Hva skjedde med alle de døde etter slaget på Waterloo og andre slag i napoleonstida? En studie og bok kommer med en ny teori: Store mengder knokler ble brukt ved sukkerproduksjon i området ved Waterloo. 

Da forskning.no skrev om den nye studien 9. april 2024, kommenterte en norsk forsker at det ikke er helt usannsynlig at forskerne har rett, men lite troverdig likevel.

Bernard Wilkin, historiker og forsker ved statsarkivet i Belgia, svarer nå på kritikken.

Verdifulle knokler

En av begrunnelsene i studien som legger fram sukker-hypotesen, er at mange tusen mennesker falt i disse slagene, men likevel er det funnet svært få menneskelige levninger. 

Ifølge artikkelen skal mellom 10.000 og 20.000 menn ha dødd i slaget ved Waterloo, samt mange tusen hester. Men hvor er knoklene etter både mennesker og hester? 

Det vokste fram en stor sukkerindustri rundt Waterloo og andre steder i blant annet Belgia. Sukkerfabrikkene hadde stort behov for beinkull. Dette er et svært finkornet pulver som ble brukt til rensing av saft fra sukkerbeter. 

Beinkull kan man lage fra brente bein, og forskerne argumenterer for at det er mange ting som peker mot at knokler etter soldater ble gravd opp og solgt til denne nye industrien. Dette skjedde noen tiår etter slaget ved Waterloo, som sto i 1815. 

Studien er publisert i tidsskriftet Journal of Belgian History. 

Øyenvitner, lokale kilder og rapporter

Den store sukkerfabrikken ved Waterloo-slagmarken, kalt Det nasjonale sukkerraffineriet, var i bruk fra 1830-tallet. Prisen på knokler vokste voldsomt i disse årene. 

Men hvorfor mener forskerne at knoklene til soldatene kan ha blitt brukt til dette? 

– Det er en mengde forskjellige kilder som peker i nøyaktig den samme retningen, sier Bernard Wilkin til forskning.no i en epost. 

– Øyenvitner, lokale kilder og rapporter fra myndigheter trekker fram intens aktivitet på slagmarken. 

For eksempel finnes det flere artikler i fransk presse som nevner plyndring og salg av knokler fra Waterloo-området. 

Wilkin og hans kolleger mener disse historiene bekreftes av offentlige dokumenter som viser til at det var straffbart å grave opp knokler fra massegraver. 

Du kan se flere eksempler i forskningsartikkelen, som ligger tilgjengelig her. Forskningsartikkelen er også skrevet av militærhistoriker Robert Schäfer og arkeolog Tony Pollard.

At knokler ble gravd opp, skal ha skjedd på flere slagmarker. Wilkin trekker fram at det finnes skriftlig bevis på at en tysk forretningsmann kjøpte en beinmølle og betalte lokale bønder for å levere bein til bedriften. Dette var ved slagmarken i Leipzig, et annet av slagene i Napoleonskrigene i 1813. 

Begravd på slagmarken?

For at knoklene fra soldatene skulle kunne brukes, måtte de finnes og graves opp. Var det slik at soldatene ble liggende igjen og ble gravlagt på slagmarken etter slagene? 

Eller kunne det vært slik at soldatene ble gravlagt ved lokale kirkegårder, som vi var innom i den forrige saken på forskning.no? 

– Slagene i Napoleonskrigene sto ofte i nærheten av små byer med noen få hundre innbyggere. Tettstedene rundt Waterloo, for eksempel, var fredelige småsteder. Å skulle fylle opp kirkegårdene, som ofte lå rundt kirker, ville ha vært utenkelig, sier Wilkin.

Dermed ble svært mange av de døde begravd i store massegraver, som beskrives både av tilreisende og andre kilder fra samtiden. Dette skal ha skjedd kort tid etter slagene. 

– Praksisen med å begrave de døde på slagmarken er godt dokumentert og ikke åpen for diskusjon, sier Wilkin. 

– På 1800-tallet var det ingen militær gravtjeneste, slik som det finnes i dag. 

Respekt for de falne var noe som kom til på slutten av 1800-tallet, ifølge Wilkin. Det ble også spesielt viktig under første verdenskrig, da obligatorisk verneplikt gjorde det nødvendig å hedre dem som hadde falt i krig. 

Men det hadde også en praktisk side, argumenterer forskeren.

– Sykdommer spredte seg fort når det var mange lik. Det var helt nødvendig å begrave de døde så fort som mulig. 

I tillegg ville den store mengden lik, av også hester, ha gjort transport vanskelig, påpeker Wilkin.

– Ved Waterloo ble minst 10.000 soldater og 10.000 hester drept. Bare forestill deg å måtte transportere denne mengden lik før det fantes tog eller motoriserte kjøretøyer.

Verdifulle massegraver og hesteknokler

Wilkin sier de er helt sikre på at de har dokumentert kommersiell utnyttelse av menneskeknokler, men at ikke alle slagmarker ble tømt. Han er sikker på at det finnes uoppdagete massegraver i Waterloo.

– En massegrav var bare interessant hvis den var i nærheten av et industrisenter eller en havn, sier han. 

Logistikk og økonomi var viktig, ifølge Wilkin.

– Utnyttelsen av knoklene måtte være lønnsom.

Det gjaldt også for bøndenes del. 

– Bøndene valgte seg hovedsakelig de mest åpenbare stedene, hvor det var verdt å lete. Dessuten var de hovedsakelig interessert i hester, som har mye større beinvolum enn mennesker. Sistnevnte ble også samlet inn, men ga lavere fortjenestemargin.

Forskerne tror altså at menneskeknokler ble samlet inn for å bli solgt, men at det var mindre lønnsomt enn hesteknokler. 

Eksport til England? 

En langvarig myte om Waterloo er at knoklene fra de falne ble gravd opp og eksportert til England for å brukes som gjødsel, ifølge forskerne.  

På 1820-tallet sirkulerte det et anonymt brev blant annet i media, signert «en levende soldat». Den anonyme soldaten hevdet at det foregikk storstilt eksport og salg av knokler fra Europa til England. Blant annet fra Waterloo. 

Han avsluttet brevet med et ønske om ikke å bli omgjort til gjødsel. 

Wilkin mener at brevet viser at beinhandelen var i gang, men at det ikke finnes noen støtte i lokale kilder for at de ble tatt med fra Waterloo til Storbritannia.

– Faktisk startet eksporten av menneskebein til England i kystområdene av det som nå er Tyskland. Hvorfor nevnte han Waterloo? Sannsynligvis for å sjokkere og vekke oppmerksomhet.

Arkeologiske spor

Finnes det arkeologiske spor etter gravrøvingen? 

– Det finnes allerede mye arkeologisk bevis, mener Wilkins. 

Han viser til spor etter tomme massegraver i Frankfurt-området og til forskning som hevder at det var sukkerfabrikker i nærheten. 

– Problemet med arkeologi er å vite hva man skal lete etter. En tom grav består av små bein, metallgjenstander og noen få rester. Du må være klar over hvordan graver ble åpnet på 1800-tallet, slik at du ikke risikerer å misforstå eller feiltolke funnene. Og uansett bør arkeologi utføres i samarbeid med en lokalhistoriker.

Han trekker fram at både den belgiske og den britiske sjefen for arkeologi på Waterloo-slagmarken har skrevet kapitler i boken.

Ikke monstre

Bernard Wilkin beskriver Waterloo som toppen av isberget. Utnyttelse av menneskeknokler foregikk overalt i Vest-Europa og i noen kolonier, som Algerie og Egypt, ifølge forskeren.

– Helt til og med første verdenskrig var det gjenbruk av knokler. Det er heller ikke utelukkende en militær virksomhet. Sivile kirkegårder ble vandalisert forskjellige steder. Men våre forgjengere var ikke monstrøse kannibaler eller gravrøvere. Det er ikke bildet vi vil tegne. Vi må heller se på det som fattige bondesamfunn som ble fristet av en mulighet til å forbedre levekårene sine.

LES OGSÅ

Ble de døde soldatene fra slaget ved Waterloo solgt som gjødsel?

Ni ting du kanskje ikke vet om Napoleon