Til venstre en kjøttetende kjeve som vil ha problemer med å si f og v. Til høyre en kjeve tilpasset mykere kosthold og som kan si <i>vaffel</i>. (Illustrasjon: Tímea Bodogán)
Til venstre en kjøttetende kjeve som vil ha problemer med å si f og v. Til høyre en kjeve tilpasset mykere kosthold og som kan si vaffel. (Illustrasjon: Tímea Bodogán)

Var det endringer i kostholdet som gjorde oss i stand til å si f og v?

Kjevenes plassering ser ut til å ha forandret seg da mennesket begynte med jordbruk. Forskere tror dette kan ha gitt oss tilgang til nye lyder som f og v.

Publisert

Si f, og kjenn hvordan tennene i overkjeven presser mot underleppa.

Si v, og du kjenner det samme, bare litt svakere press.

Disse lydene hadde ikke vært like enkle å få sving på hvis vi ikke var bittelitt overbitte. Fortennene våre oppe stikker nemlig litt mer fram enn motsatsene i underkjeven.

Men slik har vi ikke alltid vært. Hos våre tidligste forfedre møttes tennene kant i kant.

Nå tror en gruppe forskere at endringer i kostholdet har ført til at hele arten har fått et lite overbitt. Og dermed kan vi si vaffel og favela uten å skamme oss.

– Biologien må inn i språkforskningen

I tidsskriftet Science tar de til orde for at språkforskere også må ta hensyn til biologi. De argumenterer mot oppfatningen om at alle språklyder alltid har vært tilgjengelig for alle.

Det finnes omtrent 2000 slike lyder som finnes i ulik grad i verdens 6000 språk.

Her i Norge krangler vi om det er greit eller ikke at ungdommen sier sjino istedenfor kino. I det sørlige Afrika finnes det språk med klikkelyder som høres fremmede ut for oss.

Rent fysisk er det ikke noe i veien for at vi skal klare å si alle lydene. Språkkulturen vi tilhører, begrenser utvalget vi trenger å forholde oss til.

Spørsmålet er om også biologien har spilt inn i utviklingen av språklydene. Og det mener altså forskerne bak Science-studien at den gjør.

Nærmere bestemt det som skjedde med kjevene våre i forbindelse med jordbruksrevolusjonen for rundt 10 000 år siden.

Den rådende teorien blant språkforskere er at evnen til å lage de ulike lydene har ligget fast siden de første menneskene for 300 000 år siden.

Mykere mat med jordbruket

I veldig tidlige tider ble Homo sapiens-barn født med et ørlite overbitt, men dette forsvant i løpet av oppveksten slik at fortennene smalt rett mot hverandre. Kant i kant

Det var en stor fordel så lenge kostholdet besto av seigt og slintrete kjøtt.

Men da jordbruk kom, ble tallerkenen fylt opp av mykere matvarer.

– Det var særlig snakk om ulike typer velling og grøt, stuinger og supper, ifølge Steven Moran fra Universitetet i Zürich. Han er en av forskerne bak studien.

– Men også produkter som melk, ost og yoghurt, sa Moran under en pressekonferanse i forkant av publiseringen.

Forskerne har analysert gamle hodeskaller og de har laget datamodeller for hvilke lyder som kan bli tilgjengelige når biologien endrer seg.

De mener å se at vi med mykere mat har beholdt det ungdommelige overbittet over i voksen alder.

Og at dette har gitt oss tilgang til nye lyder.

Ingen nødvendighet

Under pressekonferansen understreket forskerne at mykere mat ikke nødvendigvis gir v- og f-lyder – eller labiodentaler som det heter i språkforskningen.

– Endringen i bittet fører ikke direkte til utvikling av labiodentaler, men de ble først mulige etter bittforandringen, sier Damian Blasi, også han fra Universitetet i Zürich.

På pressekonferansen fikk forskerne spørsmål om hvorfor kinesisk har så lite labiodentaler, tatt i betraktning hvor lenge de har levd av myk og lett-tygd ris.

– Det vi har vist er at mykere mat førte til at overbittet ble bevart i voksen alder. Dette gjør det lettere å lage labiodentaler.

– Men det betyr ikke at labiodentaler vil dukke opp i alle språk, sier Steven Moran.

Det betyr bare at sannsynligheten øker for at f og v med tiden skal dukke opp i et språk.

For eksempel i form av André Bjerkes «så kom en vogn med vafler».

Referanse:

Blasi, Moran mfl: Human sound systems are shaped by post-Neolithic changes in bite configuration. Science, mars 2019, doi: 10.1126/science.aav3218. Sammendrag