Du vet at han vet hvor bomben er gjemt. Men han vil ikke ut med språket. Du har forsøkt å overtale ham, utsatt ham for voldsom smerte, nektet ham å sove. Men ingenting hjelper.

Men hva om et par milligram væske fra en kanyle kunne få den mistenktes tunge på glid? Et stoff som automatisk kunne få fram sannheten.

Tanken har streifet mange i tidens løp, og etterretningstjenester verden over har forsøkt å finne sannheten via farmasøytiske midler – på mer eller mindre etiske måter.

Men hvilke midler har man forsøkt seg med og hvordan har det virket?

Det vil en av videnskab.dk sine lesere, Peter, gjerne ha hjelp til å få svar på. Derfor har vi huket tak i Jesper Andreasen. Han er førsteamanuensis i farmakologi ved Københavns Universitet.

Jesper Andreasen vet masse om hvordan psykofarma påvirker mennesker og kan forklare hvordan ulike midler kan fungere som sannhetsserum.

Men først litt om idéens historie.

les også

Tre ting forskerne har lært av forsøk med psykedeliske stoffer

Fra vin til skopolamin

Forsøk på å lage et sannhetsserum er ikke noe nytt. Det finnes eksempler som går hundrevis, hvis ikke tusenvis, av år tilbake. Men den gangen bestod sannhetsserum egentlig bare av alkohol.

Den første bruken av sannhetsserum til å løse en rettssak fant sted i New York i 1903. Her brukte politiet eter til å få sannheten ut av en betjent som hadde myrdet sin kone.

Det kan du lese i en artikkel om sannhetsserum av kjemiprofessor Joseph Schwarcz fra McGill University i Canada.

Eter blir imidlertid, akkurat som alkohol, heller ikke egentlig beskrevet som et sannhetsserum. Det stoffet som blir beskrevet som verdens første sannhetsserum, blir derimot oppdaget om lag tolv år senere.

I 1915 oppdaget fødselslegen Robert House at stoffet skopolamin kunne brukes til andre ting enn bedøvelse. Når pasientene fikk en innsprøyting med stoffet, ble de søvnige, men Robert House kunne også observere en annen interessant virkning:

Hvis pasientene ikke ble slått helt ut av sprøyten, kunne de finne på å fortelle sine aller dypeste hemmeligheter.

I 1922 ble skopolamin testet på to innsatte i et fengsel i Dallas, og konklusjonen fra House var utvetydig. Personer som er påvirket av skopolamin, er ikke i stand til å lyve fordi stoffet satte hjernens evne til å resonnere ut av spill.

Gjør dem dumme

Skopolamin er et sannhetsserum som Jesper Andreasen har jobbet med, og det er faktisk en av de mest berømte kandidatene, forklarer han.

– Vi bruker det i forsøk på mus for å gjøre dem ufokuserte. Da kan vi gi dem andre stoffer for å se om det kan gjøre dem mer fokusert. Vi gjør dem rett og slett dumme, sier Andreasen.

Og det er nettopp derfor skopolamin fungerte for Robert House da han brukte stoffet til å felle kriminelle i USA i 1920-årene.

Jesper Andreasen forklarer at bruken av skopolamin og mange andre stoffer til å få fram sannheten handler om å gjøre personen med hemmeligheten dummere.

– Det handler om å svekke konsentrasjonen. Sannheten er enklere å huske enn en løgn. Når man skal lyve, må man konstruere en parallell virkelighet, og hvis man har problemer med å få hjernen til å fungere, faller løgnen fra hverandre, sier Andreasen.

Du må ha mange baller i luften når du skal fortelle en løgn eller holde på en hemmelighet. Og det blir vanskelig når skopolaminen forstyrrer.

Nazi-Tyskland og KGB kommer inn i kampen

I 1920-årene etter oppdagelsen til Robert House ble skopolamin brukt i flere rettssaker i USA, men ikke uten kritiske røster.

I 1932 klarte motstandere å få satt en stopper for skopolamin som sannhetsserum da retten fastslo at det brøt loven om selvinkriminering. Det brøt med «the right to remain silent», retten til å ikke uttale seg. Det ble altså satt en stopper for bruken av sannhetsserum – for en stund.

For det gikk ikke lang tid før det ble eksperimentert med lignende stoffer. Det var blant annet såkalte barbiturater, som spesielt ble brukt under og etter andre verdenskrig til psykiatriske formål.

Akkurat som skopolamin er noen av virkningene ved barbiturater, slik som amytal og pentotal, at de får deg til å slappe av.

– Men det er stoffer som har flere bivirkninger. De legger en demper på signaler i hjernen, og man blir faktisk litt dum av dem, sier Jesper Andreasen.

Det ble også populært å undersøke bruken av sannhetsserum i andre land enn USA. I Nazi-Tyskland eksperimenterte man blant annet med det psykedeliske stoffet meskalin, og i Sovjetunionen var KGB i full sving å teste et stoff som fikk kodenavnet «SP-17».

CIAs begeistring

Særlig CIA, som ble opprettet like etter andre verdenskrig, var interessert i konseptet sannhetsserum. Byrået utførte utallige forsøk med ulike stoffer i årene etter andre verdenskrig.

Det blir blant annet utforsket i boken «Psykologer i CIAs tjeneste» av Rolf Kuschel. Han var professor i sosialpsykologi ved institutt for psykologi ved Københavns Universitet, men lever dessverre ikke i dag.

CIA forsøkte seg med mange ulike midler i årenes løp. Et av dem var det psykedeliske stoffet LSD, som man forsøkte å bruke til å bryte ned motstanden til spioner under avhør.

I 1950-årene bestemte CIA seg blant annet for å teste LSD på pedofile og voldtektsforbrytere. Ideen var at disse menneskene bar på en dyp sannhet og derfor var ideelle som forsøkspersoner.

CIA fikk derfor noen forskere til å prøve å få de innsatte til å avsløre hemmelighetene sine med en blanding av LSD, cannabis og hypnose.

Etter forsøkene på de kriminelle, som var delvis vellykket, ble prosessen mer og mer hensynsløs. Forskerne ble svært rundhåndede med LSD og andre stoffer som morfin, meskalin, psilocybin og benzedrin.

Det ble gitt til fanger, pasienter, alkoholikere og selv andre CIA-agenter. Mange liv ble ødelagt, og LSD som sannhetsserum ble aldri en suksess.

Du stoler plutselig på fangevokteren

LSD som sannhetsserum fungerer annerledes enn skopolamin eller barbiturater.

– Det handler ikke om at man er for dum til å holde på en hemmelighet. LSD kobler vekk virkeligheten. Det er en psykedelisk opplevelse som gir oppmerksomhetsproblemer, og det kan skje at man plumper ut med sannheten, sier Jesper Andreasen.

Han sammenligner det med å bruke bedøvelsesmiddelet ketamin. I den rette dosen blir man mentalt frakoblet, samtidig som man fortsatt kan svare på spørsmål.

– LSD gir også økt tillit til andre mennesker, og det samme gjelder ecstasy. Det virker altså veldig prososialt, og man blir mer åpen, mens man ikke har noen kognitiv forstyrrelse, sier Andreasen.

En av effektene ved ecstasy og LSD kan være at man føler mer tillit til andre. I en avhørssituasjon kan det altså være at man har mer lyst til å fortelle om sine innerste hemmeligheter.

– Man kan forestille seg at den avhørte plutselig sier til fangevokteren sin: «Du er en ekte venn. Kom og få en klem, og så skal du få høre», sier Andreasen.

Mirakelmiddel eller tortur?

Mange etterretningstjenester og land har forsøkt seg med sannhetsserum. Men det har aldri blitt publisert noe forskning som tilsier at det finnes noe virkelig effektivt sannhetsserum.

Sannhetsserum er imidlertid fortsatt i bruk. I 2008 kom det blant annet fram at forhørsledere i det indiske politiet brukte et uidentifisert stoff til å identifisere en attentatmann som sto bak en rekke terrorangrep i Mumbai.

Det brukes altså fortsatt av visse land, til tross for at det anses som uetisk, og ifølge internasjonal lov er sannhetsserum beskrevet som tortur.

Men kan man bruke kjemiske stoffer til å få fram sannheten? Konklusjonen kan altså være ja. Men man kan ikke være sikker på at det er sannheten man får høre.

I 2013 bestemte journalisten Michael Mosley seg for å teste om et barbiturat som heter tiopental, kan fungere som sannhetsserum.

Det fungerer omtrent som skopolamin og de andre barbituratene som diverse etterretningstjenester eksperimenterte med på 1900-tallet.

Du kan se eksperimentet i videoen under.