Denne artikkelen er produsert og finansiert av Institutt for samfunnsforskning - les mer.

For å måle omfanget av diskriminering i arbeidslivet, er en vanlig metode å sende ut falske søknader for å se hvem som blir innkalt til intervju. (Foto: fizkes / Shutterstock / NTB scanpix)
For å måle omfanget av diskriminering i arbeidslivet, er en vanlig metode å sende ut falske søknader for å se hvem som blir innkalt til intervju. (Foto: fizkes / Shutterstock / NTB scanpix)

Mest diskriminering i arbeidslivet i Sverige og Frankriket

Ikke-hvite jobbsøkere blir sjeldnere innkalt til jobbintervju i Sverige og Frankrike enn i Norge og USA, viser en ny studie.

Publisert

En rekke studier har dokumentert diskriminering av ikke-hvite jobbsøkere i de fleste vestlige land.

Det finnes imidlertid lite systematisk kunnskap om hvordan diskrimineringen i arbeidsmarkedet varierer mellom ulike land, og om hvordan ulike minoritetsgrupper rammes.

I en ny artikkel i tidsskriftet Sociological Science kartlegger og sammenligner forskere diskriminering i ansettelsesprosesser i ni land i Europa og Nord-Amerika.

Arnfinn H. Midtbøen, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, har utført studien sammen med kolleger fra universiteter i USA, Storbritannia og Nederland.

Forskerne analyserte til sammen 97 ulike felteksperimenter som bygger på mer enn 200 000 innsendte jobbsøknader i Belgia, Canada, Frankrike, Nederland, Norge, Storbritannia, Sverige, Tyskland og USA.

Forskerne sender fiktive jobbsøknader på reelle stillingsutlysninger. Ved å variere den etniske bakgrunnen til jobbsøkerne, men holde alle andre kvalifikasjoner konstante, får de et direkte mål på diskriminering.

Metoden regnes som gullstandarden i internasjonal diskrimineringsforskning.

Lavere sannsynlighet for å bli innkalt til intervju i alle land

– I alle de ni landene vi undersøker, har ikke-hvite søkere klart lavere sannsynlighet for å bli innkalt til jobbintervjuer enn innfødte hvite søkere med lignende kvalifikasjoner, forteller Arnfinn H. Midtbøen, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

Om søkerne har bakgrunn fra Afrika, Midtøsten eller Asia har ikke så mye å si, ei heller om det er snakk om innvandrere eller etterkommere av innvandrere, eller hva slags type jobber det er søkt om. Men det er betydelige forskjeller mellom de ulike landene når det gjelder omfanget av diskriminering, sier Midtbøen.

Tyskland, USA og Norge kommer best ut

I Sverige og Frankrike mottar hvite jobbsøkere 65 til 100 prosent flere invitasjoner til jobbintervju enn ikke-hvite minoriteter med samme kvalifikasjoner.

I Tyskland, USA og Norge er tallene betydelig lavere, her mottar hvite søkere 20 til 40 prosent flere invitasjoner til intervju. De andre landene som er med i metastudien befinner seg i et mellomsjikt.

– Utfordrer teorier om historiske faktorer

– Funnene utfordrer blant annet teorier som fremhever historiske faktorer som kolonialisme og slaveri som viktige årsaker for diskriminering, sier Midtbøen.

– Den høye graden av diskriminering i Sverige viser at kolonialistisk historie utenfor Europa ikke er en forutsetning for denne typen diskriminering. Den relativt sett lave graden av diskriminering i USA viser videre at en forhistorie med slaveri ikke nødvendigvis fører til mer diskriminering i arbeidslivet, sier Midtbøen.

Antakelig er institusjonelle forhold i arbeidslivet en viktigere faktor enn historiske, mener forskeren.

– I Tyskland, der vi finner det laveste omfanget av diskriminering, kreves det for eksempel at jobbsøkere legger ved omfattende dokumentasjon av sine kvalifikasjoner. Dette kan redusere usikkerhet knyttet til søkernes kompetanse, og dermed bidra til et lavere diskrimineringsnivå, sier Midtbøen.

I USA er diskrimineringsvernet i rekrutteringsprosesser sterkere enn i de fleste europeiske land, noe som kan være en delforklaring på det, relativt sett, lave diskrimineringsnivået der.

– I Frankrike, der diskrimineringsnivået er desidert høyest, har man til sammenligning vært lite opptatt av diskriminering.

Et vedvarende problem

– Man skal være forsiktig med å bruke disse funnene til å konkludere om nivåene av diskriminering utenfor arbeidslivet. For eksempel finner vi som nevnt relativt lave nivåer av etnisk diskriminering i Tyskland i vår studie, mens det samme ikke ser ut til å gjelde på boligmarkedet i samme land.

Selv om omfanget av diskriminering i rekrutteringsprosesser er lavere i USA enn i Frankrike og Sverige, er dette selvsagt ikke ensbetydende med at diskriminering i et amerikanske samfunnet for øvrig er et mindre problem.

– Som del av dette prosjektet har vi dessuten undersøkt trender i diskriminering over i tid i USA, og ikke funnet noen tegn til endring i diskriminering mot afroamerikanere i de siste 25 årene. Selv om omfanget varierer betraktelig mellom land, understreker dette at diskriminering er et vedvarende problem som det er vanskelig å få bukt med, sier Arnfinn H. Midtbøen.

Referanser:

Lincoln Quillian, Anthony Heath, Devah Pager, Arnfinn H. Midtbøen, Fenella Fleischmann & Ole Hexel: "Do Some Countries Discriminate More than Others? Evidence from 97 Field Experiments of Racial Discrimination in Hiring". Sociological Science, 17. juni 2019. Sammendrag.

Lincoln Quillian, Devah Pager, Ole Hexel, & Arnfinn H. Midtbøen:"Meta-analysis of field experiments shows no change in racial discrimination in hiring over time". PNAS, 12. september 2017.