Kommentar: Svenskealarmer: Rop på ulv og snille tilhørere

Har du hørt noen svenskealarmer i det siste? Har du lest noen oppslag i media om noe nytt som er helseskadelig, eller som påvirker deg på en annen måte enn folk trodde og som derfor kan være meget farlig? Hvis så, har du lagt merke til hvor advarslene kom fra? Det er god sjanse for at de kom fra Sverige.

Hvor kom advarslene om akrylamid i maten fra? Fra Sverige. Hvorfra kom de siste advarslene om kreftfare ved NMT-mobiltelefoner? Fra Sverige. Husker dere hvor den rapporten kom fra som virkelig satte fart i spekulasjonene rundt kraftlinjer og barneleukemi? Den kom fra Sverige. Hva med sensasjonen om magnetfeltene du fikk i deg når du kjørte bil? Den var svensk den óg. Hvem fortalte at mobiltelefoner kan gi Alzheimer og ultralydundersøkelser kan gjøre barnet ditt keivhendt? SAS, svensk alt sammen.

Så mange farerapporter har dukket opp derfra de siste årene, at jeg selv har utviklet en ryggmargsrefleks som maner til skepsis når noe kommer fra Sverige. Jeg trodde ikke helt på akrylamidadvarslene før jeg fikk dem bekreftet av norske eksperter.

Og jeg er åpenbart ikke alene om å tenke slik. 2. september, etter den siste alarmen om NMT-telefoner, har to professorer og en dosent ved Karolinska Instituttet (Cedervall, Ingelman-Sundberg og Wiksell ) et leserbrev i Svenska Dagbladet hvor de slår alarm om alle alarmene.

NMT-telefonalarmen, fortalte de, kom fra en gruppe som de siste 20 årene hadde utløst ikke mindre enn 100 alarmer! Særlig var det mange alarmer om kreft, og med så forskjellige årsaker som mobiltelefoner, tamponger, kraftlinjer, dioksin, amming, en spesiell sort betong, gamle TV-apparater og det å bli mor for sent.

Første gang jeg reagerte på svenskealarmene var etter en svært medieomtalt rapport fra 1992 om at kraftlinjer skapte barneleukemi. I motsetning til de fleste kommentatorer studerte jeg artikkelen grundig. Det første jeg merket var at det totale antall krefttilfeller rapporten baserte seg på var sju - 7! Det neste jeg så var at effekten kun slo ut for barn som bodde i eneboliger. For barn som bodde i blokk var det ingen slike krefttilfeller overhodet! Det tredje var at krefthyppigheten uansett ikke var høyere enn normalt, for de samme barna hadde tilsvarende mindre hjernekreft.

Men det mest påfallende var at både sammendrag og pressemelding kun fokuserte på ett sett av resultater. To andre sett fra samme studie som ledet til helt udramatiske konklusjoner - om de samme forholdene! - ble ikke engang nevnt.

I de senere årene er det særlig mobiltelefonens farer som svenske forskere har slått alarm om, blant annet at strålingen kunne utløse Alzheimer og at mobilteltefonbrukere fikk hjernekreften på den siden av hodet hvor de brukte mobiltelefon.

Det første er det aldri noen andre som har bekreftet, mens andre har omtalt metoden som så følsom at den må være ekstremt utsatt for feilutslag. I den andre var det påfallende at mobiltelefonene bare påvirket hvilken side kreften kom, ikke hvor stor sjansen var. Strålingen beskyttet altså mot kreft på den andre siden av hjernen? Disse to artiklene var hovedskyteskiver da New Scientist like etterpå tok et oppgjør med de mange kreftalarmene rundt mobiltelefonbruk.

I februar 1998 kunne VG fortelle at svenske forskere hadde oppdaget at elektromagnetiske felt påvirket søvnen. Jeg noterte meg følgende setning: “Han utsatte et stort antall testpersoner for elektromagnetisk stråling gjennom en hel natt. Uken etter fikk de sove et døgn uten magnetiske eller elektriske felt. Resultatet ble 20 minutter lengre søvn.”

Ser du en mulig feilkilde her? Hva med denne: Når man vet at trygghet påvirker nattesøvnen, er det da uventet hvis noen av testdeltakerne sover litt lenger andre uken? Hvor mange tror du stilte dette spørsmålet? Av og til er det overraskende hvor lite kritiske vi lesere kan være.

I april 1999 meldte norske medier at nye biler kan være helsefarlige, og i verste fall føre til kreft, de er så fulle av elektronikk at de magnetiske feltene påvirker helsetilstanden. Denne saken kommenterte jeg samme måned i nettspalten Sprøytvarsleren, og påpekte da at påfallende mange slike alarmer kom fra Sverige. Jeg merket meg også at forskerne som fortalte om feltene ikke stilte spørsmål om hvorvidt feltene var farlige. Det hadde de jo bevist før, tydeligvis utover enhver tvil. I alle fall i egne øyne.

En kritisk holdning til alarmene i media har vært påfallende fraværende. Jeg hadde ønsket meg noen som turde tenke denne tanken: Hva gjør du som forsker hvis du oppdager at noe er farlig? Selvfølgelig, du forsker på det - og søker om penger. Det er neppe noe som så lett gir forskningsmidler som det å finne ut at noe er farlig og så skremme publikum. Om ikke forskningsrådene sier at dette må studeres nærmere, så kan du være sikker på at pressgrupper og politikere vil mase om det - gjerne med understøttelse fra en håndfull lederskribenter. Å oppdage at noe kan være farlig, det er gull verdt for en forsker - og for media.

Men hva hvis du oppdager at det ikke er farlig likevel? Da er det ingen grunn til å forske videre, i alle fall er det ingen grunn til å bevilge mer penger til det. Den forskeren som beviser at noe er ufarlig, kan i verste fall bevise at jobben hans ikke trengs mer.

Forskere flest er ærlige og idealistiske, men de er ikke uhildede. De publiserer og fremhever resultater som gir oppmerksomhet for seg og sitt forskningsfelt, mens de “kjedelige” resultatene lettere blir liggende i skuffen. Finner du ingen ting, så beviser det uansett ingen ting, så hvorfor bruke mange, mange timer på å skrive om det?

Roper du ulv, derimot, kommer du på TV. Det er god butikk for begge: Forskeren kommer på TV, og TV får en forsker med sensasjon. Det kan være direkte dumt av journalister å ødelegge moroa med å være for kritisk. Journalister er heller ikke uhildede, de er faktisk mer avhengig av sensasjoner enn forskerne er.

Kan dette være årsaken til at en gruppe kan ha ropt ulv 100 ganger i løpet av 20 år uten at media har stilt spørsmål? Det var tre forskere som måtte stå fram og avsløre sine kolleger, noe som gir dem umiddelbar risiko for mistenkeliggjøring om misunnelse og det som verre er. De alarmglade forskerne heter Hardell og Mild, og de svarer i Svenska Dagbladet 7. september. Svaret viser hvor lett det er å forsvare seg mot kritiske reaksjoner når man roper ulv: De 100 alarmene som ikke har blitt bekreftet er uinteressante i forhold til én som skal ha vist seg å være riktig. Å være kritisk mot flommen av alarmer blir fremstilt som å være imot kreftforebygging. Argumentene Hardell og Mild gir for NMT-alarmen er så knusende at man skulle tro at hele forskningsverden var enig. For den utenforstående kan det virke så overbevisende at de to kan bli stående igjen som forfulgte helter.

Men nå har Svenska Dagbladet våknet, og 19. september har de to artikler om saken. Den ene forteller om en ny rapport som har gjennomgått påstandene om at mobilstråling gir kreft, og konkludert med at det er Hardell som er i utakt med virkeligheten. Faktisk blir studiene fra Hardell og co. trukket fram som særlig upålitelige. Den andre artikkelen går grundig inn på Hardells forskning og hans mange alarmer, og er så drepende at den er vanskelig å sitere uten å risikere injuriesøksmål.

100 alarmer på 20 år tilsvarer fem per år. Det kan ventes to alarmer til fra denne gruppen fram til nyttår. Hva med da å stille spørsmål?

Tips: Hva var det siste du ropte varsku om? Har andre bekreftet ditt funn? Har det gitt deg mer forskningsmidler? Han alarmene ført til noen aksjoner fra myndighetene? Hvem kan vi kontakte som vil kunne være uenig med deg? Og hva mener du om dem?

Det siste spørsmålet er særlig viktig: Sann vitenskap har respekt for sine kritikere.

For balansens skyld: Lennart Hardell har ikke fått forskningsmidler fra “Cancerfonden” siden 1996, hans kolleger har åpenbart avslørt ham for flere år siden. Seks år senere ser det ut til at media har forstått det samme. Men det ser ut til at han falt før media rakk å stille noen av de ovennevnte spørsmålene.

Få dager etter den avslørende rapporten ble en stor rettssak i USA avvist av en dommer. En mobiltelefonbruker som hadde fått kreft hadde saksøkt telefonprodusenten for 800 millioner dollar. Lennart Hardell var klagerens hovedvitne.

Kanskje kan vi snart begynne å tro på svenskealarmer igjen? Jeg er ikke så sikker. Nå som Lennart Hardell er avslørt, tror jeg heller de andre “normalverstingene” får gå i fred. Flere av de studiene jeg har nevnt ovenfor har Hardell ingen ting å gjøre med. Flere av de jeg reagerte på og som skapte min skepsis mot svenskealarmer kommer fra helt andre grupper og institutter. Til fortsatt stor glede for løssalgsavisene.

Lenker til Svenska Dagbladet:

Innlegg fra Cedervall, Ingelman-Sundberg og Wiksell, 2. september

Svarinnlegg fra Hardell og Mild 7. september

Reportasje om rapporten som avviser at mobiltelefoner er farlige, 19. september

Artikkelen som avslører Lennart Hardell, samme dag

Sluttreplikk fra Cedervall, Ingelman-Sundberg og Wiksell, 13. september

Powered by Labrador CMS