De eldste sporene etter mennesker i Norge forteller at de første folkene kom hit så snart isen smeltet for rundt 10 000 år siden. Men dagens nordboere er ikke direkte etterkommere av disse jegerne og sankerne.

I stedet er vi et godt blandingsprodukt etter tusenvis av år med egen utvikling og internasjonal påvirkning. Genene, språket, religionen og kulturen i landet vårt er slipt til av bølge på bølge med innflyttere, besøkende og hjemvendte utvandrere.

- Jovisst eksisterer det noe typisk norsk. Men det finner du ikke ved å leite etter det opprinnelige og autentiske i nordmenns opphav, sier Christopher Prescott ved Universitetet i Oslo.

Stadig mer tyder tvert imot på at dramatiske endringer utenfra nettopp er grunnlaget for dagens norske kultur. En av de mest betydningsfulle slike hendelsene skjedde allerede for 4400 år siden.

Ikke tregt i steinalderen

For ikke lenge siden antok de fleste at forfedrene våre levde livene sine på samme sted. Utviklinga gikk uendelig sakte, og det var svært få forandringer fra én generasjon til den neste.

Men nå begynner nye forskningsresultater å tegne et annet bilde.

Våre forfedre kunne reise over lange strekninger. De fikk besøk og utvekslet alt fra ideer og språk til kammer og ektefeller. Og gjennomgripende samfunnsendringer kunne skje i løpet av bare noen år.

Nå begynner forskerne å skimte konturene av en slik kjempeomveltning, som antagelig endret oss i rekordfart og la grunnlaget for det som vi i dag oppfatter som norsk kultur.

- Vi må tilbake til omkring år 2400 f. Kr, forteller Prescott. 

Totalforandring i løpet av noen tiår

Før dette tidspunktet hadde jordbruket spredd seg opp gjennom Europa, og også kommet til Norge.

Men jegerne og samlerne her oppe kastet seg ikke umiddelbart på bølgen. De beholdt sin egen kultur og levde side om side med både tidlige bønder og enkelte grupper fra den såkalte stridsøkskulturen i nesten tusen år.

Men så skjedde det noe.

I løpet av mindre enn en generasjon ble samfunnene over hele landet helt forandret. Folk begynte med gårdsdrift, bygde karakteristiske langhus og tok i bruk ny teknologi og antageligvis metaller.

De skiftet ut det opprinnelige språket med indoeuropeisk, organiserte samfunnet på helt nye måter og byttet ut den troa de måtte ha hatt med indoeuropeisk mytologi, som etter hvert ble til den norrøne mytologien vi kjenner.

I tillegg ble nordmennene en del av et større europeisk nettverk. Samfunnene var i kontakt med hverandre og ble likere enn de hadde vært noen gang tidligere.

Kom med innflyttere

- Den dramatiske forandringen finner ikke bare sted i Skandinavia. Det samme skjer fra Himalaya til Atlanterhavet, fra Nord-Afrika til Polarsirkelen og kanskje enda lenger, sier Prescott.

Hva i all verden gikk for seg den gangen?

- Ja det er et av de store spørsmålene. Men en ting er sikkert: Det er helt utenkelig at dette kunne ha skjedd uten betydelig migrasjon.

- Det var ingenting forut som tilsier at folk plutselig skulle ta opp gårdsdrift og metallurgi. At de skulle begynne å farte rundt, utveksle ektefeller og antagelig endre språk og uttrykksform.

Han tror endringene kom med folk fra områdene rundt den Iberiske halvøy som vandret oppover igjennom Vest-Frankrike og Nederland til Skandinavia. Kulturen, og trolig også en del av disse menneskene, hadde igjen antagelig opphav fra områdene rundt Midtøsten.

Tegn i genene

Det er ikke bare arkeologiske spor som vitner om hendelsen for over 4000 år siden.

I 2009 publiserte et team av svenske og danske forskere resultatene av DNA-analyser av levninger fra steinalderen.

De antydet at dagens nordboere er forskjellige fra de opprinnelige jegerne og samlerne.

Analyser fra 2012 peker i samme retning. Dagens skandinaver har mye genmateriale fra innvandrere fra områdene rundt Middelhavet.

Men ennå vet verken DNA-ekspertene eller arkeologene hvor mange innflyttere som stod bak den enorme omveltningen.

Folkebølge eller innflytelsesrik elite

- Man kan tenke seg to modeller. Enten kom hele folkebølger fra sørvest. Eller så var det eliter som reiste oppover og endret samfunnene de møtte.

Uansett må trykket for forandring ha vært formidabelt, siden skiftet skjedde i et så forrykende tempo. Antagelig lokket en ny livsstil. Men jeger- og sankergruppene må også ha blitt presset til endring.

Trolig fulgte både fysiske og sosiale trusler med innflytterne fra sørvest. I tillegg virket tilpasning, ekteskap og ikke minst handel. Det er slett ikke umulig at nordmennene hadde begynt med eksport, allerede for 4400 år siden, mener Prescott.

- Jeg har funnet spor i det norske høyfjellet som antyder at man plutselig begynte med tamdyrbeiting på denne tida. Nærmest over natta drev de med sau og geit i stor skala. Man kan tenke seg at de faktisk har eksportert ull til Sør-Skandinavia og lengre avgårde i Europa.

- På dette tidspunktet skjedde det en enorm utvikling i skipsfarten, og båtene begynner å krysse åpent hav over Skagerak, forteller han.

Kammer og koner

Mange funn av eldgamle eiendeler forteller hvordan ting ble spredt over store områder: Keramikk av tysk leire og danske dolker i hundretall er funnet i Norge.

Antagelig ble pels, ull og huder eksportert fra landet vårt, slik bein fra nordisk elg ble brukt i europeiske hjalt og kammer i jernalderen. Nordiske kvinnesmykker har dukket opp i bronsealdergraver i Polen og Tyskland. Hva gjorde de der?

Kanskje var det snakk om eksportprodukter. Prescott mener man heller ikke skal undervurdere betydningen av ekteskap.

- De fleste forskere mener ekteskap og slektskap var noen av de viktigste forbindelsene mellom ulike folkegrupper. Man kan tenke seg at gravfunnene er spor etter nordiske kvinner som ble giftet bort til høvdinger i Sentral-Europa.

- Det har vært en kontinuerlig utveksling av folk mellom ulike samfunn, sier Prescott.

Det ser vi også spor av i de skriftlige kildene fra historisk tid.

Importerte religion

Knut Kjeldstadli fra Universitetet i Oslo har ledet en gruppe forskere som har forsket på Norges innvandringshistorie, fra vikingtida og fram mot våre dager. Han forteller at det finnes mange spor etter innflyttere og besøkende igjennom hele denne perioden.

- I vikingtida kom en del irske treller. Og rundt 1000-tallet ankom et importprodukt som skulle få stor betydning for den norske kulturen: Kristendommen.

- Kongene hentet inn spesialister i å kristne folk. Det var prester og munker fra Tyskland og England. Selveste Grimkjell – biskop og rådgiver, som erklærte Olav den hellige som hellig – var brite.

Treller og karrierefolk

Mot middelalderen kom det forskjellige folkegrupper til Norge, forteller Kjeldstadli.

På bunnen av samfunnsstigen slet altså de irske trellene. De påvirket kanskje ikke kulturen vår så mye. Rundt 1250 kom også de første gruppene av flyktninger, fra Russland. De var blitt presset vestover av mongolske stammer.

Men størst innflytelse hadde nok en rekke karriereinnvandrere - altså spesialister på ulike områder. Noen kom i kjølvannet av den nye religionen.

- Slike kirkens menn omfattet som nevnt prester og munker, men også steinhuggere og andre håndverkere, sier Kjeldstadli.

- På kongens side kom europeiske adelsmenn som kunne være politiske flyktninger, i tillegg til mange spesialister, som myntmestere, leger og bygningseksperter.

- For kongemakten var det en fordel ved å bruke utlendinger. De hadde ingen selvstendig maktbasis, og ble dermed avhengige av og lojale overfor kongen.

Og så var det handelsstanden. Spesielt hanseater, men også skotter og nederlendere, bidro til å holde handelsrutene til kontinentet og de britiske øyer i sving. Samtidig tilførte de kunnskap om moderne forretningsvirksomhet og bokholderi.

Noen av handelsfolkene slo seg ned og ble norske. Spissformulert bestod det norske byborgerskapet av naturaliserte utlendinger, sier Kjeldstadli.

- I dag finner vi mange spor etter disse innflytterne i telefonkatalogen. Navn som Aubert, Bødtker, Friele, Hambro, Michelet, Mowinckel, Schreiner, Stang og Stoltenberg stammer fra innvandrerslekter.

Innvandrede skotter har gitt opphav til familier som Grieg, Christie og Dass. Munch og Ibsen har også innvandrerbakgrunn.

Betydningsfulle innvandrere

Foreløpig vet ikke forskerne hvor mange som kom til landet vårt i vikingtida og middelalderen.

- Vi skal ikke overdrive volumet på innvandringa. De utgjorde neppe mer enn én prosent av befolkninga, men betydningen de hadde er større enn antallet, sier Kjeldstadli.

Det var mange spesialister og medlemmer av elitene som kom. De hadde stor innflytelse på samfunnet og brakte med seg kunnskap som bare kunne ha kommet hit med innvandring.

- Og noen innvandrere spilte en lokal og regional rolle, som kvener i Troms og Finnmark og svensker i Østfold.

I tillegg til spesialistene kom det fra 1700-tallet en stadig strøm av svenske innflyttere.

De var i stor grad arbeidsinnvandrere fra lavere klasser, som slo seg ned og ble til nordmenn. Selv da nordmennene utvandret til Amerika, innvandret tusenvis av fattige svensker.

- 750 000 dro fra Norge før 1915, men 150 000 kom samtidig hit, sier Kjeldstadli.

Ikke smertefritt

I løpet av historien er altså både genene våre og kulturen blitt en god blanding av materiale fra Norge, Skandinavia, Russland, Sentral-Europa og Midtøsten.

- Uten kulturbidragene fra dem som har kommet hit, ville vi vært et annet land, sier Kjeldstadli.

- Bildet er sammensatt. Mye av kunnskapen som trengtes, for eksempel i gruvedrift  eller industrien, kan ikke formuleres teoretisk og pugges. Folk må flytte på seg for at kunnskapene skal overføres.

- Nordmenn dro ut og tok med seg lærdom tilbake. Men kunnskap kom også med utlendinger som flyttet hit.

Men den stadige blandinga av folk har nok ikke alltid gått smertefritt.

Det er ingen grunn til å tro at den enorme endringen som fant sted for rundt 4400 år siden skjedde uten konflikter, konfrontasjoner og kanskje undergang for grupper av jegere og samlere, mener Prescott.

Innføringa av kristendommen var heller ingen kosestund.

Farlige svensker

Noen ganger har innflyttere stelt i stand store problemer.

- I 1455 tok en gruppe tyskere livet av kongens høvedsmann i Bergen, samt biskopen og 50-60 nonner og munker. Vi vet også at det var voldelige konflikter mellom tyske bergfolk og bønder i Telemark på 1500-tallet, forteller Kjeldstadli.

I andre tilfeller var det innvandrergruppene som ble plaget og gjort til syndebukker.

- Vi har historier om svenske arbeidere i Nydalen som omkring 1905 måtte bevege seg i grupper dersom de var nede i sentrum for ikke å bli jult opp av nordmennene.

- Jøder, katolikker, protestantiske kvener og svensker er i tur og orden blitt ansett som en fare for samfunnet.

Men med tida er de fleste blitt assimilert. I dag oppfatter vi de historiske innvandringsgruppene og deres kulturelle bidrag som norske.

- Nasjonen er en prosess

- Selvfølgelig finnes det noe typisk norsk. Man treffer det bare ikke ved å lete etter den opprinnelige nordmannen, sier Prescott.

- Nordmennene er ikke noe som har vokst frem i isolasjon siden istida. Det har vært innvandring igjennom tusenvis av år og den har brakt med seg mye, både positivt og negativ, sier Prescott.

Slik vil historien også fortsette, tror Kjeldstadli.

- Nasjonen er en prosess, ikke en fast ting. Den blir til i møte med de som bor her og de som kommer. Kulturelementer som en gang ble importert er blitt norske. Og noe av det vi nå ikke oppfatter som norsk, vil bli det i framtida.

Professoren er imidlertid ikke redd for at dagens norske verdier skal forsvinne.

- Verdier som vi mener bør rå i Norge, som ytringsfrihet og demokrati, er ikke flertallsnordmenn alene om. Det er mange som deler disse idealene, sier han.

Referanser:

C. Prescott & H. Glørstad, Becoming European – The transformation of third millennium Northern and Western Europe, 2012, Oxbow books.

H. Malmström et al., Ancient DNA Reveals Lack of Continuity between Neolithic Hunter-Gatherers and Contemporary Scandinavians, Current Biology, vol 19, nr 20, s 1758-1762, 24 september 2009.

P. Skoglund et.al., Origins and Genetic Legacy of Neolithic Farmers and Hunter-Gatherers in Europe, Science, 27. april 2012, vol 336, s 466-469.

G. Brochmann & K. Kjeldstadli, A history of immigration. The case of Norway 900-2000, 2008, Universitetsforlaget.