Livet modner oss

Psykologen og seniorforskeren Sol Seim startet sin forskerkarriere på slutten av 1930-tallet. Hun er et levende bevis på validiteten i sine egne forskningsresultater, som slår fast at selv om kroppen forandres, holder hjernen seg godt hos eldre mennesker.

Publisert
Sol Seim (Foto: Rolf M. Aagaard)
Sol Seim (Foto: Rolf M. Aagaard)

Etter hvert er både syn og hørsel svekket. Men 85-åringen er likevel aktiv i forskningens tjeneste. I august var hun i San Francisco under den 24. internasjonale kongressen for anvendt psykologi. Der presenterte hun sine forskningsresultater på engelsk for 4000 tilhørere. Fortsatt reiser hun mye, både innenlands og utenlands. Kalenderen for 1999 er allerede begynt å fylles.

- Har du en god fysisk helse, kan alderdommen være den beste tiden i ditt liv, sier Seim, som mener at livet fortsatt har mye å gi etter fylte 85. Hun ble pensjonist i 1983, men fortsatte å forske og undervise helt til i fjor.

Både som menneske og forsker avliver Sol Seim myter om hvordan mennesker forandrer seg med årene. I motsetning til mange andre forskere, har hun tegnet et svært optimistisk bilde av endringene i mental kapasitet og personlighet gjennom livsløpet. Undersøkelsene hennes viser at man utvikler et mer modent følelsesliv etter hvert som man blir eldre, og at aldring ikke i seg selv er noe hinder for å opprettholde og videreutvikle intellektuelle evner og ferdigheter.

Forskningen hennes har vakt internasjonal oppsikt, først og fremst fordi hun har hatt anledning til å følge den samme gruppen mennesker helt fra de var 13 år i 1939 og til de var 70 i 1994.

Begynte som magistergradsstudent

Da hun som ung magistergradsstudent i psykologi i 1939 gjennomførte en rekke personlighetstester og intelligenstester på en gruppe unge mennesker, drømte hun ikke om at hun skulle møte de samme menneskene igjen 55 år senere, da også som forsker.

- Psykologen Harald Schjeldrup, som var min veileder, oppfordret meg den gangen til å undersøke intelligensfaktorene i “Rorschachs formtydningsforsøk” på 100 13-åringer. Magistergradskommisjonen anbefalte meg å oppbevare grunnmaterialet, som de mente kunne bli verdifullt å følge opp senere, forteller hun.

Og etter 17 år begynte Seim å tenke på “tenåringene sine”. Hvor var det blitt av dem? Hvordan hadde det gått med dem under krigen? Hun følte seg så “plaget” av stadig å stille seg selv disse spørsmålene at hun i 1955 søkte Norges allmennvitenskapelige forskningsråd om penger. Hun fant igjen 70 av de 100 personene.

Etter at hun selv hadde nådd vanlig pensjonsalder og 13-åringene hennes nærmet seg 60, fikk hun en henvendelse fra Norsk gerontologisk institutt om hun kunne tenke seg å finne igjen gruppen nok en gang. 58 personer møtte fram.

Den aller siste gangen hun møtte dem, var i 1994. Hun fikk penger fra Forskningsrådet for igjen å se på gruppen - nå som pensjonister. De 52 som fortsatt levde, svarte alle ja på henvendelsen om å møte opp til psykologiske tester. Seim brukte i gjennomsnitt fem timer på hver, langt mer enn hun hadde tenkt seg. De hadde alle så mye å snakke om.

- Det var som å møte gamle venner. Prestasjonsangsten var mindre denne gangen. Nå hadde de begynt på livets solnedgang.

Fra bleieskift til filosofi

Sol Seim mener at resultatene hun har nådd fram til, støtter opp under psykologen Carl G. Jungs teori om at mennesket midt i livet går fra naturstadiet til kulturstadiet. I undersøkelsene hennes viste 13- og 30-åringene mange likhetstrekk. De var prestasjonsopptatt, og ville gjerne konkurrere i arbeid, sport og fritidssysler. Fra 30 til 60 år hadde de fleste etablert seg, og var ferdige med barnestell og stort sett også pressende karrierestrev. Som 60-åringer hadde de tid til å fordype seg mer i kulturelle aktiviteter, naturstudier, historie, filosofi og litteratur.

- Den gjennomsnittlige IQ-en fra 30 til 60 år er preget av stabilitet. Som gruppe viser ikke 60-åringene noen IQ-tilbakegang fra de var 30. Som 70-åringer er gjennomsnittlig score litt lavere enn hos 60-åringene, men en god del 70-åringer gjorde det faktisk bedre enn da de var 30, forteller hun. Det var ingen forskjell på guttenes og jentenes IQ blant tenåringene. Blant 30-åringene var det forskjeller mellom kjønnene. Kvinnene hadde i gjennomsnitt litt lavere IQ enn mennene. Når de testes som 60- åringer, har kvinnene tatt igjen mennene.

- Som 30-åringer var disse kvinnene opptatt av bleieskift og barneoppdragelse, og hadde sjelden fått anledning til å ta utdanning, forklarer Seim. Mens alle menn unntatt én hadde videregående skole, hadde mange av kvinnene bare syv års skolegang.

Bedøvelse før IQ-test

Motstanden mot psykologiske tester var stor da Sol Seim startet sin forskning. Dette var noe nytt og ukjent i Norge. En mor skrev i avisen: “Skal mitt barn testes, så skal hun i alle fall bedøves først.” I våre dager er det igjen mye skepsis til denne typen tester. Men Seim er ikke i tvil om at man har behov for dem fortsatt. Hun mener IQ-tester er de mest objektive, og sammenlikner dem med legenes blodprøver.

- I dag bruker psykologene nesten bare spørreskjemaer. Jeg tror ikke de svarene du får ved hjelp av et spørreskjema er pålitelige nok. Svarene er nok ofte mer et speil på det ønskelige enn det reelle, sier hun.

Ikke bare intelligensen, men også personligheten, utvikler seg positivt med årene, ifølge Seims undersøkelser. 70-åringer er mindre pirkete, mer tolerante og bedre følelsesmessig tilpasset enn de var som 60-åringer.

- Selve livet modner deg. Modenhet gir visdom og gjør deg mer fordomsfri, sier hun, og synes det er trist at samfunnet ikke i større grad er interessert i de eldres ressurser.

- Vi burde ha en mer fleksibel pensjonsalder i Norge. Alle bør ha sin plass i samfunnet, hvis de selv ønsker det. Hvorfor skulle vi ikke for eksempel ha alderskvotering i politikken, på lik linje med kvinnekvotering? Minst én person over 70 år på alle partilister, burde være et krav. Eldre er veldig interesserte i politikk, fordi politiske beslutninger angår oss i så stor grad - og vi representerer en stadig større gruppe i samfunnet.

Sol Seim har nå lagt forskningen på hylla, og overlatt datamaterialet sitt til yngre forskere. Meningen er at tenåringene fra 1939 skal bli testet på nytt igjen når de blir 80 år. Seim er svært interessert i hvordan resultatene da blir:

- Ifølge tidligere amerikanske studier er man ung-gammel fram til 75-årsalderen. Deretter begynner man å bli skikkelig gammel, eller skal vi kalle det olding?

Sol Seim mener at alle menneskers liv er som et eventyr. Selv har hun hatt gleden av å gjenfortelle noen av dem.