Engasjerte ansatte som legger mye innsats i arbeidet, er høyt verdsatt i arbeidslivet. Men for noen blir arbeidet en besettelse og skaper usunn avhengighet. Slike arbeidstakere blir ofte kalt arbeidsnarkomane.

Nå har forskere ved Universitetet i Sørøst-Norge undersøkt hvordan norske akademikere balanserer familieliv og jobbkarriere.

Mange akademikere oppgir at arbeidet går ut over familielivet. De føler seg i større grad skviset mellom jobbkrav og krav fra familien, enn andre universitetsansatte.

Mellom barken og veden

Forsker Steffen Torp har sammen med to kolleger samlet opplysninger om i alt 4 700 ansatte ved tre universiteter i Norge: NTNU, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og noen fakulteter ved Universitetet i Oslo.

De delte dem inn i to grupper etter om de var akademikere eller teknisk-administrativt ansatte.

Resultatet viser at akademikerne i større grad opplever problemer med at arbeidskravene var så høye at de skapte konflikter med familien, enn de administrativt ansatte rapporterte.

Stor arbeidsbyrde

Akademikerne scoret høyt både på en arbeidsnarkomani-skala og høyt på om de opplevde konflikter mellom arbeid og familie.

De som oppga stor arbeidsmengde, oppga også konflikter mellom arbeid og fritid/familie.

En av årsakene til dette var høye jobbkrav, særlig i form av mange ulike arbeidsoppgaver som samlet sett krevde mer enn vanlig arbeidstid.

Les også

Kvinnelige forskere fraråder andre å satse på forskning

Kvinnelige akademikere opplevde noe mer konflikt mellom arbeid og hjem enn menn.

- Men forskjellen var langt mindre enn vi hadde regnet med. Det var også minimale forskjeller mellom ulike aldersgrupper, sier Torp.

Forskerne spurte ikke om deltakerne hadde små barn eller ikke.

Blant de mest utsatte i norsk arbeidsliv

Torp og medforfatterne har ikke funnet ut hvor stor andel som er jobbavhengige av forskerne som deltok i undersøkelsen.

- Grunnen er at det ikke går noe klart skille for når det å jobbe mye går over til å bli en problematisk avhengighet. Det er en glidende overgang, forklarer Steffen Torp.

Men det er flere som oppgir svar som oppfyller definisjonen av arbeidsavhengighet blant forskere, enn blant gjennomsnittet av alle yrker.

- Forskere og undervisere havner like høyt som bønder og bygningsarbeidere, som scorer høyest på en skala for arbeidsavhengighet i andre undersøkelser, forklarer Torp.

Sykepleiere ligger i det lavere nivået på denne skalaen.

Ifølge en annen studie er 8 prosent av hele den norske befolkningen arbeidsnarkomane. Dette er målt ved hjelp av verktøyet Bergen Work Addiction Scale.

- Dermed kan vi anta at andelen blant forskere og undervisere er høyere enn dette, sier Torp.

Overtidskultur

Arbeidsmiljøet for forskere og forelesere ved universiteter har de siste tiårene endret seg, påpeker Torp.

De er pålagt oppgaver ut over forskning og undervisning. Det har blitt flere studenter, uten at finansieringen har økt tilsvarende. Det har også blitt større press om å skaffe ekstern finansiering.

I tillegg er mange midlertidig ansatt, noe som medfører at man må legge inn mer innsats og jobbe ut over normal arbeidstid for å kunne få fast jobb, påpeker Torp.

- Det skapes en overtidskultur om de vil gjøre faglig karriere og kvalifisere seg til å bli førsteamanuensis eller professor, slår Torp fast.

Unge i etableringsfasen har ekstra krysspress

Forskerforbundets leder Petter Aaslestad er kjent med problemstillingen.

Mange forskere vil gjerne undervise mer, men da kommer de i et veldig krysspress fordi det også er et veldig publikasjonspress i akademia, forteller han.

- Forskningen kommer i skvis og må gjøres på kveldstid, bekrefter Aaslestad til forskning.no.

Midlertidighet er også et stort problem, særlig blant unge som skal posisjonere seg for å få fast jobb, samtidig som de er i etableringsfasen med familie og barn, sier han.

- Forskere vil gjerne bidra med noe viktig til verden. Men særlig anser mange yngre det ikke som tiltalende lenger å satse på en karriere ved universiteter og høyskoler, sier Aaslestad.

Skaper seg mer arbeid?

De arbeidsavhengige oppgir at de har for mye å gjøre.

- Men det kan også tenkes at de selv lager seg mer arbeid enn de trenger å gjøre, sier Steffen Torp.

Tidligere studier har bekreftet at noen har en tendens til å skape seg unødvendig arbeid.

- Kanskje personlighetstyper som bestreber seg på å jobbe mye og kanskje mer enn de trenger, i større grad søker seg til forskerjobber, sier Torp.

Holdninger til jobben, kan også spille inn.

- Folk har ulike tolkninger av samme arbeidsoppgave. Mens noen tenker at den blir lett, kan andre synes den er nesten uoverkommelig svær, forklarer Torp.

Førsteamanuensis Kjellrun T. Englund ved psykologisk institutt ved NTNU bekrefter at det ikke er mengden arbeid som avgjør en karriere i akademia. Hun jobber stort sett normalarbeidstid.

- Det er viktigere å jobbe smart enn å jobbe mye, sier hun til forskning.no.

Kjennetegn på arbeidsavhengighet

- Det er viktig å skille mellom engasjerte arbeidstakere og arbeidsavhengighet, understreker Torp.

Å jobbe mye i perioder er ikke nødvendigvis arbeidsavhengighet.

Tilstanden er ikke klart definert, men innebærer at personen er så motivert for å jobbe at han eller hun ikke kan rive seg løs fra jobben.

Som med annen avhengighet, mistrives man i andre situasjoner, og man higer bare etter å få jobbe mer.

Atferdsmessig vil arbeidsnarkomane bruke mye mer tid og innsats i arbeidet, enn det som vanligvis er forventet.

Mens engasjerte arbeidstakere er drevet av arbeidsglede, har arbeidsavhengige en besettelse som de ikke kan stå imot.

Det er også et vanlig trekk at personen fortsetter å jobbe mye, selv om det gir en rekke negative virkninger for ham eller henne.

Arbeidsavhengighet gir som regel alvorlige negative virkninger som lav tilfredshet med jobben, utbrenthet og dårlig psykisk og fysisk helse.

Konflikt mellom arbeid og hjem

Når forventningene fra jobben og familien ikke kan oppfylles samtidig, oppstår det en konflikt mellom hjem og arbeid. Som hvis rollen som arbeidstaker kolliderer med å rekke å gjøre det som er forventet i familien og omvendt.

Dette kan føre til depresjon, stress, følelse av utbrenthet og fysiske helseproblemer som igjen kan påvirke utførelsen av arbeidet og trivsel med arbeidsplassen.

I tillegg gir en konstant konflikt mellom arbeid og familie, negative konsekvenser for både den enkelte, familiene deres og arbeidsplassen.

- Kan det også tenkes at forskere som i utgangspunktet ikke har det så fint hjemme, søker tilflukt på jobben?

- Dette er et interessant spørsmål, som vi ikke har undersøkt, sier Torp.

Lederansvar

Både ledere og den ansatte selv bør være oppmerksom på risikoen for å jobbe for mye i akademia, slik at man kan forebygge konflikter mellom arbeid og hjem, som kan virke ødeleggende både for personens privatliv og ytelsen på jobben på sikt, , sier Torp.

Det er et ledelsesansvar å bestrebe seg på at de ansatte på en avdeling har balanse mellom privatliv og jobb.

- Ser en leder tegn til at noen sliter med å bli ferdig innen rimelig arbeidstid med oppgavene, bør lederen ta fra dem arbeidsoppgaver, mener Torp.

Aaslestad i Forskerforbundet er enig i at dette er et lederansvar.

Han mener at langtidsplanen for forskning må gripe fatt i dette problemet.

- Arbeidsbetingelsene i akademia må legges til rette for unge, dyktige folk, understreker han.

Forlenget PhD

Men han mener også at mye kan løses lokalt med de ressursene de har i dag.

- Dekaner og andre ledere må gripe fatt i dette, og sørge for at de ansatte ikke jobber for mye, sier han.

Aaslestad trekker frem Simula forskningsinstitutt som et godt eksempel til etterfølgelse.

- De har innført ekstratid til doktorgradsstipendiater med småbarn, det er et konkret tiltak som kan gjøre det enklere å fullføre uten å slite seg ut, sier Petter Aaslestad i Forskerforbundet.

Referanse:

S. Torp mf: Workaholism and work - family conflikt among univeristy academics. Higher Education, 10. mars 2018.