En av ofrene fra massegraven ved Thornton Abbey.

Massegrav med svartedauden-ofre funnet i England

Minst 48 mennesker ble lagt i graven som ligger ved et gammelt kloster i Øst-England.

Svartedauden er den verste pandemien som har herjet Europa. På midten av 1300-tallet døde et sted mellom 30 og 60 prosent av Europas befolkning - opp mot 200 millioner mennesker.

I Norge gikk 60 prosent av befolkningen med i løpet av pest-årene, og både byer og folk på landet ble hardt rammet.

England slapp heller ikke unna. Et sted mellom en tredjedel og halvparten av alle engelskmenn døde av pesten.

Nå har en forskergruppe avdekket en helt ukjent massegrav utenfor et gammelt kloster i Øst-England, og de beskriver funnet i en artikkel i tidsskriftet Antiquity.

Klosteret Thornton Abbey var i bruk fra 1100-tallet, men nå er det bare en ruin igjen av selve klosteret.

Men på en liten høyde, innenfor kloster-området ligger altså denne graven. Hva kan arkeologene si om hvem som ble lagt i denne graven, og hvorfor er den akkurat her?

Noe av ruinene som fortsatt står etter klosteret i dag.

En tilfeldighet

Arkeologene skulle egentlig lete etter spor av en herregård som ble bygget inne på området på starten av 1600-tallet - etter at klosteret hadde stengt.

Forhåndsundersøkelser viste at det var ett eller annet firkantet under bakken, rundt 10 ganger 15 meter stort. Dette kunne være restene av en struktur, men med en gang de begynte å grave kom de over levninger.

Etter å ha gått gjennom graven, viste det seg at det lå minst 48 mennesker her. Det kan være flere, siden bevaringsforholdene viste seg å være ganske dårlige. Graven ble også brukt flere ganger.

Knokkel-og tannanalyser av skjelettene viser at mer enn halvparten i graven var mellom ett og 17 år gamle, så det var stort sett unge folk som ble gravlagt her.

Radiokarbondatering av levningene - den vanligste formen for arkeologisk datering - passet godt med svartedauden i Europa. Forskerne kan ikke slå fast at det er snakk om det store utbruddet i 1348-49, og det var flere bølger av svartedauden i England gjennom 1300-tallet.

Forskerne lette også etter spor av Y.pestis. Dette er bakterien som forårsaker svartedauden, og som spredte seg via lopper og lus og infiserte mennesker i et ganske kort tidsrom over hele Europa.

Spor etter denne bakterien kan overleve inne i tennene til ofre for sykdommen. Inne i tennene er det et hulrom med nerver og vev, hvor DNA fra bakterien kan bevares.

Og forskerne fant spor etter pest-bakterien hos flere av ofrene i graven. Forskerne har ikke klart å etablere hvilken variant av pest-bakterien det er snakk om

Men hvorfor lå denne massegraven akkurat her?

Oversiktsbilde av klosterområdet. Massegraven ligger til venstre i bildet.

Kloster og sykehus

Klosteret hadde en egen kirkegård, men massegraven er plassert et stykke unna denne. Det betyr sannsynligvis at de som gravla ofrene, var overveldet av antallet døde under dette pestutbruddet, og måtte finne løsninger raskt.

Arkeologene har også kanskje funnet restene av et hospital, et slags sykehus tilknyttet klosteret.

Men selv om disse ofrene ble lagt i en massegrav, var hver og en behandlet med varsomhet. Alle kroppene viste tegn på å ha blitt lagt i svøpe, og de ligger spredt ut på ett plan. De er også lagt i åtte forskjellige rader ved siden av hverandre, og ingen ligger oppå hverandre.

Illustrasjon av graven.

Massegraver var langt fra idealet når det kom til det siste hvilestedet i middelalderen, ifølge forskningsartikkelen. Folk skulle legges i individuelle graver, og gå gjennom alle ritualene i en kristen begravelse.

Selv på pest-kirkegårdene i London ble folk gravlagt hver for seg. Forskerne kaller massegraven for en total kollaps i det etablerte systemet for å behandle døde på denne tiden.

Men, som de også påpeker, virker det som om hver avdød ble behandlet svært varsomt.

Dette funnet kan altså si noe om hvordan et lite jordbrukssamfunn håndterte svartedauden.

Referanse:

Wilmott mfl: A Black Death mass grave at Thornton Abbey: the discovery and examination of a fourteenth-century rural catastrophe. Antiquity 2020. DOI: https://doi.org/10.15184/aqy.2019.213

Powered by Labrador CMS