Aldringen av befolkningen endrer balansen mellom generasjonene og påvirker fordelingen av omsorgsansvar mellom familien, velferdsstaten og andre aktører.

Sosial endring og nye familiemønstre bidrar ytterligere til å endre forutsetningene for en bærekraftig eldreomsorg.

– Det er klart at behovene i omsorgssektoren vil øke ettersom befolkningen blir eldre, men det overdrives hvor store problemene er, sier NOVA-forsker og Svein Olav Daatland.

Han har ledet et forskningsprosjekt som nå er gjennomført ved Norsk insitutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), i samarbeid med Statistisk sentralbyrå.

– Norge har en velferdsstat som er godt rustet for oppgaven, og vi har bedre forutsetninger enn de fleste, også fordi aldringen av befolkningen er moderat sammenliknet med mange andre land.

– Vi må derfor ta utfordringene med fatning, og endre politikken slik at det passer bedre med befolkningsutviklingen, påpeker Daatland.

– Snarere enn å frykte de stigende behovene, bør endringene stimulere til nytenkning omkring hvorvidt og hvordan pleie- og omsorgstjenestene kan tilpasses de framtidige mønstre av behov i en aldrende befolkning.

Tro på velferdsstaten viktigst

– Det aller viktigste er at troen på og tilliten til velferdsstaten består, understreker Daatland.

– Deretter må familien gjøre sitt, og det må bygges allianser mellom familien, frivillige organisasjoner og velferdsstaten. Da kan vi få til varige løsninger som gir gode omsorgstjenester.

Lever vi et lengre liv med helsa i behold, eller får vi et lengre liv med dårligere helse? Svar på slike spørsmål vil ha stor betydning for framtidig behov for pleie- og omsorg.

Forskernes svar er at vi lever lenger med sykdommene våre, men at varige hjelpebehov oppstår senere i livet. Spesielt sykdommer som preger eldre år, antas å øke i årene som kommer.

– Men vi må huske at alder, historisk sett, aldri har vært faktoren med størst betydning for de samlede helseutgiftene. Når vi lever lenger, skyver vi døden og utgiftene til omsorg og pleie foran oss, især til siste leveåret, og dermed til en forholdsvis kort periode med store behov og intensiv ressursbruk, ifølge forskerne.

Eldre- og yngreomsorg

Norge bruker mer enn de fleste europeiske land på sosiale formål, inklusiv pleie- og omsorgstjenester, der eldre er den største brukergruppen. Men de seneste årenes integrering av brukere og tjenester har ført til at innslaget av yngre brukere er stort og stigende.

“Eldreomsorg” er i dag en treffende betegnelse bare for institusjonsomsorgen, der 90 prosent av beboerne er over 67 år.

Omtrent 40 prosent av kommunenes pleie- og omsorgsutgifter går i dag til brukere under 67 år. Spørsmålet er om utviklingen er bærekraftig med tanke på den demografiske fordelingen, spør forskerne.

Høyere skatter?

Forskerne viser også til at økningen av den eldre befolkningen, særlig etter 2020–2030, når de store etterkrigskullene passerer 80 år, vil bety økt etterspørsel etter pleie- og omsorgstjenester.

– Kommunene må trolig da prioritere enda strengere enn i dag. Trolig vil det bli nødvendig å heve skattene hvis man skal finne en balanse mellom behov og ressurser, spår de.

Pleie- og omsorgstjenestene har vokst fram fra en beskjeden start på 1960-tallet til å omfatte hjelp til om lag halvparten av befolkningen 80 år og eldre.

Siden midten av 1990-tallet er det blitt færre eldre i sykehjem, og færre som får hjemmetjenester, men litt flere har fått tilgang til en omsorgsbolig. Samtidig har tendensen gått fra å gi litt hjelp til mange til å prioritere de som har størst behov.

– Sykehjem og hjemmesykepleie er blitt prioritert framfor praktisk hjelp, som i større grad er overlatt til de eldre selv og deres familier, ifølge forskerne.

Variasjoner i kommunene

At det er betydelig variasjon i eldreomsorgen fra kommune til kommune er velkjent. Spørsmålet er om variasjonen er unødig stor. Tilbudet skal være likeverdig, ikke nødvendigvis likt.

Rapporten viser at det primært er kommunenes økonomi som bestemmer nivået på eldreomsorgen, men kommunene prioriterer også forskjellig.

Små kommuner har ofte et stort volum av tjenester, spesielt av institusjoner, og især der folk bor spredt og avstandene er lange. De fleste kommuner har et middels tilbud; de største byene er blant disse.

Noen kommuner prioriterer sykehjem, mens andre satser på omsorgsboliger og hjemmetjenester, i noen tilfeller i kombinasjon med korttidsplasser i sykehjem. Dermed når de ut til langt flere.

Aldring, helse og hjelpebehov

Forskerne i prosjektet har også undersøkt hvordan helse og hjelpebehov varierer med alder og familierelasjoner. Her har de brukt livsløpdata fra den store LOGG-undersøkelsen.

Nær halvparten av informantene over 60 år har et varig helseproblem. Hjelpebehovene stiger gradvis fra 15 prosent blant sekstiåringer til 35 prosent blant åttiåringene. I storparten av livet har man en partner uten påtakelig helsesvikt.

Det store flertallet av den voksne befolkningen har barn (80–90 prosent), og cirka ti prosent har barn med et varig helseproblem.

Nær ti prosent har foreldre med et pleiebehov når de selv er midt i 60-årene. Flertallet av pleietrengende eldre blir tatt omsorg for i sykehjem eller omsorgsbolig. Nær 15 prosent i alderen 75-85 år er uten familie, og er dermed i en sårbar posisjon.

Rundt 40 prosent av dem har et hjelpebehov og er særlig avhengig av offentlige omsorgstjenester.

Generasjon, hjelp og hjelpere

Forskerne har også sett på hvem og hvor mange som får hjelp, og hvem denne hjelpen kommer fra – fra familien, fra omsorgstjenestene eller fra andre.

–Ansvar for hjelpetrengende foreldre ser ut til å være nokså likelig fordelt mellom familien og tjenestene, men med stigende alder og behov blir tjenestene den viktigste kilden til hjelp. To av tre pleietrengende eldre er i institusjon, nær en av tre pleies hjemme, heter det i rapporten.

Familien og velferdsstaten utfyller hverandre, der familien ofte hjelper til med praktiske ting, og – naturlig nok – mer når de eldre bor hjemme. Kvinnene tar ofte størstedelen av jobben.

Eldre foretrekker hjelp fra staten

Holdninger til hvordan ansvaret mellom barn og eldre bør fordeles mellom velferdsstaten og familien har også blitt undersøkt. Resultatene viser at nordmenn – ikke uventet – skiller seg ut ved å legge større ansvar på samfunnet enn øvrige land (utvalgte land i Europa som er med i undersøkelsen).

For Norges del foretrekker folk flest – og især eldre selv – hjelp fra omsorgstjenester framfor familieomsorg.

–Velferdsstaten er sårbar dersom ressursene er knappe og den politiske legitimiteten liten, understreker Daatland.

– Familien er sårbar om den påtvinges oppgaver i strid med hva folk kan og vil. Fordi dette er de to primære aktørene i eldreomsorgen er det mot disse at oppmerksomheten rettes for å finne bærekraftige løsninger, avslutter han.

Referanse:

Daatland & Veenstra (red.): Bærekraftig omsorg? Familien, velferdsstaten og aldringen av befolkningen (pdf), NOVA Rapport 2/2012.