokuseres det stadig sterkere på lokal forankring av kulturminnevernet.

- Dette er noe den norske sentrale forvaltningen i liten grad tar innover seg, sier Mydland.

Dagens vern reflekterer i større grad embetsstatens historie, ikke livene og historien til vanlige mennesker, påpeker NIKU-forskeren.

- Når kun profesjonelle antikvarer gjør alle vurderingene, blir det en veldig begrenset type bygninger som vernes i Norge, og det tas mest hensyn til arkitektur, estetikk og monumentalitet, legger han til.

Har kommuner nok fagkunnskap?

En innvending mot å flytte mer verneansvar over til lokalplanet, er fagkunnskap.

Riksantikvar Jørn Holme uttalte for eksempel til Aftenposten 5. mars i år at utøvelse av skjønn ”særlig kan bli et problem i mindre kommuner som mangler kulturminnefaglig kompetanse.”

Holme uttalte seg i forbindelse med at en ny plan- og bygningslov er underveis. I den forbindelse ønsker Stortinget en ekstra forskrift for bevaringsverdige bygg.

Denne forskriften er i høringsrunden også blitt kritisert for å være for romslig - slik at eiere kan trenere pålegg om bygg i forfall.

- Fagkunnskap er helt nødvendig for å gjennomføre et godt vern, men jeg tror ikke den kunnskapen vi har i dag på sentralt hold er så godt egnet til å definere hva vi skal ta vare på.

- I tillegg trengs kunnskap om hvilken rolle bygningen har spilt lokal, og hvilken betydning den hadde og har for folks liv. Det er enda viktigere enn kunnskap om objektet, sier Leidulf Mydland.

Ulikt syn på kulturminner

Mydland tror ikke hovedutfordringen er kunnskap.

- Jeg tror dette handler om ulike oppfatninger i den sentrale kulturminneforvaltningen og hos folk lokalt om hva et kulturminne er.

Han legger til at hvis kommunene pålegges et større ansvar for vern, kan det få konsekvenser som ikke alltid er i samsvar med sentrale anbefalinger.

- Men samtidig får vi et engasjement for bygningene lokalt, og et mer mangfoldig kulturmunnevern, argumenterer Mydland.

Hva ønsker vi?

Selv om hele hans forskning på skolehusene handler om å skyve fokus fra objekt til menneske, er han enig i at også det arkitektoniske og bygningsmessige må spille en rolle,

- For eksempel bør vi verne en del symbolbygg, som sier noe om nasjonen Norge. De skal vi selvsagt ta vare på selv om de ikke har verdi i lokalsamfunnet.

- Men Norge trenger en eksplisitt uttalt politikk om hva vi ønsker for kulturminnevernet, og en offentlig diskusjon om hva vi skal ta vare på. Samfunnet vårt reflekteres tross alt gjennom de bygninger vi verner, det sier noe om hvem vi er, sier Mydland.

Referanser:

Skolehuset som kulturminne: Lokale verdier og nasjonal kulturminne - forvaltning.
Leidulf Mydland. Tidsskrift for kulturforskning, desember 2011.

Skolehuset i lokalsamfunnet - skolehusenes verdi og betydning i et lokalt perspektiv. Leidulf Mydland. Sammendragsartikkel i NIKU-hovedrapport.

Les mer:

NIKU: Kulturminner og samfunn