Mange store dyr har gått tapt de siste 100.000 år.

Hulebjørn, sabeltannkatt, steppebison, skogelefant og neshorn var blant dyr som en gang levde i Europa. Også på andre kontinenter har mange store dyr blitt borte.

Det diskuteres hva som var den viktigste årsaken til at megafaunaen forsvant: mennesker eller klimaendringer.

I en ny studie har israelske forskere sett langt tilbake i menneskeslektens historie. Funnene deres tyder på at mennesker har påvirket bestander av store dyr igjennom lang tid.

– Funnene våre gjør oss i stand til å foreslå en fascinerende hypotese om utviklingen av menneskeheten, sier Miki Ben-Dor ved Tel Aviv University i en pressemelding.

– Mennesker foretrakk alltid å jakte på de største dyrene som var tilgjengelige i miljøet inntil disse ble svært sjeldne eller døde ut. Det tvang de forhistoriske jegerne til å rette seg mot de nest største.

Forskerne foreslår at mennesker ble nødt til å utvikle teknologien sin for å jakte på mindre dyr.

Homo erectus, neandertalere og moderne mennesker

Den nye studien er publisert i Quaternary Science Reviews.

Forskerne har sett på hva slags dyr som er funnet i arkeologiske undersøkelser i sørlige Levanten, mest i Israel, igjennom 1,5 millioner år.

Det har levd mennesker og fortidsmennesker i området i mange hundre tusen år. Det er i motsetning til for eksempel i Amerika og Australia. Det gjør at forskerne kan se på utviklingen over en lang periode.

Homo erectus, neandertalere og moderne mennesker har bodd og jaktet i regionen.

Forskerne har brukt data fra 53 arkeologiske funnplasser og 133 jordlag som representerer forskjellige tidsperioder. Her er det funnet tusener av bein fra 83 dyrearter. Det viser hva slags dyr mennesker spiste mest av.

Fra elefanter til gaseller

Det viste seg at den gjennomsnittlige kroppsmassen til byttedyrene gikk jevnt nedover over tid.

– Vi fant en kontinuerlig og svært betydelig nedgang i størrelsen på dyr som ble jaktet på av mennesker over 1,5 millioner år, sier Shai Meiri, som var med på studien.

For eksempel: For rundt en million år siden var en tredjedel av knoklene på funnplassene fra elefanter som veide opptil 13 tonn. De var dobbelt så tunge som moderne elefanter. Disse elefantene utgjorde mer enn 90 prosent av føden til Homo erectus på denne tiden, sier Meiri i pressemeldingen.

Det er imidlertid en diskusjon om Homo erectus jaktet på de store dyrene selv, eller spiste rester fra rovdyr.

Elefantbein var å finne på nesten alle plassene frem til for 500 000 år siden.

For rundt 400 000 år siden hadde mennesker i regionen gått over til å jakte mest på hjort. De spiste også kvegdyr og hester.

Senere så det ut til at også disse nokså store dyrene ble mer sjeldne.

For 100 000 til 50 000 år siden levde moderne mennesker i området. Da var 70 prosent av knoklene på funnplassene fra gaseller. De veide ikke mer enn 20 til 30 kilo, ifølge pressemeldingen om studien. Andre dyrerester var for det meste fra dåhjort og noe kom fra mindre dyr som hare og skilpadde.

Den gjennomsnittlige kroppsmassen til byttedyrene for 10.500 år siden var 1,7 prosent av de fra 1,5 millioner år siden, skriver forskerne.

Fant ikke effekt av klima

Forskerne sjekket om klimaendringer kunne forklare hvorfor kroppsstørrelsen på byttedyr i området sank.

De brukte data om temperatur, nedbør og vegetasjon basert på isotopanalyser. I løpet av 1,5 millioner år har det vært rundt et dusin sykluser av istider og mellomistider. Forskerne fant ikke sammenheng mellom klimaendringer og nedgangen i store dyr.

De konkluderer med at mennesker sannsynligvis var årsaken til bestandsnedgang og utryddelse av store dyr i regionen.

Videre kommer de med et forslag: kan dette ha vært en driver for teknologisk utvikling? Mennesker har kanskje måttet finne på nye jaktmetoder og mer avanserte redskaper, slik som pil og bue, for å få tak i mindre dyr.

– Til syvende og sist kan det godt hende at dyr i den sørlige Levanten for 10 000 år siden ble for små eller for sjeldne til å gi mennesker tilstrekkelig mat, og dette kan ha sammenheng med fremveksten av jordbruk, foreslår Ran Barkai ved Tel Aviv University.

Han sier at mennesker «gang på gang ødela sitt eget levebrød» igjennom overbeskatning, men at de var flinke til å finne på nye løsninger.

– Miljøet har imidlertid alltid betalt prisen.

Interessant med et lengre perspektiv

Kjetil Lysne Voje er førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum og er med i forskningsgruppen for evolusjon og paleobiologi. Han har lest den nye studien.

Voje synes det er interessant at forskerne har data fra hele 1,5 millioner år. Som oftest rettes fokuset på hva som førte til utryddelsene de siste 100 000 år.

– Her sier de ikke nødvendigvis noe om selve utryddelsen av dyra, men at siden de store dyra i mindre og mindre grad er til stede i disse arkeologiske funnene, så tyder det på at de blir mindre vanlig. Det er på en måte første skritt på veien mot utryddelse, sier Voje.

Et argument mot at det var mennesker som utryddet megafauna, er at flere steder levde mennesker og store dyr side om side i flere tusen år. De israelske forskerne skriver i studien at det ikke nødvendigvis betyr at sameksistensen har vært harmonisk. Det kan ha vært en lang periode med nedgang før en art ble helt borte.

Elefantdyr ble for eksempel ikke helt utryddet i regionen de så på før for 125 000 år siden. Men det at de dukket opp mer og mer sjeldent, tyder på at antallet ble sterkt redusert før de til slutt forsvant.

– Spekulasjon

Forskerne skriver at bestandsnedgang hos store dyr kan ha ført til at mennesket måtte skifte strategier og utvikle redskapene sine.

Kjetil Lysne Voje understreker at dette blir en spekulasjon fra forskernes side, og ikke noe de har testet eller undersøkt.

– Det er i og for seg en interessant spekulasjon. Men det er ikke noe i dataene deres som tilsier at det skulle være sant eller usant. Det er noe de tolker som sannsynlig ut fra sine resultater.

– Det er lett å tenke seg at når mennesker står overfor nye utfordringer, så søker man nye løsninger. Men det er ikke alltid slik at mennesket må ha kniven på strupen for å være innovativ. Det kan være at mennesket hele tiden prøver å gjøre ting mer effektivt for seg selv og mindre farlig. Dette kan også være grunner til at man utvikler ny teknologi for eksempel.

Aktiv debatt

Om det var mennesker eller naturlige endringer som var viktigst for utryddelsen av megafaunaen, er fremdeles et aktivt forskningsfelt, sier Voje.

– Det kommer stadig artikler som hevder det ene eller det andre. Slik at debatten er i høyeste grad levende, vil jeg si.

En studie fra oktober, som norske forskere var med på, tyder for eksempel på at klima- og vegetasjonsendringer var viktigst for at mammuter og store dyr i nord døde ut. Landskapet som mammutene trivdes i, endret seg.

Voje tror at både klima og mennesker har hatt betydning for at megafaunaen døde ut rundt om i verden.

– Jeg tror flere og flere innser at begge faktorer samvarierer og påvirker. Det er et ganske interessant mønster at der hvor moderne mennesker ankom på kloden etter de utvandret fra Afrika, er det ganske rask nedgang av de store dyrene. Mye peker i den retning av at mennesket må ha spilt en viktig rolle, i alle fall for en del arter.

Megafaunaen lever fremdeles farlig

Mennesker har gjort store innhogg i megafaunaen, også i nyere tid.

– Hvalfangst slakta ned hval i stort monn over noen tiår, noe som reduserte bestandene voldsomt, sier Voje.

– Grunnen til det er at de er store pattedyr med rikelig med ressurser av både kjøtt og olje. Mennesket som en apex-predator finnes det en god del eksempler på, også fra moderne tid.

Ifølge en studie fra 2019 er seks av ti store arter utrydningstruet i dag. Den viktigste grunnen er at mennesker aktivt dreper dem.

• Les også: Om 200 år kan kua være det største pattedyret på land
• Les også: Mange store dyr i ferskvann er i ferd med å utryddes

– Siste ord er neppe sagt

Voje sier at den nye studien viser viktigheten av å se på lange tidsserier når man skal prøve å finne ut hva som skjedde med de forhistoriske dyrene.

– Det at man samler data fra flere kilder og setter dem sammen for å undersøke ulike hypoteser, det har ofte noe for seg.

– Så kan man si at det fortsatt er mye usikkerhet. Siste ord er neppe sagt i denne debatten, avslutter han.

Referanse:

Jacob Dembitzer, Ran Barkai, Miki Ben-Dor & Shai Meiri: «Levantine overkill: 1.5 million years of hunting down the body size distribution», Quaternary Science Reviews, 15. januar 2022. Sammendrag.