Unge, kvinnelige forskere ser mørkere på forskning som fremtidig yrke om de er midlertidige. Menn er mer optimistiske.  (Foto: Shutterstock/NTB Scanpix)
Unge, kvinnelige forskere ser mørkere på forskning som fremtidig yrke om de er midlertidige. Menn er mer optimistiske. (Foto: Shutterstock/NTB Scanpix)

Kvinnelige forskere fraråder andre å satse på forskning

Et flertall av unge kvinnelige forskere vil ikke råde andre til å satse på en forskerkarriere. Mannlige forskere er mer positive.

Publisert

Det er klare kjønnsforskjeller når det gjelder synet på forskeryrket, skriver Khrono.

Hele seks av ti kvinner svarer at de ikke vil anbefale andre å satse på en forskerkarriere.

Bare fire av ti menn vil fraråde andre å satse på å bli forsker. Det viser en undersøkelse som Akademiet for yngre forskere har fått gjennomført.

Under 38 år

Undersøkelsen er basert på svar fra 840 unge forskere under 38 år, fra ulike typer forskningsinstitusjoner. Tre av fire av de spurte var midlertidig ansatt.

Kjønnsforskjeller kommer til syne både i forskernes tro på egen og andres fremtid i forskningssektoren.

Menn mer optimistisk enn kvinner

Både kvinner og menn opplever det som problematisk å ikke være fast ansatt. Tendensen er likevel at menn har større tro enn kvinner på at fast jobb kommer til å ordne seg.

Kvinners tro på forskning som karrierevei er mer avhengig av om de har fast stilling eller ikke.

Flere kvinner enn menn som er fast ansatt, svarer at de fortsatt vil jobbe med forskning om ti år.  

Men kvinnelige forskere som er midlertidig ansatte, er mindre tilbøyelig til å se seg selv som forsker om ti år, enn mannlige.

Vanskelig forenlig med familie

Ifølge Akademiet for yngre forskere viser denne tendensen seg også i tidligere kvalitative studier.

Forskning oppleves som ikke forenlig med familie, det er dårlig lønnet og det gir få og usikre jobbmuligheter, svarer mange av forskerne på et åpent spørsmål om hvorfor de er usikre på om de vil fortsette med forskning.

Mange oppgir også at det er vanskelig å måtte velge mellom kjærlighet og mobilitet, og at det oppleves som et stigma å være blant de høyest utdannede, men likevel være avhengig av NAV.