Som en del av planen om å forbedre veien mellom Cambridge og Huntingdon i England skulle arkeologer grave ut en bosetning fra jernalderen ved landsbyen Bar Hill.

I en 14 meter lang grøft fant de 8.000 bein fra i hvert fall 350 døde amfibier. Skjelettene er i hovedsak fra artene vi kaller vanlig frosk (buttsnutefrosk) og vanlig padde (nordpadde). I tillegg fant de rester etter den mer sjeldne damfrosken.

Hvorfor i alle dager lå det så mye bein her?

Har mennesker spist dem?

Når det er en så stor ansamling på et sted der det har bodd mennesker, er det naturlig å tenke seg at jernalderens briter har spist disse froskene og lagt igjen beina.

– Det helt vanlig å finne dyrebein ved arkeologiske utgravinger selv om mengden kan variere. Urbane utgravinger, for eksempel, har oftere mer dyrelevninger i nærheten, skriver Sean Dexter Denham.

Han er arkeolog og osteolog ved Universitetet i Stavanger. En osteolog er en som jobber med benvev og skjelett.

Det er imidlertid usannsynlig at disse froskene har blitt spist av mennesker, ifølge arkeologene som jobber med beina.

Det er ikke funnet tegn til verken kutt eller brennemerker på beina, som arkeologene hadde forventet om de hadde blitt spist, skriver avisa The Guardian.

Det kan hende at froskene har blitt kokt. Da hadde det ikke blitt lagt igjen noen merker på beina, ifølge arkeologene.

Tiltrukket av mat eller en frosketragedie?

Menneskene som bodde i området i jernalderen, hadde avlinger. Forskerne har en teori om at dette tiltrakk seg biller og bladlus. Det igjen kan ha tiltrukket seg frosker som ville spise insektene.

Kanskje det bare bodde veldig mye frosk i dette området? spør arkeologene.

En annen forklaring kan være at froskene ble rammet av en tragedie.

Frosker beveger seg gjerne i store grupper i paringssesongen på jakt etter passende vanndammer, ifølge forskerne.

En teori kan derfor være at den store gruppen ramlet ned i en grøft og ble sittende fast.

Om det er ulik aldre på froskene eller om det kun er voksne dyr, kan ha betydning for å oppklare årsaken til froskedøden.

– Dyr som dør av oksygenmangel i dammer, er gjerne av ulik alder, mens dyr ved paringssteder utelukkende er voksne, skriver Jeroen van der Kooij i en e-post til forskning.no.

Han er en uavhengig biolog som jobber med formidling, konsekvensutredning og forskning på den norske naturen. Han har blant annet jobbet og bodd med flaggermus.

Ikke bare voksne

Det var ikke bare voksne frosker som lå i «massegraven».

– Vi fant både unge og voksne frosker og padder i grøfta, skriver Francesca Bologna ved Museum of London Archeology (MOLA) i en e-post til forskning.no.

Dette understreker van der Kojis teori om at dette ikke handler om paringssesongen.

– Jeg tror det mest sannsynlige er vinterdød, altså død via oksygenmangel, som har skjedd over en rekke generasjoner, skriver han.

For å finne ut av dette er det avgjørende å vite om beina er fra forskjellige tidsperioder. Om noen av dem er flere hundre eldre enn andre, kan det tyde på at dette har skjedd over tid, og at det ikke har inntruffet noen massedød i froskebefolkningen.

– Jeg tror disse levningene fortsatt er til karbon-14 datering, så vi kan ikke si noe spesifikt om alderen enda, skriver doktor Lara Carretero ved MOLA i en e-post.

Oksygenmangel

– Jeg har over en 20 års periode funnet masse-ansamlinger av døde frosker tre ganger i et tjern jeg overvåker. De består gjerne av flere hundre dyr av gangen. De dør trolig av oksygensvikt, skriver van der Kooij.

Det er flere grunner til at vannet har for lite oksygen. Om dammen froskene overvintrer i, for eksempel har mange alger som råtner, kan dette være med på å spise opp oksygenet i vannet. Når vannet er varmere, løser mindre gass seg opp i vannet også, skriver Harald Liebich i Stavanger Aftenblad. Han er biolog og lærebokforfatter.

Pussige dyrefunn

Sean Denham er arkeolog ved Universitetet i Stavanger og jobber blant annet med arkeologiske utgravninger fra jernalderen på Jæren.

Her har de også kommer over noen levninger av dyr det er vanskelig å forklare.

– For noen år siden gravde vi ved flyplassen på Sola. Utgravningen var fra steinalderen. Området vi gravde i må ha vært under vann i den tidsperioden. Vi fant store mengder med dyrebein her. Bein fra hjort, villsvin og til og med knølhval fant vi. Det var tydelig at dette var en slags lagringsplass for råmaterialer noen skulle bruke for å lage redskaper av bein, skriver Denham i en e-post til forskning.no.

Han forteller videre at etter å ha drept dyrene, sparte jegerne på alle beina for seinere bruk. De la dem da i vann for at de skulle råtne.

– På en eller annen måte må de ha glemt dette helt bort, og der lå disse beina i 6.000 år, før vi plutselig fant de, skriver Denham.

Sjømat-fest

– En annen gang skulle vi grave ut en bebyggelse fra jernalderen sør for Sandnes. Dette var et velstående område, og de som hadde bodd her, var viktige mennesker, skriver han.

– Her fant vi et stort hull fylt opp med masse hjerteskjell. Jeg tror vi telte opptil 1.500 individuelle hjerteskjell. Det nærmeste stedet for å finne sånne skjell er flere kilometer unna dette hullet, og denne typen sjømat holder ikke akkurat lenge med mindre du har kjøleskap, og det hadde de selvfølgelig ikke.

Han forteller at hvis vi kunne se for oss at de spiste sånne skjell hele tiden, kunne vi nok forventet at de lå mer spredt utover, men det gjorde de ikke.

Samtidig kunne vi sett for oss at dette hullet var en slags søppelplass, men da burde vi kunne forvente å finne mer enn bare disse skjellene der.

– Siden vi visste at dette var et velstående område, ble derfor tolkningen at det var noen som hadde holdt en stor fest hvor hjerteskjell ble servert.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?