For tusen år siden, av grunner vi aldri får vite, fylte innbyggerne på en liten gård ved Trøndelags-kysten en gammel brønn med jord.

Kanskje vannet tørket opp, eller kanskje det ble udrikkelig. Kanskje skjedde noe helt annet. Men da arkeologene fant den gamle brønnen og gravde den opp sommeren 2016, fikk de en uventet overraskelse.

De fant et nøye utskåret leketøy, en trebåt med hevet baug som et stolt vikingskip og et hull i midten der en mast kan ha stått.

– Denne lekebåten sier noe om menneskene som bodde her, sier Ulf Fransson, arkeolog ved NTNU Vitenskapsmuseet.

I denne videoen kan du ta et nærmere blikk på lekebåten:

(Video: Åge Hojem/Trond Sverre Skevik NTNU Vitenskapsmuseet/NTNU University Museum)

Fransson er en av to feltledere for utgravningene ved Ørland hovedflystasjon der brønnen og båten ble funnet. Han er overrasket av to grunner:

– Det er ikke så veldig vanlig at vi i utgravninger finner noe som sannsynligvis hadde med barn å gjøre. Funnet viser også at barn på denne gården kunne leke, at de fikk lov til å gjøre noe annet enn å arbeide på jordene eller hjelpe til på gården.

Funnet lekebåt tidligere

Å finne en 1000 år gammel skandinavisk lekebåt er ikke så vanlig, men det er ikke helt uvanlig heller. Faktisk ble en lignende båt, både i alder og konstruksjon, funnet i sentrum av Trondheim i 1900. Da ble veien foran Hovedbiblioteket i sentrum gravd opp for å installere avløpsrør.

Funnene fra sentrum av Trondheim på den tiden besto blant annet av en stor skje, forskjellige håndtak, treknagger og «en liten båt», ifølge nedtegnelsene fra den gang. Den båten er utstilt på NTNU Vitenskapsmuseet.

I middelalderen var Trondheim allerede etablert som handelssted og by. Dette var landets hovedstad under vikingtiden fram til 1217. Konsentrasjonen av mennesker og rikdommen som ble generert av handelen, sørget nesten helt sikkert for at i det minste noen barn hadde tid og mulighet til å leke. Og de fikk leketøy, som denne båten.

Funnet fra Ørland, derimot, er svært annerledes, sier Ingrid Ystgaard, arkeologen som er prosjektleder for de arkeologiske utgravningene ved kampflybasen på Ørland.

– Middelaldergården her ligger langt fra sjøen og er ikke så strategisk plassert, sier hun. Andre gårder på Ørland var bedre plassert.

Dermed var nok denne middelaldergården på langt nær den rikeste i området. Men livet her var godt nok til at noen hadde tid til å skjære ut en lekebåt til et barn. Og barnet hadde tid til å leke med den.

• Les også: Enormt byggverk fra steinalderen funnet i Danmark

Et virkelig kult leketøy

– Båter var blant de mest teknologisk avanserte gjenstandene som ble laget i middelalderen, sier Fransson.

Hvis man bygde et vikingskip eller en type båt som kalles knarr, ville både barn og voksne ha ment at det var en veldig spesialisert konstruksjon.

– Dette er en «ekte» båt. Du er ikke nødt til å legge så mye arbeid i å lage et leketøy for barn, sier Fransson.

– En lekebåt som ser realistisk ut ble sikkert oppfattet som kul, akkurat som barn i dag synes at racerbiler eller fly er kule, sier han.

Fra bukt til tørt land

Arkeologene fascineres også av plasseringen til selve utgravningen på Ørland: På kartet kan Ørland minne om hodet til en sjøhest som stikker ut i Atlanterhavet.

Men det så ikke alltid slik ut.

Norge var dekket av et kilometertykt lag med is under siste istid for mer enn 13 000 år siden. Den store vekten av islaget presset landmassene ned. Etter at isbreene forsvant, har landet gradvis steget opp igjen.

Dette skaper mange endringer langs kysten vår. Land som en gang lå på en øy, stiger opp og blir en del av fastlandet, et område som kan ha vært en grunn bukt blir tørt land.

Ørland er et av disse stedene. I omtrent 200 f.Kr., under jernalderen, så Ørlandets halvøy mer ut som en tynn, krøllet finger med en stor bukt på sørsiden. Nå som bukten er tørt land, ligger den nesten to kilometer fra kysten.

• Les også: 3500 år gamle smykkesteiner kaster lys over ukjent periode

Museets største enkeltutgraving noensinne

Heldigvis for NTNUs arkeologer er jernalderbeliggenheten ved havet nøyaktig der hvor Ørland hovedflystasjon bestemte seg for å utvide sine anlegg for å forberede seg på å ta imot de nye F-35-jagerflyene som Stortinget godkjente i 2012.

Ekspansjonsplanene utløste behovet for en arkeologisk undersøkelse. Ved utgangen av feltsesongen i 2016 hadde NTNU Vitenskapsmuseet gravd ut nesten 120 000 kvadratmeter, eller omtrent 17 ganger arealet til Ullevaal eller Lerkendal stadion.

Dette er med god margin den største arkeologiske utgravningen museet har foretatt.

Syv gårder, 1500 år

Ørlandets fruktbare jord og strategiske beliggenhet nær munningen av Trondheimsfjorden har ført til at det har bodd folk i dette området i årtusener. Det burde ikke komme som noen overraskelse at de omfattende utgravningene avdekket spor av syv gårder over en 1500 årsperiode, fra 500 f.Kr. til 1000 e. Kr.

Gårder og tun er markert av stolpehull fra strukturer, søppelfyllinger og gamle brønner. Disse gårdene på Ørlandet, gruppert som de er på ett sted, forteller en unik historie om hvordan jordbruk og jordbrukssamfunn utviklet seg i regionen gjennom 1500 år, forteller Ingrid Ystgaard.

– Dette er blant det mest omfattende vi studerer. Utviklingen av gårdene i dette området over en periode på 1500 år. Det er et fantastisk materiale, sier hun.

Søppel, frø og pollen

Selv om feltdelen av utgravningen nå er ferdig, vil arkeologer fortsette å jobbe seg gjennom prøvene de har tatt fra avfallsmøddinger og kokegroper, og sile gjennom jord som ble fjernet fra huset og stolpehull fra gjerder.

Et team fra Universitetet i Bergen er også på jakt etter ledetråder til vegetasjonshistorien i området basert på pollen i kjerneprøver de har tatt fra det nærliggende våtmarksområdet Stormyra.

Avfallsmøddinger og kokegroper, med skjell og knokler, viser hva folk spiste.

Jord fra stolpehull gir et annet innblikk i hverdagen. Frø og korn som falt på bakken ble gjerne samlet inn eller feid inn i hjørnene. Det gjør stolpehull til en skattkiste av informasjon om hva slags korn innbyggerne spiste eller dyrket.

Basert på kjerneprøvene samlet inn fra Stormyra kan forskerne rekonstruere vegetasjonen rundt gårdene de siste 2500 årene ved å se på endringer i pollentyper og – mengder gjennom århundrene.

De kan sannsynligvis se endringer forårsaket av beitedyr, hogst og jordbruk.

– Alle disse puslespillbrikkene bidrar til informasjon om hvordan gårdene ble drevet over mange generasjoner, særlig i middelalderen, sier Ystgaard.

– Vi vet svært lite om organiseringen av jordbruket i Norge i år 1000. Vi har nesten ikke undersøkt gårder på landsbygda i Norge fra denne tiden.

Men med det vell av informasjon som er samlet inn fra Ørland kan de få et bilde av utviklingen av gårdene i denne perioden.

• Les også: Metallsøkere bidrar til nye arkeologiske funn

Gå i deres sko

Brønnen der de fant leketøysbåten, og en annen brønn, inneholdt også andre skatter. Blant annet deler av lær som kan utgjøre fire skinnsko. Det høye vannspeilet i de fylte brønnene har bidratt til å bevare skoene og trebåten.

– Hvis noen av disse gjenstandene var blitt kastet i et tørrere område, ville de nok ha blitt nedbrutt, sier Ellen Wijgård Randerz.

Hun er konservator ved NTNU Vitenskapsmuseet og har ansvar for gjenstandene.

– Da skoene først ble oppdaget, trodde forskerne de måtte være fra nyere tid enn middelalderen, sier Randerz.

Men da resultatene fra karbondateringen forelå, var det store nyheter, ifølge Ystgaard.

– Vi fant sko som er samtidige med Olav den Hellige, som var konge i Norge fra 1015 til 1028.

En vanlig sko

Skoene ser litt ut som mokasiner, med en skinnsåle og en enkel form. De forteller arkeologene at gården ikke var så rik.

– Dette var mer en vanlig sko, en arbeidssko som de hadde på seg hver dag, sier Fransson.

En av skodelene som ble funnet, var et hælstykke fra en stor såle, med et hull tvers gjennom. Det rene snittet i forkant av hælen viser at skoen var utslitt, men de reparerte den likevel.

Men forskerne har også funnet store deler av en hel sko.

– Det forteller meg at de ikke var så dårlig stilt heller, siden de hadde råd til å kaste en hel sko, sier Fransson.

Randerz sier skoen trolig var litt ubehagelig, basert på design og hva hun har hørt fra folk som lager lignende sko for rollespill.

– De kan ha fylt skoene med gress, men de var definitivt ikke varme eller tørre, sier hun mens hun studerer skoen.

– Det sier litt om hvordan det var å gå i deres sko.