Det verste som kan skje, har hendt:

Etter en dramatisk bilulykke våkner du sakte opp på en intensivavdeling på sykehuset. Kanskje har du vært der en dag, kanskje en måned. Tiden etter ulykken er kaotisk, og preget av sanseinntrykk du ikke helt forstår.

En slik opplevelse kan prege en pasient lenge etter at han eller hun er skrevet ut fra sykehuset. Tilfeldige lyder eller lukter kan trigge ubevisste minner, og det kan skape stress, forvirring og redsel, også etter at man er frisk.

Norske sykepleiere har utarbeidet en enkel metode for å hjelpe pasienten gjennom det traumatiske:

– Vi anbefaler norske intensivsykepleiere å lage en dagbok til pasienten, slik at han eller hun kan forstå hva som har skjedd med dem, forteller Sissel Lisa Storli, leder for forskningsgruppen for Pasientnær sykepleieforskning ved Universitetet i Tromsø.

– Pasientene forsøker å forstå hva det er de bærer med seg, også etter at de er utskrevet fra sykehuset, og da har vi sett at dagboken faktisk er til stor hjelp, sier hun.

Brokker fra virkeligheten skaper forvirring

Sammen med kolleger i Drammen, Haugesund, Bergen og i Norsk sykepleierforbunds faggruppe for intensivsykepleiere har Storli nå utviklet nasjonale anbefalinger for hvordan sykepleierne skal lage en slik dagbok.

Anbefalingene er basert på både norske og internasjonale studier, og på sykepleiernes praksis med dagbokskriving.

– Pasienter på intensivavdelinger opplever ofte noe helt annet enn det som var virkeligheten. Noen forteller om å ha vært på fjelltur eller i båt, mens andre igjen kan leve videre i hendelsene de var i da ulykken inntraff. Det er ofte følelsesmessige sterke opplevelser, forteller Storli.

Samtidig forteller Storli at inntrykk fra sykehuset kan sive gjennom ”drømmeverdenen”:

– Jeg traff en pasient som sa det på en veldig god måte: Når hodet er slått ut, opplever du verden på andre måter, men du bærer med deg minner fra opplevelsene allikevel. Du er sanselig tilstede på et eller annet plan.

Ved siden av deg ligger for eksempel den gamle mannen på 80 år, men det som skjer med ham høres bare som lyder bak et forheng. Eller kanskje synger en mor for sitt syke barn i sengen ved siden av.

– Slike inntrykk kommer inn som brokker, for pasienten får jo ikke reist seg og undersøkt hva det er som skjer. De blir lagret på et førbevisst nivå, det er ikke klare minner, men heller erfaringer som kan vekkes av lyder og sanseinntrykk senere, sier Storli.

“Du virker urolig i kroppen din”

Anbefalingene, som kom i desember i fjor, åpner med en beskrivelse fra en pasientdagbok:

I dag er du så våken at du holder øynene oppe og ser på oss i flere minutter av gangen. Men du virker urolig i kroppen din. Og det er noe du vil si som vi har strevd sånn med å forstå. På bildet ser du når jeg forsøker å tyde hva du vil si. (…)

Og så tror jeg at jeg forsto noen av ordene dine: “Påhengsmotoren – slå av påhengsmotoren…” Og du nikker når jeg gjentar, og så sier jeg at jeg skal undersøke det. Så lukker du øynene og puster roligere igjen. Tro hva du tenker på? Og tro hva dine opplevelser har vært i tiden her hos oss?

– Med en slik dagbok kan de få fortellingen om seg selv, slik at de kan forstå hva som egentlig har skjedd rundt dem, sier Storli.

Reduserer posttraumatisk stress

– For mange nordmenn ble det med 22. juli veldig tydelig hvor traumatisk et slik intensivopphold kan være – hvor mye man faktisk kan slite etter lengre sykehusopphold der man har vært døden nær, sier Storli.

– Men det er jo ekstremt, og for eksempel en bilulykke kan også være vanskelig å takle. Om du har kjørt inn i en fjellvegg, om noen har dødd ved siden av deg, så er det dramatisk.

Dagbok har vært i bruk ved norske intensivavdelinger siden 1990-tallet, og anbefalingene er blant annet basert på forskningen som er gjort underveis. For eksempel har nyere studier vist at bruk av dagbok reduserer posttraumatiske stressymptomer hos pasienten.

Dagboka er som regel supplert med bilder fra sykehusoppholdet, og også disse er til stor hjelp.

Minst to studier har vist at det å se seg selv som syk i dagbøkene, og spesielt på bilder fra den første tiden på intensiven, kan hjelpe pasienten med å forstå og akseptere at det tar tid å komme seg igjen etter en slik skade.

– Det er jo et eksempel på anbefalinger som kommer nedenifra, fra det daglige virket som sykepleier. Dette er ikke hva noen på toppen mener vi bør gjøre, men heller det erfaringen tilsier at er best, påpeker Storli.

Personlig, ikke privat

Dagboken blir en del av pasientens journal, og det er derfor viktig at den behandles forsvarlig, både etisk og juridisk. De nasjonale anbefalingene har også klare regler for hvordan dagbøkene skal skrives, lagres og overleveres.

For eksempel står det at dagbøkene skal være personlige – men ikke private. Formuleringer som ”Kjære…” eller ”Varme klemmer fra…” skal ikke forekomme.

Storli forteller at de nå ønsker å følge opp dagbokpraksisen med studier av det som skjer videre i rehabiliteringsprosessen til pasienten.

– Dagbok er en start, den er et tilbud om å lese en tekst. Men så må pasienten også følges videre gjennom menneskelig kontakt, hvor de får snakke om erfaringene sine, sier Storli.

– Vi arbeider nå med utformingen av en studie av den videre oppfølgingen. For eksempel ønsker vi å se på hva det betyr å komme tilbake til rommet du lå på. Bare det å høre lyden av en respirator igjen kan være en sterk opplevelse for mange. Hva gjør det med deg, og kan det hjelpe deg komme deg videre etter ulykken? Det er slikt vi ønsker å finne ut av, avslutter hun.

Kilde:

Norsk sykepleierforbund: Nasjonale anbefalinger for bruk av dagbok til pasienter ved norske intensivavdelinger. Desember 2011