En mange tusen år gammel klump med harpiks fra Danmark viste seg å være en skattekiste av steinalder-DNA.
En mange tusen år gammel klump med harpiks fra Danmark viste seg å være en skattekiste av steinalder-DNA.

Mørkhudet, blåøyd jente tygde denne tyggisen for 5700 år siden

Den eldgamle tyggegummien fra Danmark inneholder forbløffende godt bevart DNA. Det avslører både jentas opphav, hva hun hadde spist og hvilke bakterier hun hadde i munnen.

Publisert

Hun skulle visst det, jenta fra steinalderen!

At harpiksklumpen hun tilfeldigvis tygget på skulle bli funnet igjen av mennesker, nesten 6000 år senere. Og at disse menneskene kunne finne ørsmå rester av henne og livet hennes, forseglet inne i harpiksen.

For det var akkurat dette som skjedde.

Forsker Theis Jensen fra Universitetet i København og kollegaene hans har analysert en bit av harpiks med tyggemerker, funnet på Syltholm helt sør i Danmark.

Det viste seg at den 5700 år gamle steinaldertyggisen inneholdt svært godt bevart DNA fra både jenta og flere andre organismer.

I framtida kan nettopp DNA fra flere slike tyggegummier gi dypere innsikt i hvem forfedrene våre var og hvordan de levde, tror forskerne.

Slik ser kunstneren Tom Björklund for seg steinalderjenta. Det meste er så klart mer eller mindre ren fantasi, inkludert alderen. Men DNA-et fra tyggisen tyder på at fargene er riktige. Jenta, eller kvinnen, hadde trolig blå øyne, brun hud og mørkt hår.
Slik ser kunstneren Tom Björklund for seg steinalderjenta. Det meste er så klart mer eller mindre ren fantasi, inkludert alderen. Men DNA-et fra tyggisen tyder på at fargene er riktige. Jenta, eller kvinnen, hadde trolig blå øyne, brun hud og mørkt hår.

Mørk hud og blå øyne

Noe av DNA-et i tyggisen fra Syltholm stammer fra et menneske, etter all sannsynlighet den som tygde på harpiksen.

Analysene viser at det dreide seg om en jente eller kvinne. Hun hadde trolig blå øyne, brun hud og mørkebrunt hår. Denne kombinasjonen er tidligere funnet i flere jeger- og sankerfolk fra Europa.

Dette tyder på at lys hud og blondt hår utviklet seg ganske sent i historien, skriver Jensen og kollegaene.

Jentas DNA viser at hun er mer i slekt med jeger- og sankerfolk fra Sør- og Vest-Europa enn med folk fra Skandinavia. Det kan hinte om at folk i eldre steinalder i Danmark ikke kommer fra samme sted som de i Sverige og Norge.

Samtidig ser det ikke ut til at jenta stammer fra folkene som var kommet sørfra i århundrene før, og som tok med seg jordbruket til de nordiske landene.

Det synes førsteamanuensis Per Åke Persson ved Kulturhistorisk museum er svært spennende.

Jeger og bønder kan ha levd side om side

Persson har ikke vært med på Jensens studie, men har selv gjort undersøkelser av DNA fra forhistoriske tyggiser.

Han forteller at det har vært diskusjoner om hva som skjedde da jordbruket kom til Skandinavia. Flyttet det inn folk sørfra som begynte med jordbruk? Eller spredte tradisjonen seg til samfunnene som var her fra før.

– Vi tror at det var fremmede folk som kom med jordbruket. De flyttet hit rundt 4000 f. Kr, sier Persson.

– Men det finnes studier som viser at de ikke umiddelbart blandet seg med lokale folk.

Det kan altså se ut som om de nyankomne jordbrukerne levde side om side med jeger- og sankerfolkene i en lang periode. Og DNAet fra tyggegummien kan støtte en slik oppfatning.

Jenta hører til gamle jeger- og sankerfolk, uten innslag av bønder fra sør.

– Dette viser at de fantes ved siden av innvandrerne, sier Persson.

Stedet der tyggisen ble funnet ligger også ved en fiskeplass med rester etter påler og gjerder i fiskeanlegg fra samme tid som jenta levde. Men dette var ikke et sted der folk drev med jordbruk.

Det var ikke nødvendigvis noen direkte konkurranse mellom de nye bøndene og jeger- og samlerfolkene. Folkene brukte trolig ikke de samme ressursene, mener Persson.

Nøtter og and

Det er også flere tegn i tyggisen som er forenelig med en jeger- og sanker-livsstil. Det dukket nemlig opp DNA-spor etter hasselnøtter og stokkand.

Dette er trolig rester etter et nylig måltid, tror Jensen og kollegaene. De skriver at dette stemmer godt overens med spor fra naturen i nærområdet: Det ser ut til at det var tilgang på både hassel og stokkender der på dette tidspunktet.

Tidligere undersøkelser har også vist at steinalderfolk i Skandinavia samlet store mengder hasselnøtter.

Jentas DNA tyder i tillegg på at hun hadde et fordøyelsessystem som ikke var tilpasset å drikke melk etter ammeperioden. Evnen til å fordøye melkesukker – laktose – i voksen alder ble vanlig først i bronsealderen, som i Norden starter rundt 1700 f.Kr.

Men det er samtidig mye vi ikke vet om jenta med tyggisen. Selv om forskerne skriver at de har kartlagt hele genomet hennes, betyr ikke det at de har oversikt over alle genene, slik de ville hatt i en prøve fra et levende menneske.

Forskerne kan få et godt bilde av noen gener og egenskaper, mens andre forblir ukjente.

Hadde kyssesykeviruset

Persson fra Kulturhistorisk museum forteller at den nye studien ligner mye på hans egen. Men den danske artikkelen inneholder også analyser av bakterier som var bevart i tyggisen.

De avslørte DNA-spor etter mange mikroorganismer. Flesteparten var ufarlige bakterier som typisk finnes i munnhulen.

Men det fantes også mikroorganismer som er knyttet til alvorlig tannkjøttbetennelse. Dessuten dukket det opp streptokokker – blant annet Streptococcus pneumoniae, som kan gi lungebetennelse.

Forskerne skriver i tillegg at de fant spor etter Epstein-Barr-viruset, som i dag infiserer over 90 prosent av verdens befolkning. De aller fleste merker i høyden smitten som en mild forkjølelse. Men hos noen utvikler infeksjonen seg til kyssesyke.

Tyggis kommer til å avsløre mye mer

Alt i alt viser både Jensens og Perssons studier at steinaldertyggis kan inneholde en skattekiste av informasjon om våre for lengst avdøde slektninger.

Harpiksen – et seigt stoff fra barken til for eksempel bjørketreet – ble brukt som lim i steinredskaper. Men det er også funnet mange tyggegummiformede biter av harpiks, med tannmerker og det hele.

Kanskje tygde folkene på harpiksen for å gjøre den myk, slik at den var lettere å bruke i arbeidet med å lage redskaper.

Men steinaldermenneskene kan også ha tygd på den av andre grunner. Kanskje for å rense tennene etter et måltid, eller av medisinske grunner. Det er kjent at det seige stoffet virker mildt bakteriedrepende.

Eller kanskje de bare gjorde det bare for gøy?

Uansett grunn, blir disse tyggisene svært gode gjemmesteder for små biter av DNA. Den tette harpiksen forsegler sporene og hindrer forråtnelse og forurensing.

Persson tror framtidig forskning vil gi oss mye interessant informasjon fra gammel tyggegummi. Vi må bare finne flere av dem.

– I Norge finnes det mindre enn ti tyggiser i dag, forteller han.

Det er fordi arkeologene rett og slett ikke har lett etter dem eller samlet på dem. Men etter at Persson og kollegaene publiserte sin studie om DNA-funnene i tyggis tidligere i år, er det allerede dukket opp flere eksemplarer.

– Arkeologene vil finne flere nå, fordi vi vet om dem, sier han.

Referanse:

Theis Z.T. Jensen m. fl., A 5700 year-old human genome and oral microbiome from chewed birch pitch, Nature Communications, desember 2019. Sammendrag.