I 1943 var kjelleren på Vemork i Rjukan gjenstand for en av de mest kjente sabotasjeaksjonene i verdenshistorien.

I 1977 ble bygget sprengt og jevnet med jorda fordi det ikke var i bruk lenger.

40 år senere ble kjelleren funnet intakt av blant andre arkeolog Sindre Arnkværn i Vestfold og Telemark fylkeskommune. Han forteller om den spesielle dagen i 2017.

– Slikt man hører om fra Egypt

– Det er veldig spesielt. For det første, det å være arkeolog og grave ut noe som man kan gå inn i, er slikt som man hører om fra Egypt og sånt. Det er spektakulært i seg selv, sier Arnkværn.

– Historien som er knyttet til det, gjør det til et drømmescenario for en arkeolog.

Snora til kjelleren klippes på en storstilt åpning lørdag 18. juni.

Fortsatt var det en byggeplass da forskning.nos utsendte sammen med andre journalister nylig tok turen på en pressevisning.

– Det ser kanskje ikke slik ut nå, men det kommer til å bli kjempefint der på lørdag. Vi gleder oss veldig - og gruer oss litt, sier direktør for Norsk industriarbeidermuseum (NIA), Anna Hereid på pressevisningen.

Verdens største kraftverk i sin tid

– Sabotørene kom ned fra den dalen der oppe, sier Gunhild Lurås og peker opp i Vestfjorddalens bratte fjellsider. Hun er utstillingsansvarlig i NIA.

Rjukan ligger i Vestfjorddalen i Tinn kommune og var en liten bygd med noen få gårdsbruk frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Den vestlandspregede dalen i Telemark var en uåpnet gullgruve for vannkraft. Det skulle Norsk Hydro komme til å benytte seg av. En maidag i 1911 ble Vemork kraftstasjon satt i drift som verdens største kraftverk.

På Vemork startet Hydro produksjon av hydrogen fra 1929. Hydrogenfabrikken krevde mye elektrisitet og ble bygget rett ved siden av vannkraftverket.

Hydrogenproduksjonen hadde et biprodukt: tungtvann. Og det litt spesielle vannet skulle bli grunnen til en av verdens mest kjente sabotasjeaksjoner noensinne.

Mystisk kjeller

Tungtvann var ettertraktet for atomforskning – og for eventuelt å kunne fremstille en atombombe.

Under andre verdenskrig gjorde den norske motstandsbevegelsen alt for å unngå at tyskerne fikk tak i tungtvannet.

I 1943 tok fem modige menn seg inn i tungtvannskjelleren og sprengte den. Operasjon Gunnerside var usedvanlig vellykket – og ingen liv gikk tapt.

– Denne tungtvannskjelleren har nesten blitt mytisk. Først gjennom det industrielle eventyret, dernest har den vært åsted for en av de mest berømte sabotasjeaksjonene verden kjenner, sier direktør Hereid.

Industriarven på Rjukan, og dermed Vemork, fikk sammen med Notodden plass på UNESCOs verdensarvliste i 2015.

– Stedet som forandret verden, mener Hereid.

Mer enn 100 millioner kroner totalt

Bygget ble jevnet med jorden, bokstavelig talt, i 1977 – og nå gjenfunnet gjennom den arkeologiske utgravningen. Direktøren forteller at den ble satt i gang på rekordtid.

– Det må sies – det er ikke vanlig å få finansiert nye kulturbygg i Norge på et par år.

Og det spesielle bygget har kostet penger. Før sluttoppgjøret med entreprenørene ligger prosjektet nå på om lag 91 millioner kroner - for selve byggeprosjektet. Et cirkatall for formidling kommer i tillegg på 17 millioner, sier Hereid.

– Men så blir det veldig fint, forsvarer hun.

Museet vil være åpent fra lørdag 18. juni.

Skulle bare finne et gulv

Det var ikke store forhåpninger da utgravingen startet i 2017, forteller arkeolog Sindre Arnkværn.

– Intensjonen med utgravningen var at vi skulle finne et gulv. Det var det vi jobbet for. Vi trodde at det meste var sprengt vekk, sier han.

Det forandret seg imidlertid da de i september det året fant restene av et vindu og kunne kikke inn. De forstod at det her var snakk om en intakt kjeller.

– Det var en fin dag på jobben, for å si det veldig mildt. Da vi kom inn, var det en industrikatedral som møtte oss. En intakt ruin som er et fantastisk kulturminne. Og som vi nå står inni, sier Arnkværn, som syns det var en fantastisk prosess å være med på.

– Gode opplevelser til barn og unge

– Jeg er rett og slett rørt, sier Tove Kayser. Hun er datter av Fredrik Kayser, som var en av tungtvannssabotørene – og sistemann ut av kjelleren før det smalt.

Tove Kayser takker for pågangsmotet og energien som ligger bak det snart ferdige resultatet.

– Jeg er hundre og ti prosent sikker på at dette vil føre til mange gode opplevelser for barn og unge. Det blir et kunststed der nede i kjelleren.

Hun mener den vil bli en viktig påminner om hvorfor vi har fred og ytringsfrihet: noen var villige til å gi livet sitt.

Hennes far fortalte imidlertid lite om februardagen i 1943.

Fortalte lite

På pressevisningen fikk Tove Kayser spørsmål om hvordan faren opplevde å få historien formidlet videre.

– Han snakket ikke mye om dette inntil han skjønte at folk var begynt å glemme hva de kjempet for under krigen. Og da var det at han fant ut at nei, nå måtte han gjøre noe. Da dro han til skoler og fortalte til elevene.

– Dette var jo en operasjon som gikk helt greit, så hvorfor skulle han da snakke om den?

Det har blitt sagt at selve eksplosjonen var bare et lite smell.

– Men det kunne han opplyse – det var aldeles ikke et lite smell. Han var sistemann ut, og det var et fryktelig smell – og han snudde seg og så ildsøylen.

Det var imidlertid mange andre lyder fra det enorme kraftverket.

– Det var nok derfor tyskerne ikke var observante på dette smellet, fortsetter hun.

På med hjelmen

Vi tar på hjelm og går ned mot byggeplassen og det minimalistiske, firkantede bygget i glass og metall. Det gjør ikke spesielt mye ut av seg der det står foran det ruvende kraftverket fra 1911.

Gjennom glassfasaden fra utsiden ser man den hullete, verdenskjente murklossen. Mange har hørt om den, men foreløpig har få vært inne. Det er en litt spesiell følelse å tre inn.

Publikum blir geleidet gjennom kjelleren på en rullestolvennlig gangbane. Og på en av veggene inne i kjelleren vil et intervju med en av sabotørene, Joachim Rønneberg, bli vist. Det skal gi liv til lokalene.

Elleve søyler for elleve sabotører

Andreetasjen i bygget blir et utstillingslokale.

– Taket holdes oppe av elleve søyler. Det var nemlig elleve sabotører som utgjorde laget. Vi kan med sikkerhet si at dette bygget hviler på sabotørenes skuldre, sier Halvor Sælebakke. Han er avdelingsleder for Verdensarvsenteret på NIA.

Lokalet var nokså tomt da pressen var på besøk, bortsett fra et rustfarget monstrum som ruver i rommet, og som du kan se på bildet øverst i artikkelen.

– Som dere ser, så har vi tatt inn en gjenstand eller, det er ikke bare en gjenstand. Det er det vi kaller en elektrolysør. Det er et apparat som produserer hydrogen og oksygen, forklarer utstillingsansvarlig Lurås.

Noen av delene for å bygge elektrolysøren hadde NIA selv. Andre fikk de fra andre steder - blant annet fra Tinn kommune.

Ingen tungtvannsfabrikk

Elektrolysøren var et viktig element i produksjonen av hydrogen.

– Det var ingen tungtvannsfabrikk, men en hydrogenfabrikk, konstaterer Lurås.

Hun og kollegene på NIA forteller at mange lurer på hvorfor det ble produsert tungtvann på Rjukan. Men det var nettopp fordi det var en hydrogenfabrikk der.

– Man kunne bygge noen apparater knyttet til elekrolysørene og bygge et høykonsentreringsanlegg nede i kjelleren. Med ganske enkle midler kunne man få til tungtvannsproduksjon på Rjukan.

Det korte svaret på hvorfor er altså: Fordi det var teknisk mulig.

Digital formidling

Prosessene bak produksjonen av hydrogen og tungtvann er vanskelige å fatte for de fleste som får det forklart med ord. Derfor skal museet få inn animasjoner på skjermer.

En som viser hvordan hydrogen blir produsert og en annen som skal vise hvordan tungtvann blir produsert.

• Les også: Ut med museumsguiden, inn med hologrammer

– Må sørge for at historien blir forstått

– Hvordan har dere jobbet for å gjøre det publikumsvennlig, men samtidig autentisk?

– Det er noe man jobber med hver eneste gang man lager utstilling. Det er mange hensyn som må tas, svarer Gunhild Lurås.

– Det er ting man må velge bort. Det er vanskelig. Det er alltid noe du har lyst til å fortelle, men som du ikke får fortalt. Du må sørge for at det er en historie som blir forstått.

Dessuten skal man ta høyde for at alle ikke får med seg alt i en utstilling, fortsetter hun. Samtidig skal budskapet bli forstått.

– Men her er det så mye å ta av av autentiske historier. Her handler det om å velge, og det er det krevende med jobben. Man skulle ofte ønske at man kunne fortelle alt.

Fremhever gamle elementer

Halvor Sælebakke forteller mer om grepene de har gjort med selve nybygget.

– Vi har hatt et fantastisk samarbeid med kulturminnemyndighetene i Vestfold og Telemark fylkeskommune, sier han.

– De har vært enestående med tanke på å diskutere oss fram til og finne de beste løsningene for bygget.

– Du ser at materialvalgene vi har gjort her er dempet, tilbaketrukket, og i stor grad gjort for å fremheve de gamle elementene fra selve hydrogenfabrikken og selve tungtvannskjelleren. Det har vært av stor betydning for oss hele veien å ivareta ruinen på absolutt beste måte.

Evigheten som perspektiv

Han forklarer at bygget fungerer som et beskyttende skall – et klimaskall – for ruinen. Inne i bygget klarer de å holde optimal temperatur og luftfuktighet for bevaring av ruinen.

I tillegg er overvåkningsutstyr montert. Da kan de følge med på tilstanden til betong og armeringsjern.

– Slik kan vi dokumentere over noe tid at bygget har en effekt på forholdene til tungtvannskjelleren, slik at dette kan bevares med evigheten som perspektiv, sier Sælebakke.

Nå skal offentligheten få bedømme hva de syns. På åpningen lørdag kommer blant andre forsvarsminister Bjørn Arild Gram og sjef for Forsvarets spesialstyrker Joar Eidheim.

• Les også: Tungtvanns-aksjonen som mislyktes
• Les også: Hva smaker egentlig tungtvann?

------

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?