Dugnaden endrer form

Dugnaden har overlevd store epokeskifter de siste 800 årene, og er fortsatt en sterk tradisjon som gir oss en følelse av fellesskap.

Publisert
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Dugnadstradisjonen har vært en aktiv kraft i Norge fra middelalderen og frem til i dag.

– Den har overlevd store epokeskifter, fra bonde- til industrisamfunn og fra industri- til postmoderne samfunn. Samtidig har den skiftet form, forteller sier forsker Håkon Lorentzen ved institutt for samfunnsforskning (ISF).

Sammen med Line Dugstad har han undersøkt dugnadskulturen slik den har utfoldet seg i Norge i rundt 800 år.

I boken Den norske dugnaden presenteres for første gang den norske dugnadstradisjonens historiske røtter, utbredelse og varierte anvendelsesområder. Lorentzen og Dugstad finner at dugnaden er en sterk tradisjon som gir en følelse av fellesskap.

Ny type dugnad

– I bondesamfunnet dreide dugnaden seg om bytte av arbeidskraft mellom bønder. Da industrisamfunnet vokste frem, stod selvbyggerdugnaden sentralt.

– I det moderne Norge er imidlertid pengedugnaden dominerende. Kollektiv innsats settes inn for å skaffe midler i klubbkassa, sier Lorentzen

Daglig avholdes dugnader i borettslag, frivillige organisasjoner, lokalsamfunn og idrettsklubber rundt om i landet.

Lorentzen mener dugnadens kjerneforutsetning er en følelse av fellesskap, og et ønske om å realisere noe som overgår den enkeltes økonomiske muligheter.

– Dugnader har alltid vært innvevd i sosiale fellesskap; et knippe mennesker som er knyttet til hverandre eller til et felles mål, sier forskeren.

Særnorsk fenomen?

- Dugnaden er en sterk tradisjon som gir en følelse av fellesskap, sier ISF-forsker Håkon Lorentzen. (Foto: ISF)
- Dugnaden er en sterk tradisjon som gir en følelse av fellesskap, sier ISF-forsker Håkon Lorentzen. (Foto: ISF)

“Dugnad” ble for få år siden kåret til Norges nasjonalord. Likevel mener Lorentzen at det ikke er en eksklusiv norsk tradisjon.

– I mange land brukes ubetalt, kollektiv innsats til det felles beste på mange områder.

– Men nordmenn har en bevissthet om at slike store og små gjøremål er uttrykk for en egen tradisjon med dype røtter i nasjonalsamfunnet – og dette er nok spesielt for Norge, sier han.

Tilpasningsdyktig dugnadskultur

Noen frykter at fremtiden vil ta knekken på dugnadskulturen. Offentlige sektorplaner skaper nye rammer for aktiviteter som folk tidligere tok hånd om selv, og det blir vanskeligere å være amatør.

Det sies også at folk har mindre tid til overs for andre og at idealismen forsvinner.

– Mange har spådd dugnaden en langsom død, og helt ubegrunnet er vel ikke denne frykten. Men dugnadsånden har vist en forbløffende evne til å tilpasse seg skiftende samfunnsforhold.

– Den ser ut til å overleve i en postindustriell virkelighet, der individualisme og egennytte er sentrale verdier. Få tegn tyder på at dugnaden vil bukke under med det første, sier Lorentzen.

Dugnad satt i system

Line Dugstad (Foto: ISF)
Line Dugstad (Foto: ISF)

Line Dugstad mener Birkebeinerrittet er et godt eksempel på dugnad satt i system. Arrangementet har 17 000 påmeldte syklister, og hadde i fjor 2 500 frivillige.

– Birkebeinerrittet er gjennomprofesjonalisert i organiseringen, med en administrativ stab som er ansatt hele året.

– For de frivillige som stiller opp er det penger å tjene. De får lønn, men pengene kan ikke gå til enkeltpersoner. Disse går til lagene og foreningene de frivillige kommer fra. Man stiller alltid opp som medlem av en forening, sier Dugstad.

Winning Team

Kristin Krohn Devold (Foto: ISF)
Kristin Krohn Devold (Foto: ISF)

Kristin Krohn Devold er generalsekretær i Den Norske Turistforening. Hun kjenner godt til den norske dugnadstradisjonen, og mener dugnad gir en mestringsfølelse for dem som deltar.

– Å få lov til å være med i et dugnadsmiljø og skape noe, å være på et “Winning Team”, er utrolig viktig. Det gir en mestringsfølelse, og det gir en følelse av å være blant de seirende.

– Det er viktig å ha en arena der folk kan være med på noe som gjør dem betydningsfulle, som er hyggelig og som gjør at de kommer igjen, år etter år uten en krone betaling – selv i et samfunn der tidsklemma blir tøffere og tøffere, sier Krohn Devold.

Referanse:

Håkon Lorentzen og Line Dugstad, Den norske dugnaden, Høyskoleforlaget, 2011