- Systemet vinner, ikke brukeren

Stadige endringer innenfor hjelpeapparatet kan virke ødeleggende for den som skal rehabiliteres.

Publisert

– Kommunene endrer for å endre, noe som øker brukerens forvirring og kan gi dårligere resultater for rehabiliteringen, sier forsker Janne Paulsen Breimo ved Universitetet i Nordland.

Hun har studert organisering av rehabiliteringsprosesser, og konkluderer med at brukerens bestrebelser på å forholde seg til selve systemet, de ulike kontorene, etatene og menneskene, kan fortone seg som en fulltidssyssel.

– Dermed går tid og krefter, som skulle og burde vært brukt på nettopp rehabilitering, med til å forholde seg til systemet som skal bidra. Det blir en kollisjon mellom hensynet til systemet og hensynet til brukeren. I den kampen er det systemet som vinner, sier Breimo.

En av hovedkonklusjonene i Breimos doktorgradsavhandling er at det har vist seg veldig vanskelig å lage et system som kan tilpasses brukerens hverdagsliv. Og tilbakeføring til hverdagslivet er hva rehabilitering i stor grad skal handle om.

I flere av de tilfellene som Paulsen Breimo beskriver, kommer det frem at mottakerne av rehabiliteringstjenester må forholde seg til et stort antall personer, og ofte også nye ansikter og tjenesteytere.

Rehabilitering kan være en langvarig prosess, og brukerne vil gjerne oppleve en viss stabilitet i både tilbudet og i hvem som assisterer eller yter den nødvendige hjelpen.

Ifølge Breimo, kan dette ønsket stå i klar kontrast til kommuners stadige organisasjonsendringer.

– Endringer i de kommunale strukturene er hyppige, og de styres ofte av moter og av ønsker om at kommunen skal fremstå som moderne og oppdatert. De vil vise at ”her skjer det ting”, men blir da mindre opptatt av resultatmessige effekten.

– De offisielle begrunnelsene, derimot, er gjerne effektivisering og rasjonalisering. Det blir ikke alltid tilfelle, sier hun.

Hjemmehjelp

Et eksempel er hjelp hjemme – til ulike aktiviteter. Hvis det stadig vekk kommer nye mennesker som skal stå for denne hjelpen, tar alt lengre tid enn om det er en eller to faste hjelpere som kommer, ifølge Breimo.

– Men ”systemet” har behov for en viss fleksibilitet, og mange arbeider deltid, blant annet for å få turnuser til å gå opp.

 (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

- Brukerens behov for stabilitet må vike. Og kanskje kan vinningen gå opp i spinningen for kommunen også, i og med at tidsbruken blir mindre effektiv.

Hun tror at kommunene ville hatt bedre av å se på hva som faktisk fungerer lokalt, hvilke systemer som er gode og hva som reelt sett skjer, heller enn å importere mer eller mindre ferdigtygde organisasjonsmodeller, avhengig av årets moteretning på organsisasjonsfronten.

Brukeren selv er navet

Studien viser også at organisering og koordinering av de ulike tilbudene er krevende. Brukerne må forholde seg til flere ulike nivåer innenfor hjelpeapparatet, og informasjonsgangen mellom disse er ikke alltid like god.

– Brukerne opplever ofte at det er han eller hun selv som må koordinere de forskjellige kontorene, og det ene kontoret ikke vet hva det andre har besluttet.

– Resultatet er at man bruker mer tid og krefter på å forholde seg til selve systemet som skal sørge for at man blir rehabilitert, enn på selve rehabiliteringen. Hensynet til systemet, at det er tilstrekkelig fleksibelt, at det tilpasses ulike måleanordninger eller skjematenkninger, blir sterkere enn hensynet til den enkelte bruker, sier Breimo.

Janne Paulsen Breimo. (Foto: Frida Kalbakk)
Janne Paulsen Breimo. (Foto: Frida Kalbakk)

Motsetning

Ifølge forskeren er det innenfor rehabilitering at motsetningene mellom tjenesteyter og tjenestebruker kommer aller klarest frem.

– Det faktum at alle med behov for langvarige og koordinerte tjenester har rett til å få utarbeidet en individuell plan har en lei tendens til å bli til et verktøy for tjenesteyter, mer enn til glede og hytte for tjenestebrukeren.

De fleste av Breimos intervjuobjekter opplevde at den individuelle planen fungerte bra til å begynne med, men at arbeidet med denne ble mindre og mindre relevant.

Samtidig beskriver hun flere eksempler på hvordan planen blir brukt på en måte som tjener systemet i større grad enn tjenestemottageren. Også den omseggripende bruk av maler for å fylle ut en individuell plan understreker dette, mener Breimo.

– Dermed oppstår det en risiko for at den individuelle planen som verktøy fører til en standardisering av tjenesteytingen, i stedet for en individualisering, som i utgangspunktet var målsettingen bak ordningen”.

Hun viser til at tekster og maler kan virke standardiserende både i forhold til hvordan man tenker og hvordan man utfører arbeidet sitt.

Det er tilsynelatende også en tendens til at tjenesteyterne oppfatter, og bruker, individuell plan som kontrakt mellom yter og bruker.

– Man kan hevde at tjenestesystemet erobrer den individuelle planen for å bruke den i henhold til sin egen logikk og som et aktivt styringsmiddel, sier Breimo.

– En kontraktliggjøring av tjenesteytingen er uheldig, ettersom maktforholdene, eller maktbalansen, mellom mottaker og tjenesteyter er så skjevt som det faktisk er.

Personlige assistenter

Breimo har også sett på hvordan ordningen med brukerstyrte personlige assistenter fungerer og oppleves. Dette er en ordning hun mener er ideologisk god, og som kan fungere, men som også har sine klare svakheter. Også her er det organiseringen som svikter.

– Ansettelsesforholdene er ofte uklare, og disse brukerstyrte personlige assistentene har ingen retningslinjer eller rettigheter innenfor det resterende behandlingssystemet.

– Variasjonene er også store fra kommune til kommune, sier Breimo, som likevel understreker at ordningen oppleves som god i de tilfellene der den fungerer.

Innenfor rehabiliteringsløpene opereres det også med en personlig koordinator, en person ideelt sett som skal sørge for koordinering innenfor hjelpeapparatet og mellom de forskjellige tjenestene som skal ytes.

Ifølge Breimo oppstår det spørsmål om ikke også denne er en person som må koordineres, og da er man gjerne like langt, om ikke kortere.