Dansing er det i hvert fall, skal vi tro forskere.
De har analysert de rytmiske bevegelsene til gibboner, som er en type menneskeaper som lever i den sørlige delen av Asia.
Funnene ble nylig lagt ut på nettet i forkant av publisering i
det vitenskapelige tidsskriftet Primates.
Likner på menneskedans
– Gibbonerdans ser ut til å være rytmisk, strukturert og gjort med hensikt. Den
har altså en rekke egenskaper som også menneskelig dans har, sier Pritty Patel-Grosz,
en av forskerne bak den nye studien, til forskning.no.
Hun er professor i lingvistikk ved Universitetet i Oslo.
Til tross for likhetene har verken Patel-Grosz eller de andre forskerne grunn
til å anta at det er noen direkte sammenheng mellom gibbonerdans og menneskedans.
Vår felles stamfar levde nemlig for mer enn 20 millioner år siden.
Det er altså en del år med evolusjon som skiller oss fra disse
apene. Forskjellene er også tydelige:
For eksempel danser mennesker på tvers av kultur, kjønn og
alder. Selv ettåringer vil intuitivt vugge opp og ned til lyden av musikk.
Men forskerne har bare observert dans hos voksne hunnaper.
Det som overrasket forskerne var at de fant denne typen
adferd blant gibboner, som kategoriseres som små aper, nettopp fordi det er 20
millioner år som skiller oss.
De har ennå ikke klart å finne liknende danseoppførsel hos
de store menneskeapene, som jo er de nærmeste slektningene vi har.
Store menneskeaper er gorillaer, sjimpanser, orangutanger og
mennesker.
Apedansen inspirert av Vogue
Annonse
I videoene kan vi se apene svaie, bøye seg, løfte armene i ganske bisarre bevegelser.
Andre forskere har beskrevet gibbonerdansen som en slags robotdans, ifølge Patel-Grosz.
– Men for oss likner det mer på en eller annen form for «voguing», sier hun.
Moderne voguing er en dans som utviklet seg på 80-tallet, og
som var inspirert av motemagasinet Vogue.
Poenget er å imitere poseringer som modellene gjør når de
blir fotografert.
Slik kunne noen av bevegelsene se ut blant voguing-dansere på tidlig 1990-tallet.(Foto: Yearbook of St. Augustine’s University, Flickr, Creative Commons)
Hvorfor danser de?
Tidligere
forskning har avdekket hundrevis av danser blant hunngibboner i Kina.
Helt øverst i tretoppene kunne forskerne se hunnene danse for å tiltrekke seg hannens oppmerksomhet. Noen ganger lot
hannen seg forføre, og da flørtet han enten tilbake eller de parret seg.
Paring er altså hovedårsaken til at gibbonene danser,
tror forskerne.
Men dansen endrer seg i dyrehagene. Da kan de også danse når de kjeder seg og når de ønsker sosial kontakt.
I videoene til forskerne danser flere av apene med ryggen
til publikumet sitt.
– Her ble det klart hvor mye de danset for dansens egen skyld, sier Patel-Grosz.
Annonse
Sjeldent at et hunndyr gjør seg til
Det å danse for å tiltrekke seg det andre kjønn er vanlig i dyreriket.
Det finnes for eksempel dansende fugler, fisker, insekter og
edderkopper.
Men i de fleste tilfeller er det hannen som gjør det for å
tiltrekke seg hunnene – ikke omvendt.
Det er mer sjeldent at hunndyr danser, forklarer den sveitsiske forskeren Klaus Zuberbühler til New York Times. Han var ikke med på den nye studien, men har studert apers kognitive egenskaper.
Han synes også det er underlig at dansingen skjer mellom to
par i et forpliktende parforhold. Mange av gibbonene i den nye studien er
nemlig monogame.
Både rytmisk og strukturert
Patel Grosz har samarbeidet en primatolog fra Frankrike og en
zoolog fra Tyskland for å finne ut om apedansen.
De intervjuet folk som jobbet med gibboner i dyrehager og samlet
og analyserte videoer av dansingen.
– Vi så at dansen var helt tydelig utført med hensikt, sier Patel-Grosz.
For eksempel sjekket gibbonene hele tiden om det var publikum til stede mens de
danset.
– Den er også rytmisk. Tiden mellom enkelte bevegelser i en dansesekvens er relativt jevn som om de følger en beat, forklarer hun.
Hvorfor danser ikke store menneskeaper?
Annonse
Forskerne har publisert en såkalt preprint. Det er en tidlig
utgave av en studi som ennå ikke er fagfellevurdert, men som er lastet opp og
gjort offentlig tilgjengelig på en nettplattform.
På spørsmål om hvorfor de gjorde dette, svarer Patel-Grosz:
– Det er ikke uvanlig i vitenskapen at forskning gjøres
tilgjengelig på denne måten. Det er en del av en god og åpen vitenskapspraksis,
og det fører ofte til dialog mellom forskere som kan være verdifull, sier hun.
Til tross for at apedansen ikke har noe med menneskedans å
gjøre, mener Patel-Grosz at forskningen er interessant for oss:
– Dette gir oss nye spørsmål som hvorfor dans utvikler seg hos primater. Og om hvorfor de store menneskeapene, våre nærmeste slektninger, ikke danser, sier hun.
