1956, Vestfossen, Øvre Eiker: Gårdbruker Hans O. Hals står ved en jordhaug på gårdsplassen sin. Året før gravde han en grøft der for å få lagt inn vann. Nå sparker han borti jorda og treffer metall. Han plukker opp et sverd. 

Sverdet er gammelt, rustent og bøyd. Antagelig fikk det seg en omgang av gravemaskinen da grøfta ble gravd.

Hans og sønnen Kjell begynner å grave i jordhaugen, ifølge rapporten arkeolog Louis Smedstad skrev i 1956. En halv meter ned finner de mer. Et sverd, ei øks, et spyd og litt av en skjoldbule. I tillegg finner de bein. 

Dyrlegen er på besøk, og han fastslår at det dreier som om kjevene til en hund og en hest og bein fra et menneske. De melder fra til lensmannen.

Noen dager etter kommer arkeologer fra Oslo til gårds. De graver videre med hjelp fra Hans og Kjell.

Båtgrav fra vikingtid

Arkeologene tror det har ligget en gravhaug der tidligere, som har blitt jevnet ut med terrenget. I bunnen av hullet de nå graver, treffer de på nagler og spiker. De har funnet det som er igjen av en vikingbåt.

Treet er råtnet bort, men naglene ligger der båten engang ble begravd. Midtpartiet er ødelagt, men nagleradene er intakte i begge ender. De finner mer av skjoldet, en øks til, en kam, et bryne, noe jern og to ringer av bronse.

I den ene enden av båten lå den døde mannen, hunden og hesten. I den andre enden jernrester, øks, bryne og kam. Hvor våpnene lå, vet man ikke, for de ble gravd opp først.

Funnet av graven, denne vikingen som begravd i en båt, vekker oppsikt lokalt. Drammens Tiende intervjuer Hans Hals. Skoleelever og bygdefolk kommer for å se på utgravningen.

Når alt er gravd opp, tar arkeologene med seg gjenstandene til museet i Oslo. De sender bilder fra utgravingen til Hans og Kjell.

Så blir det stille.

70 år etterpå

70 år seinere sitter vi på kjøkkenet til familien Hals, på gården der en mann, en hest og en hund ble begravd i en båt for tusen år siden. 

Hans og Kjell har gått bort, men Kjells kone, Sigrid, forteller.

Da båtgraven ble gravd ut, gikk hun på husmorskole og var kjæreste med Kjell.

– Han kom på besøk og fortalte om hva de hadde funnet på gården. Han synes det var fint, men faren hans hadde ikke helt sansen for det, sier Sigrid.

Datteren deres, Marit, ble født noen år etterpå. I oppveksten hørte hun om funnet.

– Men det var ikke veldig mye prat om det, sier hun i dag.

 Det er Simen Fossen Hals, Sigrid og Kjell sitt barnebarn og Marits sønn, som driver Hals gård i dag. Han vet også om funnet, men enda mindre enn Marit.

– Det er bare et par år siden jeg så bildene fra utgravingen. Det er synd at vi ikke vet mer, sier Simen.

Han har sønnen Odin på fanget.

– Det var litt tilfeldig at han fikk navnet Odin, men det passer jo veldig bra, sier Simen.

– Det henger vel litt sammen med at det er gravhauger her, sier Sigrid.

En gang en øy

Gården Hals ligger på det høyeste punktet av det som var en øy i for tusen år siden. Da gikk Drammensfjorden helt inn til Hokksund, opptil seks meter høyere enn i dag. 

Området er fullt av spor etter tidlige tider. Der Simen bor, er det tre gravhauger. Og under nabogarasjen fant de spor av en begravelse fra jernalderen. Langhuset på Sem er bare et par kilometer unna. 

– Det er rart å tenke på at området sto under vann, synes Sigrid.

Marit forteller at de jaktet på trilobitter som barn. Det er fossiler av små dyr som en gang levde i havet.

Mektige og rike fikk båt

I vikingtiden var det bare noen få i samfunnets toppsjikt ble begravd i store skip, som Oseberg og Gokstad. 

Døde vikinger flest ble brent eller gravd ned. Langt fra alle fikk en gravhaug. Enda færre ble begravd i båt. 

Det må ha vært en mann med ressurser og makt, som de valgte å ofre en hel båt for.

– Det blir jo nesten som å gravlegge en traktor i dag. Det er kult å tenke på at den fyren som ble begravd her, kan ha vært en stor høvding og at han kanskje bodde på denne gården. Det er morsomt å tenke på at vi tråkker rundt på samme sted som disse vikingene, sier Simen.

Vikinggraven er en del av familiehistorien. Et minne som blekner for hver generasjon. 

Men hva skjedde videre med det de fant på gården? Hvor er gravfunnet nå?

– Sjeldent i dag

Vi spurte Hanne Lovise Aannestad. Hun er arkeolog og magasinforvalter ved Kulturhistorisk museum på Universitetet i Oslo. 

Hun har sett på funnet på Hals gård. 

– Det er et flott sverd av en type som var vanlig i perioden 800-850 e.Kr. Det er antagelig produsert i Norge eller Skandinavia. Det var veldig rustent, men vi kan fortsatt få informasjon ut av det med røntgen, sier hun.

Gjenstandene i graven var ikke i god stand. 

– Det jeg har sett av forfatningen gjenstandene var i, ville de ikke nådd opp til Osebergfunnet. Men det er det ingenting som gjør, sier Aannestad. Hun understreker at tingene likevel kan være godt forskningsmateriale.  

– Det er sjelden vi finner slike hele gravfunn i dag, sier hun.

Hvor ble det av beina?

Gjenstandene ble registrert på museet da de kom dit. Nå står de i Unimusportalen. Der er båtnaglene, sverdet og de andre tingene listet opp. 

Men ikke beina. Hvor ble det av dem?

Aannestad peker mot Bergen. 

Det viser seg at beina ble sendt til Universitetsmuseet i Bergen i 1956. Der er de spesialister på gamle bein. 

Olaug Flatnes Bratbak jobber ved samlingene i Bergen. Hun har sett på materialet fra Hals. 

Hvert gram av menneske og dyr ble analysert og registrert. 

Bratbak forteller at beina ikke ble brent. Den døde var en mann. Det var ikke mye igjen av ham, de største bitene var ryggvirvler, et lårbein, litt overarm og fot. 

Kjevene og bein fra hesten og hunden var der. 

Men i registeret står det at det også var okse, sau og gris i grava. Det står ikke i Unimusportalen. 

Hanne Aannestad forklarer at når de døde kroppene ble lagt ned i graven, ble heller ikke dyrene kremert. De ble lagt hele i graven, eventuelt bare hodet til hesten.

– Det er rimelig å anta av svin, sau og storfe kan ha blitt lagt i graven som et matoffer eller rituelt måltid for den døde, og derfor ikke hele dyret, sier Aannestad. 

Det stemmer overens med at det er mye mindre bein etter grisen, sauen og oksen enn etter hunden og hesten. 

– Dyrene er plassert i ulike deler av båten. Hest og hund i en ende og resten i den andre. Det kan tyde på at dyrene har hatt litt ulike funksjoner i graven, sier Aannestad.

Enda et funn på Hals

Arkivet på museet i Oslo har sendt over alt de har om funnet på Hals. Men ikke bare om det fra 1956. 

Det viser seg at båtgraven ikke er det første fornminnet som er funnet på Hals gård.

Faren til Hans, Olaf H. Hals, spadde i en potetåker i 1923. Olaf er oldefaren til Marit og tippoldefaren til Simen.

I jorda fant Olaf åtte gjenstander av bronse som lå i et lag av kull. Det var en grav, der den døde var kremert. 

En arkeolog kom fra Oslo. Han fant ikke mer og tok med seg gjenstandene til museet. 

I boka «Eikers historie», skrevet av arkeolog Øystein Kock Johansen, står det at dette er «en av de fineste gravene fra denne perioden i Norge» og at gravfunnet er enestående i norsk sammenheng.

Dette funnet har ikke de neste generasjonene Hals hørt om. 

Men det har forskerne. 

En kvinne fra rundt år 0

Jes Martens er arkeolog ved Kulturhistorisk museum. Han er ekspert på førromersk jernalder – den perioden graven som Olaf fant, stammer fra.

– Graven på Hals er fra rundt år 0 eller femti år før. Det var et unikt gravfunn i 1923, særlig fibelen, sier han.

Kvinner brukte fibler av bronse til å feste kjolen ved skuldrene. Menn brukte fibler til å feste kappen.

– Det er en form for sikkerhetsnål. Kvinner brukte to, men det ble funnet bare én i graven på Hals, sier Martens.

Likevel tror han det er en kvinne som ble gravlagt på Hals.

– Det er vanskelig å bestemme om det er mann eller kvinne når beinene er brent, men gjenstandene tyder på at det var en kvinne, sier Martens.

Fibelen og beltespennen kan ha blitt laget i Sverige. 

Svensk frue på Hals? 

– Beltespennen leder blikket til Västergötland, der denne typen var vanlig, sier Martens.

Flere gjenstander i graven peker mot Sverige, som sigden. De blir ofte funnet i graver i Västergötland.

– Det kan bety at den døde kvinnen kom fra Sverige og har giftet seg med en mann på Hals.

I 2019 ble det funnet en lignende fibel rett ved Sem, der det store langhuset en gang sto. 

– Det at det er funnet to slike fibler i samme området, innenfor samme tidsperiode, tyder på tette forbindelser mellom Øvre Eiker og Västergötland i Sverige, sier Martens.

Ekteparet på Hals kan ha vært en allianse mellom eliten på de to stedene. 

Funnene fra Hals og Sem viser at Eiker hadde en viktig og sentral posisjon allerede på slutten av førromersk jernalder. Forbindelsene til Västergötland forsterker det bildet, ifølge Martens.

Bomtur til museet

For noen år siden dro familien Hals til Oslo for å se på gjenstandene funnet på gården deres. De troppet opp på Kulturhistorisk museum.

– Men det sto ikke framme, sier Simen.

– De sa at alt var lagret et annet sted, så vi måtte sagt fra på forhånd. Men det ble ikke til at vi dro om igjen, sier Sigrid.

Familien synes det er synd at informasjon om funnene ikke kommer tilbake til gårdene og lokalsamfunnet.

– Det er synd for interessen for dette i området her. Nå er det bare et lukket miljø som får vite om det. Det ville vært bra om vi fikk mer tilbakemeldinger, for da øker interessen og folk blir mer motivert om de finner noe på jordene, sier Marit.

– Jeg skulle gjerne visst mer om hvem disse folkene var og hvordan de levde, sier Simen.

Hanne Aannestad fra Kulturhistorisk museum forteller at de i dag i mye større grad enn i gamle dager legger vekt på å ha et godt forhold til grunneierne.

– Vi kommer jo inn på deres jorder for å grave. Vi har også hørt historiene om at arkeologene har tatt med seg gjenstander, og så hører man ikke noe mer. Dette har vi blitt mer bevisst på de senere årene, for vi kan ikke forvente at folk støtter opp om arbeidet vårt bare fordi en professor kommer og sier at det skal man gjøre, sier Aannestad. 

Om familien Hals drar til Oslo i dag, vil de kanskje ha større hell med seg. 

– Vi har ofte besøk av familier eller andre som vil se på det som er funnet på eiendommen deres tidligere. Vi ønsker å være på tilbudssiden. Gjenstandene er statens eiendom, vi her på museet forvalter dem på vegne av alle, sier Aannestad.

På Hals gård er ei bjørk et slags minnesmerke over vikingen. Familien tror den ble plantet i 1956 da utgravingen var over. 

– Den står egentlig i veien, så jeg vurderte å felle den, men kanskje bjørka heller burde fått en tavle eller plakett om funnet som er gjort her. Det går mange folk på tur forbi her, sier Simen Hals.

Les OGSÅ:

Var den første kongen i Norge fra Hokksund?

Les OGSÅ:

Da Frank skulle drenere jordet sitt, dukket unikt langhus fra før vikingtiden opp

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev