Eldre deprimerte forsvinner i systemet

Administrasjonen i kommunene er mer opptatt av system enn av pleie når eldre med depresjoner overføres fra sykehus til kommunehelsetjenesten.

Publisert

Eldre med depresjoner skrives ut fra norske sykehus og overføres til kommunehelsetjenesten i tråd med intensjonene i samhandlingsreformen.

Men det svikter i kommunikasjonen mellom sykehus og kommunehelsetjeneste, kommunen mangler kompetanse, og kommunens administrasjon er mer opptatt av system enn av pleie.

Slik konkluderer førsteamanuensis Anne Lise Holm og professor Elisabeth Severinsson ved Høgskolen i Vestfold etter å ha undersøkt samarbeid i planleggingen av utskriving av deprimerte eldre.

- Eldre med depresjoner er et økende problem ikke minst fordi det er vanskelig å skille depresjonen fra vanlige aldringsprosesser og svekket fysisk helse, forklarer Severinsson.

- Undersøkelser har vist at økt samarbeid mellom sykehus og primærhelsetjeneste kan føre til færre innleggelser. For at omsorg og behandling skal bli mer optimal er det nødvendig å organisere tverrfaglige team for eldre med depressive lidelser.

Studien har anvendt to fokusgrupper som besto av henholdsvis fire medlemmer av et kommunalt psykiatrisk team og fysioterapeut og geriatrisk sykepleier fra en psykogeriatrisk avdeling på et lokalsykehus.

- Det svikter på teamledelse i kommunen, det er behov for endringer i utskrivingsrutinene og det er nødvendig å sette inn tiltak for å gjøre deprimerte eldre i stand til å klare seg selv, sier Holm.

- Det er nødvendig at helse- og omsorgsleder i kommunene evner å strukturere omsorgen bedre, øke samarbeidet med de organisatoriske lederne og skape en situasjon preget av tillit og gjensidig respekt.

- Som en konsekvens må kommunikasjonen mellom sykehus og kommunehelsetjeneste bli bedre og det er behov for team i kommunene med kompetanse på eldre og depresjon, sier Holm.

Lite effektiv teamledelse

Det var enighet blant de spurte om at eldreomsorg selvfølgelig er en del av et offentlig helsevesen.

Likevel var de klare på at det er behov for spesialkompetanse på eldre og depresjon, og det er sterkt behov for en teamleder som kan samarbeid med fastlegen når det er nødvendig.

- Gruppen var også enig om at et slikt spesialteam trenger en leder – en leder som hører på sine medarbeidere og som kan kommunisere videre, fortsetter Severinsson.

Dagens situasjon ble beskrevet slik: «Lederne våre prater, mens vi sitter her uten informasjon, og kan se hva som ikke fungerer.»

Forskerne fant også stor samstemthet om at det er viktig at medlemmene i teamene rapporterer og kommuniserer til sin leder, og det er viktig at teamlederen er en del av kommunens ledelse i arbeidet med å implementere en slik modell og samhandlingsreformen.

- Undersøkelsen viser også at teamet i kommunen er frustrert over at beslutninger blir tatt over hodet på dem, gjerne av ledere uten kompetanse på psykiske helseproblem, sier Holm.

- Dette medfører at deprimerte eldre ikke får den hjelp de trenger  – lederne forholder seg til fysiske helseproblem og behov og ser ikke de psykiske.

Utskrivingsrutinene svikter

Eldre med depresjoner et økende problem. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Eldre med depresjoner et økende problem. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Det viste seg også at de to teamene faktisk ikke hadde kontakt med hverandre i forbindelse med at deprimerte eldre ble skrevet ut fra sykehuset. Medarbeidere i pasientens hjemkommune visste med andre ord ingen ting om disse deprimerte eldre pasientene og deres behov.

- Slik kunnskap og slik kommunikasjon ble ikke betraktet som relevant, konstaterer Severinsson.

- Sykehusmedarbeiderne i undersøkelsen klaget over at kommunehelsetjenesten var altfor opptatt av administrative prosedyrer og at det var behov for en endring av rutinene i forbindelse med utskriving.

Begge teamene, både i kommunehelsetjenesten og de sykehusansatte, ønsket større innflytelse i utskrivingsprosessen, og de mente at når kommuneadministrasjonen var så opptatt av mangel på ressurser, var det bare en unnskyldning for ikke å diskutere prosedyrene.

Deltakerne etterlyste også en mer åpen holdning fra helseadministrasjonen i kommunen overfor teamet, siden det jo er medlemmene i teamet som kjenner pasienten og har den nødvendige kunnskapen til å vurdere pasientens situasjon og behov.

Inn og ut av sykehus

- Eldre med depresjoner er ikke dem som frivillig oppsøker aktiviteter, forklarer Holm.

- De må ofte hentes hjemme og kjøres til det de skal være med på. Nettopp derfor er psykiatrisk og geriatrisk omsorg, kompetanse og helsekunnskap av den største betydning. En av deltakerne fra teamet i kommunen formulerte utfordringen slik:

«Vi burde hatt spesielle prosedyrer på plass ved utskrivingen for å gjøre overgangen bedre og tryggere for deprimerte pasienter. Over tid kan vi på den måten eliminere unødvendige prosedyrer. I dag ser det ut som om situasjonen er helt motsatt: kommunen som administrerer helse- og omsorgsbehov har økt antall prosedyrer for å sikre at man trenger minimum av pleie. Jeg tror dette fører til at pasienten raskt er tilbake på sykehuset, noe som etter min mening er helt feil.»

Behovet for informasjon var sterkt, noe blant annet den somatiske avdelingen ved sykehuset hadde fått til når det gjaldt pasienter som ble overført fra sykehuset til kommunen.

- Når det gjaldt geriatrisk og psykiatrisk problematikk var det derimot ikke like gode rutiner for overføring av informasjon fra sykehus til kommune og omvendt, slår Holm fast.

- Ofte fikk slik informasjon et ad hoc preg og var avhengig av at profesjonelle tok kontakt ved behov. Dermed ble informasjonen personavhengig og tilfeldig.

Forskerne avdekket også at medlemmene av kommunens psykiatriske team ikke kommuniserte med kommuneadministrasjonen som planla utskrivingsprosessen, og at de ofte ikke fikk noen som helst informasjon om deprimerte eldre.

«Det er trist, og hovedgrunnen til at eldre ikke får dekket sine behov bedre, sier en av deltakerne i undersøkelsen.»

Om å klare seg selv – med hjelp

Det var enighet blant deltakerne i undersøkelsen om at det var viktig at også deprimerte eldre i størst mulig grad settes i stand til å klare seg selv.

Noen brukte tid på å bli kjent med pasienten, snakke om tidligere yrke, hobbier, hva vedkommende liker å holde på med, og om han/hun fortsatt kunne drive med dette.

De var også enige om at det var nødvendig å involvere familien.

- Deltakerne fra sykehuset påpekte at eldre deprimerte under innleggelse ofte var opptatt av her og nå, forklarer Holm.

- Familie og venner kan derfor bidra med nødvendig og nyttig informasjon om tidligere erfaringer.

En annen kompliserende faktor deltakerne peker på er at deprimerte eldre ofte motsetter seg oppfølging, pleie og behandling.

- Det blir derfor viktig å bruke tid på å få pasienten til å samarbeide, eller i det minste få ham eller henne med på det som skjer og at det er til pasientens eget beste, avslutter Severinsson.

Referanse:

Holm og Severinsson: Interdisciplinary Team Collaboration during Discharge of Depressed Older Persons: A Norwegian Qualitative Implementation Study, Nursing Research and Practice 2013, doi: 10.1155/2013/794743.