Hvordan skal en nysgjerrig fuglevenn gå fram for å lære mer?
Vi trenger en zoolog for å hjelpe oss på veien og oppsøker Einar Strømnes ved Naturhistorisk museum.
Zoolog Einar Strømnes tester om en app kan kjenne igjen fuglesangen.(Foto: Hilde Lynnebakken/UiO)
Han forsikrer oss om at det ikke er så mye som skal til. En tur i parken kan lett bli en helt annen opplevelse.
– Du leser naturen på en helt annen måte hvis du kan litt. Det er tilfredsstillende mentalt å kunne sette navn på ting, sier han.
– Hvis du ikke kan noe om fuglesang eller arter hører du bare fugl. For at hjernen skal kunne ta inn impulser og bearbeide noe mer må du ha noen begreper. Du tenker med begrepene.
Etter hvert som du lærer mer, blir det som et bilde som får bedre og bedre oppløsning, flere farger.
– Det blir en rikere opplevelse, rett og slett.
– Ut fra lydene kan du bestemme art, og du kan kanskje si om det er hann eller hunn. Eller hvis den ikke synger så bra, kan det være det er en ungfugl. Det er et helt ras av informasjon som kan hentes ut fra lydene, forteller Strømnes.
Bokfinken forsvarer territoriet sitt med sang.(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Startpakke for nybegynneren
Hans beste tips til nybegynneren er appen BirdID fra Nord universitet. Det er en digital fuglebok med lydspor.
– Hvis du lærer deg de 10–15 artene som er vanligst i byer og tettsteder, er du godt rustet for en tur i parken, lover han.
BirdID inneholder bilder og lyd på alle de omtrent 230 fugleartene som hekker i Norge og nesten komplett i hele Vest-palearktis, som er den dyregeografiske regionen vi tilhører.
Appen inneholder også treningsoppgaver som kan brukes til å lære seg å gjenkjenne arter.
– Den har jeg brukt litt. Jeg sitter på t-banen og lærer meg sangere i Midtøsten og sånt, sier Strømnes.
Vi tar med oss nyervervet kunnskap og rusler en guidet morgentur i Botanisk hage i Oslo.
– Hører du den sier Fru-fru-fru-fru-BORCHgrevink? Den stammer litt til å begynne med. Dette er bokfink, en av våre vanligste fugler, sier Strømnes.
Annonse
Han forteller at fuglene er født med et grunnmønster i sangen, men må høre på andre for å perfeksjonere seg.
– Særlig slutten er vanskelig. Da kan du høre om det for eksempel er en hann fra i fjor som ikke helt har fått dreisen på sangen ennå, sier han.
En gjeng kjernebitere, finker, trives best i trekronene i Botanisk hage.(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Appen som kjenner igjen fuglesangen
Lastet inn på telefonen har vi også appen BirdNET fra Cornell University, som forskerne og utviklerne bak sier kan identifisere 3000 fuglearter.
Vi hører en litt pludrete lyd, setter appen på prøve og får treff på European goldfinch, stillits, som bekreftes av Strømnes.
Stillits er blitt mer vanlig de siste årene. Den ser eksotisk ut, særlig med den skarpe karmosinrøde fargen på hodet.
Fuglene har flere forskjellige lyder. Noen arter har 4–5 forskjellige, andre opptil 25 ulike lyder.
Kommer du nær nok kan BirdNET hjelpe deg med navnet på sangeren.(Skjermdump: BirdNET)
– Vi forstår ikke alt hva de sier, men kjenner til varsellyder, lokkelyder og sosiale lyder. Tiggelyder brukes av barna og i kurtise – kanskje hunnen sjekker om han er flink til å skaffe mat? funderer Strømnes.
Vi får kjapt treff på både grønnfink, blåmeis og svarttrost før Strømnes peker opp i trærne.
En sjeldenhet i trekronene
– Det der er kjernebiter, det er litt stas. De er forholdsvis sjeldne. Tidligere holdt den nesten bare til i bøkeskogene i Vestfold, men nå har den blitt litt vanligere også her. Det ser ut til at det er en populasjon som har etablert seg her i Botanisk hage.
Kjernebiter er Norges største fink. De er spesialister på harde kjerner som kirsebærstein og har et nebbtrykk på 50 kilo.
Annonse
Tikk-tikk-tikk, hører vi.
– Tikkelyden er typisk sosial lyd. Også sangen inneholder tikkelydene. Den lyden ville du ikke lagt merke til hvis du ikke kunne den fra før, påpeker Strømnes.
Kjernebiterne liker seg best høyt oppe i trekronene, så for å se dem bør en ha kikkert. Kanskje ikke det vanligste å ha med for en tur i parken, men det er veldig stor forskjell på opplevelsen med og uten kikkert.
Alle duene
Før vi forlater parken tar vi en kikk på duene. For har du egentlig tenkt over at vi har flere duearter?
Tre av artene ser vi i byen, mens skogdua hekker i hule trær, så den må du inn i uberørt skog for å finne.
Den store grå dua med hvite flekker på hver side av halsen er ringdue.
– Den kan synge hele dagen, forteller Strømnes.
Han forklarer at sangen til ringdua har fem «ho». Ho-ho-ho. Ho-ho. Den lille tyrkerdua sier «jeg er tyrk» - den har tre ho-er, mens skogdue har bare to.
Byduene våre stammer opprinnelig fra arten klippedue, som hekket i Norge tidligere, sist på Rennesøy i Rogaland på 1800-tallet, kanskje så sent som 1940-tallet.
Da vi mennesker begynte med tamduer, egnet klippeduene seg godt til et liv i byen siden de er vant til å sitte tett sammen i bratte klippevegger. Gjennom århundrene har en del av de tamme duene rømt og blitt til byduer på våre klipper – vinduskarmer og andre utspring.
