De fleste av Smølas kulturminner befinner seg under jorda, er konturer i landskapet eller befinner seg på museer eller institusjoner i de store byene.

Det forteller Heidi Rognskog Mella til forskning.no. Som konsulent for Smøla kommune har hun vært prosjektleder for en digital satsing på Gurisentret.

De omtaler seg som et regionalt kultur- og kystpilegrimssenter og driver med formidling av kulturminner.

Teknologi til unnsetning

Smøla har en rik historie. Gjenstandene som er funnet på øya, er viktige brikker i historiens puslespill.

Spørsmålet for smølaværingene var: Hvordan skulle vi få vist dem frem, samtidig som de befinner seg mange titalls mil unna? Mange gjenstander er lagret på vitenskapsmuseet i Trondheim og på Oldsakssamlinga i Oslo.

På Gurisenteret på Smøla skulle moderne teknologi kommet til nytte i formidling av gammel historie.

Smøla kommune hadde regien i prosjektet, og med i samarbeidet var Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Voice of Norway, Shuuto og HoloCap.

Voice of Norway har utviklet appen. Shuuto lager blant annet tv-serier og sto for manus, mens Holocap har utviklet teknologien bak hologrammene.

Hvordan gjøre kulturminner interessant for de unge?

I arbeidet med å hente kulturminnene hjem var det viktig for initiativtakerne å gjøre kulturminnene interessante for et ungt publikum.

Så de så seg rundt etter alternative måter å både vise frem kulturminner og å fortelle Smølas historie.

De kom frem til at AR-teknologi er fint å bruke når folk beveger seg rundt på Gurisentret. AR står for «augmented reality». Det kan bety at man ved hjelp av mobiltelefonen eller spesielle briller har virkeligheten som bakgrunn og en animasjon på toppen.

I 2019 ble Edøyskipet oppdaget. Det fikk internasjonal oppmerksomhet i mediene. NIKU har laget en digital rekontruksjon av skipet. Gjennom appen blir det tilgjengelig for folk.

Norges dåpsattest

Tilgjengelig ble også Kulisteinen, Edøystjerna og Edøy gamle kirke, som gjennom åtte faste skjermer på museet blir tilgjengelige for publikum. Objektene spenner fra hedensk tid til kristningen av Norge.

Kulisteinen er datert til begynnelsen av 1000-tallet og er den eldste gjenstanden vi kjenner til som har navnet «Norge» risset inn. Den omtales gjerne som Norges dåpsattest.

Edøystjerna ble oppdaget i 2006 og er en stjerneformet steinformasjon. Den er forseggjort og er trolig plassert i forbindelse med graver.

Teorien er at Edøystjerna symboliserer treet Yggdrasil, som i norrøn mytologi binder sammen mennesker, verden og himmelen.

Edøy gamle kirke er den eldste kirken på Smøla. Den er trolig bygget en gang på 1100-tallet.

Gode tilbakemeldinger

– Ved å bruke AR-teknologi og å dra folk ut til skipet får de inntrykk av størrelsen og hvor fantastisk det var, sier Mella.

– Målet var å hente kulturminnene hjem og få vist dem til lokalbefolkningen. Men dette er også en ressurs for utvikling av formidling og reiseliv, sier hun om appen som ble tatt i bruk i fjor.

40 ungdommer fra Edøy testet appen, som Smøla kommune fikk penger til fra Innovasjon Norge.

– Tilbakemeldingen fra ungdom er at dette er noe hele familien være sammen om. De sa at det er både morsomt for barn og voksne, og at det er en morsom måte å lære om historien på.

Hun forteller at alle fulgte hele omvisningen i appen, som varer i mellom 30 og 40 minutter.

Et nærmere forhold til historien

Mella tror at det å se objektene på den måten gjør noe med folks forhold til øyas historie.

– Å se at det har vært så mye aktivitet på Smøla, bevisstgjør befolkningen. Det er mye informasjon som tilfaller oss i en slik utstilling.

– Fra før har de kanskje sett noen sort-hvitt bilder i en historiebok fra museene. Nå har vi disse åtte skjermene med disse objektene fra hedensk tid til kristning av landet. Vikingtid til tidlig middelalder.

Gjenstandene kan vendes og zoomes på.

– Når det blir en slik realisme i objektene, bidrar det til forståelse. Hjelper oss til å forstå farge, glans struktur. De kommer nærmere oss og blir mer virkelige. Det gir en stolthet.

Karakterer med problemer

– Karakterene kommer fra fortida og vil formidle til oss i framtida, forklarer Mella.

De har lagt vekt på at formidlingen ikke skal være belærende. Rollefigurene i appen har derimot et problem som de, til dels oppskaket, legger frem for den besøkende på museet.

Mella forteller at de har gjort seg nye erfaringer med hvordan ungdommene interagerer med karakterene i appen.

– De kommenterer dialekten, svarer karakterene, leker seg med dem og stiller seg rundt. De tar selfies og sender til vennene sine.

Tilbud utenfor sesongen

Mella forklarer at digitale løsninger gjør at man ikke lenger blir like begrenset av åpningstidene.

– Det som er veldig viktig for Smøla, er å kunne formidle utenom åpningstider og utenom sesong. Der kommer appen veldig til nytte, sier Mella.

Innenfor åpningstidene er det imidlertid en guide på jobb for å hjelpe til med nedlasting av appen der det trengs.

– Det er morsomt med den interaksjonen som skjer når de eldre får oppleve den nye teknologien på telefonen sin.

Humanister på informatikernes banehalvdel

Det er ikke bare Gurisenteret som har koblet AR-teknologi opp mot kulturminner. Gunnar Liestøl er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo og prosjektleder for SitSim.

Som humanist er han fullt klar over at feltet hans ikke nettopp er kjent for nyskapninger og innovasjon.

Humaniora dreier seg ofte om å analysere og reflektere over ting andre har gjort. Selv er han jobbet med utvikling av ny teknologi med humanistisk fortellerteori i bunnen.

– Den humanistiske kompetansen behøver ikke bare å være «etterpåklokskap» der man forholder seg til ting andre har laget, eller historien selv, sier Liestøl til forskning.no.

Mer enn selve teknologien er han opptatt av fortelling og formidling. Formidling gjennom moderne teknologi og digitale medier har først og fremst informatikere og dataselskaper tatt seg av. Slik hverken trenger eller bør det være, mener Liestøl.

– Etter min mening er det meningsløst å overlate det aspektet ved utvikling av digitale medier til informatikerne. Dette er noe humanistene kan.

• Les også: Hightech humaniora

Fortid, nåtid og fremtid

Liestøl og kollegene har ønsket å lage en såkalt plattform, eller et rammeverk, som det er mulig å lage mange AR-simuleringer ut fra. Slik kan teknologien brukes på flere måter og tilpasses etter behov. AR fungerer imidlertid på noen premisser.

– For det første så er dette en teknologi som ofte er stedbundet. Det unike da er at omgivelsene der du bruker denne teknologien er relevant for det uttrykket som du skaper. Det er sånn vi bruker AR som en alternativ versjon til stedet du er på.

Og stedet du er på akkurat nå har tre former. Fortid, nåtid og fremtid. AR-teknologien kan brukes for eksempel når det kommer til klimaendringer. Hvordan vil stedet du står nå se ut hvis verden blir to grader varmere?

• Les også: Slik kan du reise tilbake i tid med mobilen

Må skje på stedet

Blant annet har AR-simuleringene blitt prøvd ut i skolesammenheng. Liestøl forteller om gode tilbakemeldinger fra skoleklasser. Men teknologien er avhengig av at den brukes til sitt formål.

– Hvis vi hadde åpnet opp for å bruke disse simuleringene off-location, mister de sin verdi. Da blir de et dårlig dataspill. Det er effekten og sammenstillingen av det fysiske stedet og den digitale versjonen som er verdien. Vi får bekreftet hele tiden at det er det som gjør det interessant, sier Liestøl.

Til tross for det eksperimenterer han og kollegene nå med versjoner av simuleringene off location.

Han forklarer at AR-varianten de bruker har fullskjerm gjengivelse og egner seg godt for VR.

– Den kan da brukes som en forberedelse til et besøk på stedet, for eksempel en skoleklasse som forbereder prosjektarbeid med ekskursjon.

Digital formidling handler ofte om å nå ut

Liv Ramskjær er generalsekretær i Norges museumsforbund.

Hun forteller forskning.no at så mange som ni av ti museer har begynt å gjøre mer digitalt gjennom koronapandemien.

Mye av det digitale arbeidet handler om å nå ut til folk.

I en undersøkelse gjort av Museumsforbundet i 2021, besvart av 77 museer, svarte nesten 93 prosent hadde tatt digitale plattformer i bruk til formidling.

Mer enn åtte av ti brukte Facebook. Nesten like mange brukte Instagram eller nettsider.

– Viktig supplement

Nær halvparten av museene tok i bruk digitale omvisninger. 14 prosent hadde foreløpig tatt i bruk 3D-skanninger av utstillinger.

– Jeg tenker at det kan være et viktig supplement til andre, mer tradisjonelle formidlingsmetoder, sier Ramskjær.

Hun tror det kan være en fin ting at Gurisenteret på Smøla har strukket den digitale strikken langt.

Tydeligere opplevelse av en gjenstand

– Har du en båt, kan du få et veldig visuelt og fint bilde av den som du kan gå tettere inn på og se fra alle kanter. Man får en tydeligere opplevelse av gjenstanden.

Ramskjær tror slik teknologi har et potensial for å vise frem gjenstander, men også for å formidle.

Hun bekrefter at mange lokale funn har blitt tatt bort fra opprinnelsesstedet.

Gjenstander tatt bort fra opprinnelsesstedet: – En kjent problemstilling

– Det er en kjent problemstilling, og det handler om bestemmelser i kulturminneloven om eiendomsretten til løse kulturminner og tidligere bestemmelser om plikt til å levere inn jordfunn eldre enn 100 år.

Tradisjonelt har man oppbevart funn som anses som statens eiendom på det nærmeste universitetsmuseet. Det handler om at hensynet til forskning har vært viktig.

Ramskjær opplever imidlertid at det har blitt lettere å låne tilbake gjenstander som er flyttet fra opprinnelsesstedet.

– Museene opplever at det har blitt enklere de senere årene å låne tilbake sentrale funn. De har kanskje ikke eierskapet til det, men kan vise det. Jeg tror universitetsmuseene har blitt litt mer forståelsesfulle for at det er et ønske om å se dette lokalt i en mer opprinnelig kontekst, sier hun.

En annen aura

Og den virkelige gjenstanden blir neppe uinteressant selv om man får en digital versjon.

– Det fysiske objektet har en egen aura. Jeg tror ikke de digitale visningene kan erstatte museumsgjenstanden fullt ut. Men man gir opplevelser til folk som ikke kan reise dit, poengterer hun.

På Smøla kan teknologien brukes bare på stedet. Andre har utviklet teknologi som ligner, men som også kan brukes andre steder.

Selskapet Tidvis har eksempelvis utviklet VR-teknologi, hvor man kan bevege seg rundt i Oslo havn på 1700-tallet uten å være der. Historiker Ragnhild Hutchison har skrevet om det på bloggen sin hos forskning.no.

Over og ut for museumsguidene?

Og hvis flere henter inspirasjon fra Smøla som gjør at man kan bli guidet rundt på museet av en app, betyr det at museumsguidene har utspilt sin rolle?

– Hvis museumsguiden i kjøtt og blod er veldig flink kan det trumfe det andre.

Samtidig er barn og unge en vanskelig gruppe å nå. Kanskje kan digitale virkemidler være med på å gjøre opplevelsen mer interessant.

– Det finnes undersøkelser som viser at de unge heller vil laste ned en app og ordne opp selv enn å forholde seg til en guide. Slik sett kan det fort bli et tidsskille mellom voksne og unge, sier Ramskjær.

Saken ble oppdatert 24. mai 2022 kl. 09.14.

Vi hadde skrevet at skjermbildene av Fru Guri var fra appen Gjenferd. Det er nå endret til Voice of Norway.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også

I en kjeller i Bergen ligger 45.000 gjenstander fra en glemt vikingby