Særlig innerst i Bunnefjorden – i kommunene Frogn (Drøbak), Ås og nedre del av Nesodden – er det mengder av spor etter steinaldermenneskene. Sporene strekker seg også inn Nordre Follo kommune (Ski og Oppegård).

En fjord mellom Drøbaksundet og Bunnefjorden

Tar du av fra motorveien E6 ved Vinterbro og setter kursen utover mot Nesoddtangen, vil du ikke lenge etterpå passere den nå uanselige Havsjødalen.

Her ligger steinalderboplassene tett i tett.

Havsjødalen var fram til for rundt 7.000 år siden en fjord mellom Drøbaksundet og Bunnefjorden. Et sund som yret av marint liv – og av folk.

Få steder i landet finnes det flere spor etter menneskene i eldre steinalder enn nettopp her.

– Vi har i mange tiår forstått at dette var et utgravingsområde med kjempestort potensial, sier arkeolog Axel Mjærum til forskning.no.

En utbedring av riksveien til Nesodden åpnet noen år tilbake muligheten for arkeologene, slik at de for alvor kunne begynne å grave.

Et helt spesielt landskap

– I området rundt indre del av Bunnefjorden fantes den kanskje aller tetteste befolkningen av mennesker på Østlandet i eldre og midtre del av steinalderen, forteller Mjærum.

Arkeologen ved Kulturhistorisk museum i Oslo var med og ledet utgravingen i Havsjødalen. Han har nå i en egen studie sett på hvordan de raske landskapsendringene etter istiden påvirket menneskene og hvor de valgte å bosette seg.

– Oslofjorden er et av de befolkede stedene i verden hvor strandlinjene flyttet seg aller mest gjennom steinalderen.

– Det er også et av de stedene vi finner aller flest spor etter boplasser fra denne tiden.

Slik åpnet det seg noen helt spesielle muligheter for Mjærum og kollegene hans til å studere sammenhengen mellom landskapets endring og folks bosetninger i steinalderen.

LES OGSÅ

De beste nordlys-bildene er kåret

Bodde nær vannkanten

I steinalderens Norge bodde menneskene stort sett alltid nær vannkanten. Det samme gjorde de mange andre steder i Europa.

Folk den gangen dro mye rundt i båter.

De brukte ressursene i havet, kanskje vel så mye som de drev med jakt og sanking.

Tidligere snakket arkeologer om folk i eldre steinalder som «jegere og sankere». I dag kalles de gjerne «fiskere, jegere og sankere».

Et sund med masse liv

Prøv å se for deg det grunne sundet som strakte seg fra Hallangspollen, rett nord for Drøbak i Oslofjorden, og inn til Bunnefjorden.

Her strømmet tidevannet fra havet raskt inn og like raskt ut igjen.

Tidevannet brakte med seg mengder av næringsstoffer, kanskje nesten som Saltstraumen i Nordland i dag.

Det krydde av fisk. Det kan ha vært mye sel som forsynte seg av fisken. I strandkanten var det rikelig med skjell.

Det marine livet i havet spredte seg videre innover i dagens innsjøer Gjersjøen og Årungen. Den første var et stort sund der havet strømmet gjennom og kom ut ved dagens Ingierstrand og Hvervenbukta. Svartskog var en øy. Årungen var en fjordarm som strakte seg ned mot dagens kommunesenter, Ås.

Unikt steinalderlandskap

Under istiden hadde en enorm isbre presset ned hele Norden.

Siden den gangen har landskapet rundt Oslofjorden hevet seg opp fra havets høyde med minst 200 meter.

– Den første tiden etter at isen ble borte, hevet landskapet seg med så mye som ti meter hvert hundreår.

– I dag finner vi de aller eldste boplassene fra steinalderen rundt Oslofjorden nesten 200 meter over havet.

– De yngste steinalderboplassene ligger i dag rundt 20 meter over havet, forteller Mjærum.

Motsatt av Europa

I det meste av Europa har det motsatte hendt.

Fordi alt smeltevannet fra istiden førte til at havet steg mye, så er mange av steinalderboplassene i Europa blitt borte under vann.

Langs kysten i Norge steg havet akkurat like mye. Men landjorda steg enda mye mer gjennom hele steinalderen.

– Den kraftige landhevingen innerst i Oslofjorden er noe helt unikt om vi vil studere steinalderen, sier Mjærum.

– Her finner vi et fantastisk rikt materiale med steinalderboplasser. Boplasser som mangler de aller fleste andre steder i Europa.

Folk flyttet etter da havet sank

Hva gjorde menneskene da landjorda steg og vannet forsvant nedover?

– Som oftest flyttet de på seg for å komme ned til strandkanten igjen.

– Bare unntaksvis ser vi at folk valgte å bli boende der de var.

Utgravingen av Havsjødalen forteller om en voldsom aktivitet blant menneskene her. Spesielt de siste årene før sundet lukket seg og fjorden forsvant.

Mjærum peker på at matressursene i havet ga steinaldermenneskene i Oslofjorden en stabil næringstilgang. Havsjødalen må ha vært et veldig ressursrikt sted, mener arkeologen.

Havlandskapet ble borte

Hvordan gikk det da havlandskapet med fjorder, sund og øyer på østsiden av Indre Oslofjord ble nesten helt borte mot yngre steinalder?

– Først ble folk boende. Vi ser at det tar noen hundre år innen steinaldermenneskene her forstår at livsgrunnlaget deres er i ferd med å forsvinne.

Axel Mjærum peker på flere mulige forklaringer:

– En av dem handler om at folk i steinalderen kanskje ikke levde på det eksistensminimumet vi gjerne har sett for oss. Men hvor godt folk egentlig levde i steinalderen, blir stadig livlig diskutert mellom arkeologer.

Menneskene forsvinner i yngre steinalder

Da Oslofjorden går inn i yngre steinalder, blir det stadig mindre livlig med mennesker her.

– Vi finner klart færre boplasser ned mot 40 meters høyde over dagens havnivå.

– På et tidspunkt da landskapet hadde endret seg tilstrekkelig mye, så kollapset dette samfunnet som tidligere hadde blomstret sånn, sier Mjærum.

Kan dette fortelle oss noe om hva som vil hende med mer global oppvarming, havnivåstigning og kystlandskaper som kan forsvinne i vår tid? spør forskeren seg.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanser:

Axel Mjærum: «A Matter of Scale: Responses to Landscape Changes in the Oslo Fjord, Norway, in the Mesolithic», Open Archaeology, 2022.

Rapport fra arkeologisk utgraving: «Havsjødalen, et boplassområde fra Nøstvedtfasen», Kulturhistorisk museum, UiO, 2021.

LES OGSÅ

Dette fant norske arkeologer i 2022