Det berømte Parthenon-tempelet på Akropolis i Athen.(Foto: Pakhnyushchy/Shutterstock/NTB)
Kunne ikke de gamle grekerne se fargen blå?
Hellas er kjent for sitt blå-hvite flagg, blå tak, blå fiskebåter og blå vann. Likevel florerer det påstander på internett om at de gamle grekerne ikke kunne se fargen blå. Er det sant?
Mikael LeonSokoler
Publisert
En av Videnskab.dks lesere, Johan, har kommet over en video på internett med tittelen: «Grunnen til at de gamle grekerne ikke kunne se fargen blå.»
Kort om Homer
Homer var en gresk dikter i antikken. Det er ikke kjent med sikkerhet hvor han ble født eller når han levde, og Homer er omgitt av mange myter. Han er spesielt kjent for verkene «Iliaden» og «Odysseen». Mange tror at diktene hans ble skrevet rundt år 700 fvt., men meningene er delte om dette.
(Kilde: Lex.dk)
Påstanden ser ut til å henge sammen med at den greske poeten Homer, som står bak de to store episke diktene Iliaden og Odysseen, ikke nevner ordet «blå» i det hele tatt.
«Det er en så vill påstand at det er vanskelig å tro, men den har vist seg å være litt vanskelig å faktasjekke. Kunne de gamle grekerne se blått?» skriver Johan i en e-post til Videnskab.dk.
Rasmus Sevelsted, forsker i tidlig gresk poesi og filosofi ved Københavns Universitet, oppklarer mysteriet:
– Selvfølgelig kunne de gamle grekerne se fargen blå. De var jo anatomisk bygget som oss, sier Sevelsted.
Men de gamle grekernes oppfatning av fargen blå skilte seg fra den moderne forståelsen, forklarer han.
– For hva vil det si å kunne se? Det vi mener med å kunne se en farge, er en referanse til fargespekteret slik vi kjenner det, forklarer Sevelsted.
Homer er en av flere greske poeter som har påvirket både tidligere og nåværende litteratur og poesi.(Illustrasjon: Shutterstock)
Men de gamle grekerne så ikke farge på den måten.
Dette kan kanskje være med på å forklare hvorfor Homer har valgt å bruke andre ord enn «blå» for å beskrive havets nyanser og forandring i diktene sine.
I antikken var det viktige hvordan fargene ble oppfattet
I det gamle Hellas var fargenyansene viktige, mer enn akkurat hvilken farge noe hadde, sier Sevelsted.
– De gamle grekerne hadde en høyt utviklet fargekultur, som interessant nok la vekt på opplevelsen av farger og hvordan farger endrer seg, forklarer han.
Dette gjaldt spesielt det innen som den amerikanske maleren og fargeteoretikeren Albert Henry Munsell kalte fargeverdi og fargesetting på 1900-tallet. Han undersøkte ulike verdier av farger – hvor lyse eller mørke eller hvor mettet (sterke) eller umettet de var.
Sevelsted legger til at greske templer ble malt i mange farger – det er det mange historiske beskrivelser av.
Nyansene forteller en historie i seg selv
Homer, Aristoteles, Platon og de andre viktige greske tenkerne var derfor først og fremst interessert i om noe blinket, strålte, var lyst, mørkt eller mettet. Rasmus Sevelsted gir to eksempler:
– Hvis du tolker havet som mørkt når Homer skriver at det er vinfarget eller «oinops» på gresk – eller gråblått eller helt grått, som det Odyssevs seilte på i Odysseen – forstår du at Homer ønsket å beskrive overflatens lyse, mørke eller foranderlige karakter i stedet for bare det ene elementet vi forstår med farge.
Annonse
– Et annet litt morsomt eksempel gjelder den greske kvinnelige dikteren Sappho, som beskriver en sterk tiltrekning til en annen kvinne i et dikt der hun skriver at kvinnen «blir grønnere enn gress», sier Sevelsted.
Hva er farger?
En farge er et visuelt inntrykk som oppstår når lys i et bestemt bølgelengdeområde oppdages av øyet. En gjenstands farge avhenger dels av bølgelengdefordelingen til lyset som treffer den og dels av overflatens evne til å reflektere de ulike bølgelengdene.
Matematiker og naturviter Isaac Newton var en av de første i vestlig forståelse som satte ord på hva farge var.
Han satte det i system slik at en stripe av sollys skulle passere gjennom et glassprisme. Der ville den bli brutt opp i rene spektralfarger som spenner fra rødt, oransje, gult, grønt, blått til fiolett.
Newton hadde sine konkurrenter i for eksempel den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe, som mente at det var viktigere å forstå menneskelig bevissthet og dualiteten mellom lys og mørke.
(Kilde: Lex.dk)
– Ordet vi oversetter som «grønnere», er det greske ordet «khloros», som betegner en gulgrønn farge. Men det viktige her er at det er en mettet og veldig frisk farge. Dette har betydning for vår forståelse av diktet. Heller enn en blek nyanse, er det en kraftfull og strålende farge.
Den greske dikteren Sappho skrev ofte dikt om kjærligheten og følelsene den førte med seg.(Illustrasjon: Shutterstock)
Forventer at andre skal være som oss selv
Dette kan fortsatt virke litt rart sett med dagens øyne. Hvorfor skriver ikke Homer, Platon, Aristoteles og de andre bare det direkte ordet for fargen «blå»?
– Du kan snu det på hodet og spørre: Hvorfor har vi et ord for blått – og hvorfor beskriver vi ikke først og fremst fargens lyse og mørke nyanser og dens metning? Det er det vanskelig å svare på, argumenterer Sevelsted.
Grekerne hadde likevel ord for noen farger. For eksempel anså de primærfargene for å være hvitt, rødt, svart og det blanke, sier Sevelsted.
– Og det blir misforstått i dag, fordi vi har en forventning om at andre skal gjøre akkurat som vi gjør - og så er vi ikke interessert i hva som er gjort i stedet.
Rasmus Sevelsted mener at dette er det morsomste med å dykke ned i en gammel kultur: Å undersøke hva de gjorde, i stedet for hva de ikke gjorde.
