45.000 soldater lå døde og såret igjen på bakken da slaget ved Waterloo var over. Mange av de sårede, kanskje de aller fleste, døde i dagene etterpå.

Slaget handlet om å stoppe den krigerske keiser Napoleon av Frankrike. Britiske og prøyssiske styrker møtte keiserens hær på en eng i Belgia. Nær 200.000 soldater sloss mot hverandre med geværer, sverd og kanoner. Slaget varte i én dag: 18. juni 1815. Det var et blodbad.

Området de sloss på, var bare fire kilometer langt. Derfor lå de døde tett i tett.

Hvor ble det av de døde?

Sersjant Jan Willem van Wetering overlevde slaget. Slik beskriver han dagen etter, ifølge historielaget The Waterloo Association:

«Tusenvis av døde og sårede dekket slagmarken. Regnet som kom i løpet av natten, gjorde det enda mer forferdelig. Noen steder måtte vi vasse opp til ankelen i dammer av blod blandet med regnvann.»

Men hvor ble det av alle disse døde kroppene? De er ikke blitt funnet på de 200 årene som har gått siden slaget, til tross for at arkeologene har lett lenge.

Nå skal de forsøke igjen.

Opprydningen

Når slag er over, starter ryddearbeidet.

De som overlever, tar den første opprydningen. På Waterloo tok soldatene eiendelene til døde kamerater og fiender. Klær, sko og våpen skulle gjenbrukes.

Ifølge historiske kilder gravde begge hærer massegraver til sine falne. Ingen av disse er hittil funnet.

Når hærene dro hjem, satt de lokale igjen med restene av krigen. På Waterloo lå det fortsatt hauger med døde kropper i rask forråtnelse.

Til slutt – etter mange år – kommer historikere og arkeologer. Nå skal ettertida lære om krigen, konsekvensene og menneskene.

Militære strategier, viktige personer, årsaker og resultat har blitt nøye forsket på i de 200 årene som har gått. Arkeologer har gravd. Men de har ikke funnet rester og skjeletter etter verken døde soldater eller hester.

Slagmarkturisme og -profitt

I dagene etter slaget var det mange som besøkte slagmarken, av nysgjerrighet eller omsorg.

Nå har en britisk arkeolog, Tony Pollard, fått brev og dagbøkene til en skotsk kjøpmann, som dro til Waterloo rett etter slaget. Kjøpmannen skriver om tre massegraver med opptil 13.000 lik, og han beskriver nøyaktig hvor de ligger.

Pollard skal nå lete etter de tre massekravene. Men han er ikke veldig optimistisk.

Flere kilder har fortalt om massegraver, men ikke en eneste er funnet. Derfor mener Pollard at det er mer sannsynlig at likene har blitt brukt til gjødsel.

Import av menneskebein

– Minst tre avisartikler fra 1820-årene refererer til import av menneskebein fra europeiske slagmarker for å lage gjødsel. Slagmarkene kan ha vært en hendig kilde til bein, som ble malt opp til beinmel og som er en effektiv form for gjødsel, sier Pollard i en pressemelding fra forlaget Taylor & Francis.

Det var mange som så sitt snitt til å profitere på slaget. Noen stjal ting og klær, mens andre høstet tennene til de døde, som var unge menn med sterke tenner. Disse ble det laget tannproteser av, som ble markedsført som Waterloo-gebisser.

Det er sannsynlig at agenter fra beinleverandører dro til slagmarken med håp om stor profitt, mener Pollard, som jobber ved Glasgow University i Skottland.

Massegravene ville være veldig attraktive, fordi der lå det så mange lik.

Bruk av beinmel i landbruket på den tiden er godt dokumentert. Også i Norge blir kjøttbeinmel fra dyr brukt som gjødsel i landbruket.

Det er derfor Pollard mener at det er sannsynlig at likene ble gravd opp, malt til beinmel og brukt i landbruket.

Skal lete etter gravene på nytt

Men for å være på den sikre siden skal Pollard bidra i en pågående arkeologisk utgraving ved Waterloo. Der skal de på bakgrunn av notatene til den skotske kjøpmannen og andre besøkende, forsøke å finne gravene.

Det bør være nok rester igjen på de utpekte stedene til at de kan slå fast om mennesker har vært gravlagt der, mener Pollard.

Seniorforsker Trond Haraldsen ved Nibio er ikke så sikker på det.

– Hvis det var gode nedbrytningsforhold der soldatene ble gravlagt, så kan de ha forsvunnet i løpet av 20 år, sier han til forskning.no.

Kan gå fort

Haraldsen forsker på jord og har blant annet jobbet med norske gravplasser. Han er i tillegg ekspert på meitemark.

I 1815 var det ingen syntetiske materialer i klærne, dessuten ble de fleste soldatene gravlagt nakne. Gravene er også beskrevet som grunne. Det gjør at forråtnelsen går raskere, ifølge Haraldsen.

Bløtdelene er de første som forsvinner. Knokler kan holde seg i flere hundre år, men det kan også gå fort.

- Skjelettrestene kan løses opp på få år om forholdene ligger til rette for det, sier Haraldsen.

En menneskekropp inneholder mye fosfor, og når bløtdelene og knoklene er borte, er det bare dette grunnstoffet igjen etter oss. Fosfor binder seg til jorda, og det kan fortelle om folk har vært gravlagt på stedet.

Men så kommer meitemarken.

– Meitemarken mikser jorda. Den spiser på et sted og skiter på et annet sted. Meitemarken visker så godt ut, at det kan være umulig å finne spor etter de som lå i gravene, sier Haraldsen.

Rent teoretisk ser han også muligheten av at de døde fra Waterloo kan ha gjort seg som næring i jordbruket.

– Hvis du regner på hvilke mengder næring det er i 45.000 lik, så blir det en betydelig mengde gjødsel, sier han.

Referanser:

Tony Pollard: These spots of excavation tell. Using early visitor accounts to map the missing graves of Waterloo, Journal of Conflict Archeology, Taylor & Francis, 17. juni 2022.

Artikkelen The Aftermath, The Waterloo Association, 2018.

Videoen The Human Cost of Waterloo, Waterloo Uncovered 2019