Vi har det bedre enn noensinne. Samtidig er vi mer bekymret enn noen gang. Flere og flere unge rapporterer at de er både engstelige og deprimerte. Og det blir ikke mindre av det nå under pandemien.

– For folk som i utgangspunktet var litt bekymret for bakterier og smitte, så ble jo denne covid-19-epidemien en trigger for angst. Det kan nok utløse en mer alvorlig angst, sier førsteamanuensis Sverre Urnes Johnson ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo.

Sammen med Omid Ebrahimi og Asle Hoffart studerer han hvordan distanseringstiltak, isolasjon og karantene knyttet til koronaviruset virker inn på vår psykisk helse.

Hittil ser det ut som om både bekymring og symptomer på angst og depresjoner øker, i hvert fall midlertidig.

– Vi må ikke blande bekymring og angst. Bekymring er noe du gjør, men angst er noe du får. Samtidig kan vi kalle bekymring for alle angsters mor. Hvis du har et angstproblem, har du i utgangspunktet bekymret deg masse, sier Urnes Johnson som har forsket på behandling av angstlidelser.

Skille mellom naturlig- og sykelig bekymring

Alle mennesker bekymrer seg. Alle som har angstlidelser bekymrer seg også. Men ikke alle som bekymrer seg har angst.

Det er ikke noe skille mellom naturlig bekymring og sykelig bekymring. Det er spørsmål om mengde. Mye bekymring kan gå utover hverdagslige sosiale funksjoner og jobb.

– Om du sliter med sosial angst, så bekymrer du deg mye for å dumme seg ut, eller at andre skal tenke negativt om deg. Hvis du sliter med panikklidelse, så bekymrer du deg mer for hva som er konsekvensene av det du kjenner i kroppen, om du skal dø eller klikke eller at det du opplever, er skadelig på noen måte, sier Urnes Johnson.

Og om diagnosen din er såkalt generalisert angst (GAD) har du en tilstand der du bekymrer deg for hverdagslige ting som tidsklemma eller jobb, skole, penger eller koronasmitte, for den saks skyld, men du opplever bekymringene som ukontrollerbare.

– Selv om innholdet i bekymringene er forskjellig på tvers av lidelser, så er bekymringsprosessen lik. Det er repeterende negativ tenkning om fremtidige hendelser, sier Urnes Johnson.

Noen er «Happy worriers»

Jo mer du bekymrer deg, jo større fare er det for at du utvikler angstlidelser. Det kommer i tillegg an på hvordan du takler bekymringene dine.

Studier av tvillinger antyder at bare mellom 30 og 40 prosent av risiko for angstlidelser er genetisk. Andre lidelser som bipolaritet og schizofreni har opptil 60 prosent genetiske risikofaktorer.

Det vil si at ganske mye av årsaksbildet for angstlidelser skyldes miljøet vi vokser opp og lever i.

– Vi har sett på i våre studier er at det viktige er ikke bare om du bekymrer deg, men om du har evnen til å legge det bort. Noen er såkalte «happy worriers». Det vil si at de på en måte liker å bekymre seg, men kan legge det bort. Da får de heller ikke så mye angstsymptomer, sier Urnes Johnson.

Det kjedelige er at dette er både genetiske og tillærte evner. Det er både temperament og miljø.

Foreldre forsøker å påvirke barna fra de er små, ved å lære dem emosjonsregulering, mener han. Det vil si evnen til å regulere følelser. Og én måte å håndtere følelser på, er å gi slipp på negative tanker.

– Det er ikke nødvendigvis en direkte sammenheng, men det å lære barna å bruke mindre tid på negative tanker og grubling er nok en god idé. Hvis bekymring blir prosjektet for å gjøre barna trygge, kan det bli et problem seinere, sier han.

Skaper vi engstelige barn?

Barn kan være engstelige og bekymret. De fleste tilfeller av barne-engstelse forsvinner av seg selv, men de som ikke blir løst, synes å forverre seg og føre til flere, og deretter mer alvorlige problemer, mener den amerikanske barnepsykologduoen William Stixrud og Ned Johnson i boken The Selfdriven Child.

De skylder på dagens overbeskyttende oppdragelse som begrenser barns følelse av kontroll over sine egne liv, noe som er viktig for å gjøre unge i stand til å unngå angst og depresjon.

De mener at tendensen til å imøtekomme barnas engstelige oppførsel, kan gjøre vondt verre.

Professor i medisinske atferdsfag ved NTNU, Hans M. Nordahl er til dels enig.

– I sin omsorg og omtanke kan foreldre lett ta over utfordringer, belastninger eller skjerme barnet for dårlige nyheter – i den tro at dette hjelper barnet til å bli et habilt mestrende individ.

– Men foreldrenes bekymringer smitter over i deres atferd og kommunikasjon med barnet og skaper en overbeskyttende stil, sier han og bruker et eksempel:

Barnet skal for eksempel gå en tur ned i kjelleren, og far utbryter: «Skal du ned i kjelleren alene? Vil du jeg skal bli med deg!»

For far er kanskje dette en velment handling for å beskytte og vise omsorg, men for barnet skaper dette en truende situasjon som gir grunn til bekymring.

– Foreldres overbeskyttende stil og egen frykt og bekymring kan i stor grad være en risikofaktor for bekymring og unnvikende atferd hos barnet selv. Dette er altså sosial arv- ikke nødvendigvis biologi, sier Nordahl.

Barn vil ofte ikke skille sine egne tanker og bekymringer fra virkeligheten, mener han. Det gjør at de kan bli redde for sine egne tanker og bekymringer og ikke være i stand til å stole på seg selv når de er alene.

Foreslår angst-takling i skolen

Bekymring kommer først. Og det må man lære seg å takle. Barn trenger å lære seg at de kan velge hvordan de vil reagere på sine egne tanker og bekymringer, mener Nordahl. Han har de siste årene forsket mye på en ny tilnærming som heter metakognitiv terapi. Denne formen for terapi egner seg godt for angst og depresjon, har han påvist.

Kort fortalt betyr det å lære seg å redusere overtenkning ved å gruble mindre og distansere seg fra bekymringene.

– Barn trenger å lære å kunne observere egne tanker og bekymringer – uten å gjøre noe med dem. De må lære seg å velge om de vil gå inn å håndtere tanker eller å la de være.

– Ofte er det å ikke gjøre noen ting med egne tanker, alt du trenger å vite, sier Nordahl og nevner studier fra England, som har vist at barn i alderen 5–7 år ganske lett kan lære seg å distansere seg fra tanker gjennom oppmerksomhetstrening (ATT).

– Det å lære seg å slippe tankestrømmen og bare observere de indre prosessene burde være en del av skolens fag. På skolen har man undervisning i biologi, anatomi og seksualundervisning, så hvorfor ikke dette? spør Nordahl.

Referanse:

William Stixrud og Ned Johnson: The Self-Driven Child. Penguin Books, 2019.

Artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd

Norges forskningsråd er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norges forskningsråd?

• 

  Kristopher Schau møter KI-forskere: Er kunstig intelligens fortellingenes fremtid?

• 

  Kristopher Schau spør forskerne: ­Hva gjør en planet egnet for liv?

• 

  Kristopher Schau møter forskere: Kan dyrking av menneskelige organer revolusjonere medisinsk forskning?

• 

  Kristopher Schau møter forskere: Dette gjør rytme med kroppen

• 

  Fremtidens fertilitet: Slik kan miljøgifter og Tinder påvirke fruktbarheten

• 

  Kristopher Schau møter forskere: Kan vi lage datateknologi som ikke sløser energi?

Les flere saker fra Norges forskningsråd her.