Kvelden 19.november 1942, tre måneder før norske motstandshelter saboterte tungtvannsanlegget på Rjukan, stiller to bombefly seg opp på rullebanen utenfor den skotske kystbyen Wick.

Festet i bombeflyene med lange trosser, er to enkle glidefly. I de fire flyene sitter 48 unge ingeniørsoldater og flymannskap fra de britiske samveldelandene.

Mange av dem har allerede skrevet brev hjem til familie, koner og kjærester – én har skrevet at de må ha julemiddagen klar til han kommer hjem.

Det skulle ikke bare bli et oppdrag som mislyktes på grunn av høy risiko og teknisk svikt. Historien vitner også om hva enkeltmennesker og familiene deres har ofret i krig, men som har blitt glemt i skyggen av suksesshistoriene.

Det mener førsteamanuensis ved Institutt for kultur- og språkvitenskap på Universitetet i Stavanger, Ion Drew.

I en bok, der han er én av forfatterne, kan historiene til mannskapene som var med på Operasjon Freshman nå fortelles med hittil upubliserte nedtegnelser av en soldat som ble skadet i siste liten.

Gikk galt fra første stund

Allerede før flyene lettet fra det skotske fastlandet, begynte svakheter ved operasjonen å vise seg.

Sambandet som var flettet inn i trossen mellom bombefly og glidefly virket ikke, og den eneste måten de nå kunne kommunisere med hverandre på, var med lyssignaler. Likevel ble det bestemt at operasjonen skulle gjennomføres.

”Det var nå blitt mørkt, og de tok av. Glideflyene lot starthjulene falle, og jeg vil alltid huske de oransje fallskjermene som lot hjulene dale sakte ned mot marken. Flyene skiftet kurs og ble borte for alltid.”

Det er den engelske ingeniørsoldaten Syd Brittain som har fortalt dette i ettertid. Han var med på alle forberedelsene til Operasjon Freshman, men bare dager før de skulle fly mot Norge skadet han foten under en treningstur og ble strøket fra gruppa.

I boka som Ion Drew og tre andre kollegaer nå skriver om allierte krigsgraver i Stavanger-området (se faktaboks), er Syd Brittains beretning blir for første gang publisert.

Vitnet som skulle ha vært med

Det var den britiske hobbyhistorikeren, Peter Yeates, som fikk overtalt Brittain til å fortelle om sin opplevelse av operasjonen.

Brittain ville først ikke snakke, fordi han fra øyeblikket han meldte seg til oppdraget hadde sverget hemmelighold. Han hadde da ikke engang fortalt historien til familien.

Likevel fortalte han den til Yeates, som tok den opp på bånd. Yeates overleverte senere hele materialet til Drew og hans kollegaer.

Beretningen til Brittain inneholder en beskrivelse av å da han satt i et rom sammen med de andre soldatene, og en oberst søkte etter frivillige til et topphemmelig og viktig oppdrag.

Obersten fortalte at oppdraget kunne være svært viktig for unngå at fienden skulle kunne avgjøre krigen i sin favør på seks måneder.

Etter at han var ferdig, ga ham de som ikke ønsket å være med på det risikofylte oppdraget muligheten til å reise seg og forlate rommet. Alle ble sittende, husket Brittain.

Det skulle større mot til å reise seg opp og gå ut av det rommet, enn å bli sittende og akseptere oppdraget, reflekterer han.

Forholdene i flyene

Flyene tar av fra Skitten, tross tekniske problemer, og er snart to prikker på den mørke himmelen over Nordsjøen. Syd Brittain forteller hvordan de under glideflytreningen hadde sittet i soveposene sine fordi det var så kaldt.

 - Men vi kan ikke vite om de gjorde det under selve operasjonen. Det vi kan vite er at det må ha vært ufyselig, sier Drew.

En beskrivelse fra Operasjon Pegasus Bridge, der soldater skulle sprenge en bro i Normandie, D-dagen 1944, og der det ble brukt den samme typen glidefly, kan si en del om hvordan mannskapet hadde det på turen over Nordsjøen, tror han.

- Soldatene sitter overfor hverandre i rader, spent fast med belter, i en kabin som minner om en trang T-banevogn.

- Noen spyr fordi de blir hevet fram og tilbake. Selv om selve landingen under Pegasus Brigde blir beskrevet som perfekt, mister hele mannskapet likevel bevisstheten i noen sekunder når de treffer bakken, forteller Drew.

Følte seg heldig

Fire norske agenter ble sluppet et stykke unna målområdet mellom 20. og 30.oktober. De skulle merke og forberede det utvalgte landingsområdet for glideflyene, og ta imot flyene når de kom.

Det første bombeflyet, med glideflyet på slep, tok av klokka ti på seks - forsinket fordi de forgjeves hadde forsøkt å reparere sambandet mellom bombeflyet og glideflyet.

Sjefen om bord i glideflyet var den 20 år gamle skotske løytnanten David Methven. Han skulle i utgangspunktet ikke være med i troppen, men hadde fått plassen til en offiser som ble skadet i en skyteulykke.

Like før avreise skrev Methven brev hjem til foreldrene, der han ba dem om ikke bekymre seg dersom de ikke hørte fra ham på en stund, fordi han skulle ut på en utflukt. Han skrev også at han var heldig som hadde fått sjansen.

Tredje komplikasjon: Ising og turbulens

Da det første flyet nærmet seg norskekysten, støtte operasjonen på sitt andre store problem. Peileapparatet sviktet, og det ble for vanskelig å navigere etter kartet.

Etter å ha forsøkt å finne fram, innså pilotene at de ikke ville klare å finne riktig dalføre å lande i – Norge hadde rett og slett for mange av dem, og været var blitt dårligere. Pilotene besluttet å vende tilbake til Skottland.

Fordi de måtte fly høyt over et skydekke, fikk trossen til glideflyet et lag av is. Da de presset flyet ned gjennom skylaget for å nå mildere luftlag, møtte de kraftig turbulens. Livlinen som forankret glideflyet med soldatene ombord røk.

Da var ekvipasjen nord for Stavanger, og glideflyet krasjlandet i på fjellet i Fylgjesdalen ved Lysefjorden. Bombeflyet derimot, klarte så vidt å komme seg tilbake til flyplassen de hadde tatt av fra tidligere på kvelden.

Radiooperatør Eric Otto fortalte i ettertid at bombeflyet også hadde iset til, og at han var sikker på at de var truffet av antiluftskyts da isklumpene ble slengt av propellene og inn i flyskroget.

”Halifaxen hadde en avisningsanordning på vingene, og den virket. Men glideflyet holdt på å ise ned det også, og det hadde ingen slik anordning”, har han fortalt.

Norsk lensmann varslet tyskerne

Begge pilotene og seks av soldatene omkom momentant da glideflyet styrtet i Fylgjesdalen. Noen av soldatene søkte hjelp hos en lokal bonde, som varslet lensmannen.

Han mente det ikke ville være mulig å holde medisinsk hjelp skjult for tyskerne, og varslet derfor sikkerhetspolitiet, med aksept fra soldatene, ifølge Drew.

- Blant de ni som overlevde styrten, var 25 år gamle Trevor Louis Masters. Han var skadd, men skal ha vist fram et bilde av den gravide kona si til Hjørdis Espedal, en av de norske som hadde kommet for å hjelpe, sier Ion Drew.

Men tyskerne hadde ingen intensjon om å la de britiske krigsfangene slippe unna, og plasserte dem i varetekt. Ordrene fra høyere hold sa at de sårede skulle drepes, ifølge Hitlers kommandobefehl, mens resten skulle avhøres i Oslo.

- Fire av mennene ble dopet ned med morfin, og deretter drept, før de fikk tunge steiner bundet til kroppen og ble dumpet i sjøen, forteller Drew.

Brutale henrettelser

Forfatterne har ikke utbrodert henrettelsene i den kommende boka, blant annet fordi de er blitt beskrevet før, ifølge Drew. Men henrettelsene er blitt omtalt som brutale og klønete.

En av soldatene ble skutt bakfra mens han gikk nedover en trapp, mens de andre ble drept ved kvelning.

- Det var en brutal henrettelse, og vi har spurt oss om hvorfor det skjedde på denne måten. Soldatene var jo skadet, og den tyske legen påsto at det var derfor de hadde fått morfin.

- Men det er ikke sikkert om hensikten var å ta livet av dem med en overdose.

Den tyske legen ble senere dømt til døden for sin rolle i soldatenes likvideringer.

- Det kan virke som de fikk stadig mer morfin, men at de ikke døde av dette. Til slutt ble de rett og slett tatt livet av på en annen måte, sier Drew til forskning.no.

Nok et problem: Forholdene i Norge

Det andre bombeflyet, og glideflyet, styrtet på Helleland nær Egersund, antakeligvis på grunn av dårlig vær og ising, forklarer Drew.

Glideflyet styrtet på Benkjafjellet og bombeflyet på Hæstadfjellet. Alle de sju i trekkflyet døde momentant.

- Sammen med pilotene, døde 25 år gamle sjåfør Ernest Pendelbury av skadene like etter styrten, men 14 mann kom fra det i live, og elleve var faktisk i ganske god forfatning, sier han.

To av dem fant fram til lensmannsgården ved Helleland midt på natten. Lensmannen fortalte at tyskerne måtte underettes for å kunne sette i gang en redningsaksjon.

Men noen nordmenn kom til styrtstedet før tyskerne, og fortalte at fienden var på vei for å undersøke vraket. Tross det lille forspranget, besluttet løytnant Allen likevel at de skulle overgi seg, fordi det ville være altfor langt å komme seg til Sverige.

Mannskapet bar sivile klær under militæruniformene. Dette var en strategi for å gli lettere inn i mengden når de skulle flykte til Sverige.

Ut fra dette avgjorde tyskerne at de var kommandosoldater. I tillegg fant tyskerne sabotasjeutstyret i flyene, og sjefen for Wehrmacht i Stavangerdistriktet, oberst Probst, sørget for at de ble dømt til døden som partisanere.

Kunne nordmenn gjort mer?

Drew forteller at det har vært diskutert om den norske lensmannen som varslet tyskerne, kan ha sympatisert med dem, men at dette har blitt avfeid senere. Det var naturlig at nordmennene var redde for represalier, og derfor ikke klarte å gjøre mer for de unge skadde mennene, mener Drew.

- Det hadde vært represalier tidligere, og jeg tror ikke de hadde noe valg. Vi som har jobbet med dette og skjønner hendelsesforløpet, sitter igjen med den følelsen, sier Drew.

I tillegg understreker han at soldatene selv også valgte å overgi seg, både på grunn av det vanskelige terrenget, og at noen var skadde. De må ha skjønt at det var umulig å slippe unna, og overga seg i troen om at de ville bli behandlet som krigsfanger, mener han.

- Jeg tror også kanskje at det var et kommunikasjonsspørsmål.
Lokalbefolkningen og de engelskspråklige soldatene klarte sannsynligvis ikke å kommunisere så godt, og lensmannen følte nok at han måtte følge prosedyrene, sier Drew.

Hadde hatt liten sjanse

Han tror ikke soldatene ville ha overlevd, selv om de hadde klart å lande med glideflyene og sabotere anlegget.

- Operasjonen var svært farlig i alle ledd, sier han.

Rømningsplanen var at de skulle ta seg til fots over grensen til Sverige etter at oppdraget var utført. Det var i seg selv ganske optimistisk, mener Drew.

- Disse guttene kunne ikke gå på ski. Man kan tenke seg Østlandet i slutten av november, med hele den tyske armeen i hælene.

- De hadde lært seg enkelte norske fraser, som “jeg skal til tannlegen” og lignende, men de var ganske latterlige når man tenker på hva de skulle, forteller Drew.

Kontroversiell operasjon

Hemmeligstempelet på operasjonen gjorde at selv familiene til de som var med på operasjonen måtte vente i flere år før de fikk vite hva som egentlig skjedde med sønnene og mennene deres.

Operasjonen var kontroversiell, noe oberst Henniker, som ledet den, senere har skrevet om i sine memoarer. Han tar her et oppgjør med hele operasjonen, ifølge Drew.

- Her blir det klart at han var imot at den skulle gjennomføres, blant annet fordi den var for risikabel, og fordi treningstiden var for kort, forteller han.

Kommandosoldater med kort trening

Noe av grunnen til at han mislikte operasjonen, som i 30 år var hemmeligstemplet fra britisk hold, var rett og slett at den var ukonvensjonell.

Dette var delvis fordi mannskapet hadde sivile klær under uniformene, ifølge Drew. Ifølge Syd Brittain hadde de fått beskjed om å se ganske ruskete ut. De skulle gro håret langt så de ikke lenger så ut som soldater, forteller han.

- Selve treningen, der de blant annet skulle øve på å ta livet av vakter uten å løsne skudd, var en type trening som kommandosoldater gjør i moderne tid, men som var uvanlig på den tiden.

- Men disse guttene var ikke kommandosoldater – de var ingeniørsoldater, og mange hadde kommet fra praktiske yrker, som for eksempel snekkeryrket, sier Drew.

I skyggen av norske helter

Mange nordmenn i dag har aldri hørt om det første forsøket på å ødelegge tungtvannsanlegget på Rjukan. Litt av årsaken er nok hemmeligholdet, mener Drew.

Men det kan også være flere grunner - blant annet at det oftest er suksesshistoriene som blir fortalt. I tillegg ble den vellykkede aksjonen i februar 1943 utført av menn som lettere enn det utenlandske Freshman-mannskapet, kunne blir norske nasjonalhelter, tror han.

- Denne aksjonen ble dessuten også formidlet i Hollywoodfilmen The Heroes of Telemark, med stjerner som Kirk Douglas, sier Drew.

Men at Operasjon Freshman mislyktes, gjør ikke Ernest Pendlebury, Trevor Masters og de andre noe mindre heltemodige, mener han.

Brev, intervjuer og annet kildemateriale som han og kollegaene har studert i arbeidet med boka, gjør ham ganske sikker på at mange av deltakerne i Operasjon Freshman syntes det var spennende å være med på oppdraget, men at de også kjente på frykten for å miste livet.

- En del tenkte nok i de baner. Samtidig handlet det om å gjøre sin plikt. Man må bare beundre dem, og de må ikke glemmes, sier Ion Drew til forskning.no.