Arkeologene fant bein fra flere mennesker. Knoklene er blitt rensket for kjøtt og knekt.(Foto: IJOA)
Steinalderfolks bein ble knekt og kjøtt revet av like etter døden
Det har ikke vært et helt skjelett å finne, melder forskerne som har undersøkt spanske steinaldergraver.
Kaspar Gunde WessbergLarsenJournalist i Videnskab.dk
Publisert
Forestill deg at en av dine bekjente døde og du raskt måtte forberede skjelettet til begravelsen. Med skarpe flintredskaper.
Det er det som ser ut til å ha skjedd med nesten 30 mennesker som levde og døde i Nord-Spania for 6.000 år siden.
Hva er dysse og ganggrav?
En dysse er vanligvis bygd av fire-fem store steinblokker med en stor dekkstein lagt oppå. På gulvet er det ofte stein eller sand. Gravkammeret har vært omgitt av en rund eller avlang jordhaug, avgrenset av steiner.
En ganggrav består vanligvis av ett kammer. Det er bygd av svære, ofte grovt tilhugde steinblokker. En lav gang fører inn til kammeret. Hele anlegget er dekket av en haug eller røys. Vanligvis er kamrene store og rektangulære.
Kilde: Store norske leksikon
I en ny studie har forskere gravd ut to graver og funnet beinrester med kuttmerker og brudd fra kort tid etter dødstidspunktet. De lå i to typer graver kalt dysse og ganggrav.
Restene er bare fra utvalgte, større knokler. Alle levningene lå gravlagt sammen, uavhengig av hvilke personer de kom fra.
De spanske gravene er et eksempel på at begravelsesritualer har vært veldig annerledes i tidligere kulturer. Flere steder i Europa er det funnet bein med tegn til lignende behandling.
– Det begynner å se ut som om det en gang var standarden, snarere enn vår moderne, kristne forståelse av begravelser, forklarer Niels H. Andersen, seniorforsker ved Moesgaard Museum i Danmark.
Han har lest studien for den danske nettavisen Videnskab.dk.
Temperaturene og jordforholdene i de nordspanske regionene hvor de to utgravningene har skjedd, bevarer knokler godt. Så forskerne har hatt god oversikt over funnene.
– Det har ikke vært et helt skjelett å finne på utgravningsstedene, men har vært et sammensurium av større bein fra forskjellige mennesker som ble gravlagt i frisk tilstand, påpeker Niels H. Andersen.
Sammensuriet består blant annet av 1.380 bein fra 14 individer på det ene utgravningsstedet og bein fra 13 individer på det andre.
Merker som kutt og brudd på visse deler av beinet viser at knoklene har blitt grundig renset og etterbehandlet kort tid etter dødstidspunktet.
Det var heller ikke alle bein som ble gravlagt, men bare de store – som lårbein og hodeskaller.
Dette var trolig ledd i et vanlig begravelsesritual, ettersom de som ble gravlagt, døde til forskjellige tider og i forskjellige aldre.
– Vi kan nok også si at det ikke var kannibalisme. Det blir som regel skjæremerker i beinet når alt kjøttet deles opp, noe vi ikke ser her, sier Andersen.
Merker på knoklene tyder på at kjøttet har blitt skrapet av kort tid etter dødstidspunktet, men ikke partert. Det er også tegn til slag midt på beina med tunge redskaper, nok til å knekke dem.(Illustrasjon: IJOA/Francisco Tapiaz López)
Vanligere enn du kanskje tror
Selv om denne behandlingen kan høres brutal ut for oss nordboere, finnes det faktisk eksempler på den i Danmark også.
I en dysse ved Ølstykke er det gravd ut bein fra tre personer som lå i samme haug.
Annonse
Ved Slagelse er det funnet nedgravde bein fra et par personer, værbitte og med bitemerker fra rev og mus.
– Det tyder på at knoklene er blitt etterbehandlet på en måte der de har ligget ute før gravleggingen i kamrene, men selvsagt ikke slik at reven kunne stikke av med dem, sier Niels H. Andersen.
Lignende former for gravlegging i dysser og ganggraver er også kjent fra andre steder i verden.
I Tibet brukes det fortsatt en form for begravelse som kalles sky-burial, hvor kroppen deles opp og legges ut, slik at gribber kan renske den.
Sammenlignet med dette og med de danske eksemplene, skiller de spanske knoklene seg ut. De er ikke værbitte og har blitt behandlet og begravet like etter døden.
Det er mange måter å behandle de døde på rundt om i verden.
Ifølge den iranske religionen zoroastrisme skal liket renses og klærne skjæres av med redskaper som deretter brennes. Kroppen legges på et tårn til gribbene.
I Sør-Korea formes asken fra en kremasjon til små perler i flere farger. De kan legges i en skål eller glassvase i hjemmet.
Noen folkeslag på Madagaskar åpner graver med noen års mellomrom for å skifte gravklær på de avdøde og danse med dem til musikk. De nye generasjonene får høre historier om de dødes liv, og man forteller likene hvordan det går med de nye barna.
Kilde: Encyclopaedia Britannica
Vet ikke hvorfor
Forskerne har ennå ikke noen forklaring på hvorfor de døde i Nord-Spania ble gravlagt på denne måten.
Niels H. Andersen lurer på om fjerningen av kjøttet og bruddene kan ha avpersonliggjort de avdøde og gjort dem klare for en kollektiv, ikke individuell, begravelse.
– Det kunne ha passet rundt steinalderen, da våre forfedre måtte lære seg å leve sammen og være heltidsbønder, at den avdøde ble del av en kollektiv helhet ved å dele grav med andre i etterlivet, mener han.
Det er ganske langt unna vår forestilling om individuelle begravelser, hvor vi er opptatt av den enkeltes bortgang.
Denne forestillingen har kanskje til og med forvrengt vår forståelse av hvem som har blitt gravlagt i steindysser og hvordan det skjedde.
– Det er en kjent tolkning at man ikke bygde dysser uten at en høvding, fyrste eller viktig person sto bak, og at bare de ble gravlagt der, forklarer Andersen.
Annonse
– Og det skjedde også, men først senere i bronsealderen og fremover. Tidligere dyssegraver ligner mer på disse i Spania.
Mange danske dysser og ganggraver ble gravd ut for mange år siden, da ideen om høvding-begravelsen var populær i arkeologien.
Men det er mulig at nyere forskning kan endre bildet av hvordan våre forfedre tok seg av sine døde.
– Det kunne vært spennende og lærerikt for oss her hjemme å se på utgravde dysseknokler etter tegn på etterbehandling med de smarte metodene som de spanske kollegene har brukt, sier Andersen.
