Burot (Artemisia vulgaris) er en ugrasplante som har spredt seg raskt de siste årene.

– Det er vanlig å se burot i åkerkanter og veikanter, forteller forsker Kirsten Semb Tørresen ved Bioforsk Plantehelse.

Planten vokser gjerne langs gjerder og hekker, på tomtearealer og på avfallsplasser. Arten er tolerant og kan tilpasse seg mange ulike vokseforhold. I Norge er den vanlig over det meste av landet, men sjelden i Finnmark.

– Pollenet spres med vinden, men kun i lav høyde og sjelden lengre enn 100–200 meter. Det vil derfor være effektivt å bekjempe burot lokalt, for å begrense allergiproblemer nær barnehager, skoler, idrettsanlegg, boligområder og helseinstitusjoner, sier Semb Tørresen.

Kjennetegn

Burot er en flerårig art i korgplantefamilien og en nær slektning av malurt (Artemisia absinthium). Stengelen kan bli opptil to meter høy, den har en rødbrun farge, og utover i sesongen blir den hard og treaktig.

Bladene er 5–20 cm lange, finnete, mørkegrønne og med hvitfiltet underside.

Om våren vokser det først frem en bladrosett før planten begynner å strekke seg i første halvdel av juni. Blomstringen og pollensesongen pågår fra juli til september. Blomstene er små, rødgule og ganske uanselige.

Hver plante setter imidlertid mange blomster og får dermed en stor blomsterstand.

Velkjent krydder- og medisinplante

Planten er aromatisk, og har en sterk lukt og bitter smak. Den inneholder thujone – en kjemisk forbindelse som er giftig i større mengder og ved inntak over lengre tid.

Gjennom historien har planten likevel vært mye brukt både som krydder- og medisinplante. Burot er også kjent fra kinesisk urtemedisin.

I middelalderen ble burot brukt for å motvirke trolldom og hekseri. Planten var særlig effektiv hvis den ble plukket før klokka tolv på sankthansaften.

Bare ved å bære burot på seg ville man være beskyttet mot forgiftning og angrep av ville dyr. Inntak av burot om kvelden skulle også bidra til sterkere og mer livlige drømmer.

I følge C. F. Nymans Utkast til Svenska växternas naturhistoria fra 1867 ble tørkede røtter av burot solgt som legemiddel mot epilepsi. Planten ble også brukt i urtebrennevin. I noen landsdeler ble avkok av burot brukt for å behandle frostskjelving, og blomstene ble brukt som ”luftrenser” i stabbur og lignende bygninger.

Planten ble også brukt som smakstilsetning ved steking av fylte gjess og ender. I følge Arvidh Månsons urtebok fra 1642 hadde planten hele 26 dyder. Den bidro blant annet til fremvekst av langt skjegg og ble dessuten anbefalt i fotbad for slitne vandrere.

Spredning til nye områder

Spredning av burot til nye vokseplasser skjer hovedsakelig med frø. Frøene er små og spres med vinden normalt bare 10–20 meter fra morplanten. En plante kan imidlertid produsere så mye som 50 000–700 000 frø per år.

For å kunne spire må frøene ligge oppå jorda eller kun være dekket av et tynt lag med jord. En frøplante vokser sent og setter bare en liten bladrosett og anlegg til rotstokk første leveår. En fullt utviklet plante har mange blomsterstengler og en kraftig rotstokk.

Ved egen hjelp kan planten kun formere seg ved frø, men den flerårige underjordiske stengelen inneholder opplagsnæring og kan skyte knopper. Flytting av jordmasser kan derfor bidra til spredning av røtter, som kan gi opphav til nye planter.

– Det bør vises forsiktighet ved flytting av jordmasser i områder der det er grunn til å tro at det har vokst eller vokser burot, sier Semb Tørresen.

Bekjemping

– For å bedre situasjonen for burotallergikerne er det spesielt viktig å hindre blomstring og pollenspredning, forteller Semb Tørresen.

Fordi burotpollenet kun spres over korte avstander vil lokale aksjoner mot burot som regel være effektivt. Det er imidlertid viktig at bekjemping gjennomføres på et mest mulig effektivt tidspunkt, slik at gjenveksten året etter blir minst mulig.

– Burotplantens svake punkt ser ut til å være når det meste av vinterens opplagsnæring er brukt opp og før planten bygger opp nye reserver gjennom fotosyntesen. Luking eller nedkapping bør følgelig skje når planten er om lag 30–40 cm høy.

På Østlandet normalt i første halvdel av juni. Andre steder i landet må bekjemping tilpasses lokale vokseforhold. På dette tidspunktet er plantene lette å se og lette å ta tak i. Burot har kraftig rotstokk og kan derfor være vanskelig å luke. Dette gjelder særlig eldre og større planter.

– Etter nedkapping vil røttene sette nye skudd, så behandlingen må trolig gjentas for å hindre at planten får satt blomsterskudd. Gjentagende nedkapping vil føre til utarming og at roten dør, sier Semb Tørresen.

Ved store forekomster langs veier, gjerder og lignende, kan det være aktuelt å benytte sprøytemidler, men dette krever spesiell autorisasjon og er derfor lite aktuelt for privatpersoner.