Tone Øderud ved SINTEF har forsket på hvordan pårørende opplever GPS-sporing som hjelpemiddel for å holde oversikt over sine demente kjære. (Foto: Anne Lise Stranden/forskning.no)
Tone Øderud ved SINTEF har forsket på hvordan pårørende opplever GPS-sporing som hjelpemiddel for å holde oversikt over sine demente kjære. (Foto: Anne Lise Stranden/forskning.no)

- Mange leteaksjoner kan unngås hvis eldre demente blir utstyrt med GPS

Eldre med GPS føler seg trygge, viser forskning. Likevel får bare en av hundre tilbudet i dag.

Publisert

Røde Kors registrerte 127 savnede demente personer over en toårsperiode. De fleste blir funnet i live, noen blir funnet omkommet mens noen få aldri blir funnet.

I tillegg leser vi stadig om eldre som er savnet fra sitt hjem eller fra sykehjemmet. Mange kommer også til rette før de meldes savnet.

- Mange leteaksjoner kan unngås hvis eldre demente blir utstyrt med en GPS-sender, fortalte forsker Tone Øderud i et foredrag i regi av Røde Kors, Nasjonalforeningen for folkehelsen og SINTEF under Arendalsuka onsdag.

Men hordan opplever brukerne selv at de pårørende vet hvor de er til enhver tid?

Dette har SINTEF-forskeren forsket på, samt hvordan pårørende opplever bruk av GPS-sendere på yngre og eldre demente.

Avverget leteaksjoner

En GPS-sender har mange likhetstrekk med en trygghetsalarm. Men den viktigste forskjellen er at brukere som har gått seg vill, ikke behøver å trykke på alarmen for at den pårørende kan se hvor de befinner seg.

GPS-sendere kan fås i en rekke varianter, som klokke, smykke eller en dings man kan ha i beltestroppen. De kan til og med fås som innleggssåle til å plassere i skoen.

Den pårørende kan følge posisjonen og bevegelsene enten via en app på mobilen eller på en nettside. Pårørende kan også kalle opp brukeren for å kommunisere uten at brukeren må ta telefonen, som på en mobil.

- For at signalene skal komme frem, må brukeren bare være i områder med vanlig mobiltelefonnett, understreker forskeren.

Kan bo lengre hjemme

Over 90 prosent av de spurte pårørende, oppga at det å utstyre utsatte eldre og demente med GPS, gir trygghet og sikkerhet.

De føler seg tryggere når brukeren vil ut på tur. De slipper å være med den demente overalt, eller å holde dem inne.

Brukerne selv oppga at det ga dem mestringsfølelse, og at de våget å gå ut alene igjen.

Ifølge pårørende har teknologien avverget en rekke leteaksjoner. Dette medvirker i mange tilfeller til at den demente kan bli boende lenger hjemme.

En tredel bodde alene

Intervjuene er gjort blant pårørende av 200 brukere i 20 kommuner, frem til 2017. Disse var med fra oppstarten av uttestingen. Brukerne var mellom 45 og 94 år, og var i snitt 77 år.

De hadde ulike bosituasjoner. En tredel bodde alene, en tredel bodde sammen med ektefelle og resten på sykehjem.

Halvparten mottok hjemmetjenester.

- I noen få tilfeller er brukerne selv spurt. De som har en bevissthet rundt bruken, føler at senderen gir trygghet, enten for dem selv eller pårørende, sier Øderud.

De fleste oppgir at de ikke føler seg overvåket.

Øderud har også intervjuet en fokusgruppe samt gjort dybdeintervjuer med fem brukere og deres pårørende. Spørreskjema er også utfylt av de som betjener tjenesten i kommunene.

Må være egnet hjelpemiddel

Teknologien kan passe for demente som er fysisk i stand til å gå eller sykle, men som har mistet den kognitive evnen til å finne tilbake til hjemmet av og til.

- Det som er viktig, er å kartlegge brukerens behov, for å finne ut om en GPS-sender er det som passer best, forteller Øderud.

For de som går seg vill hver dag, eller som ikke forstår trafikkbildet lenger, er den ikke egnet, understreker Øderud.

Må være til personens beste

Det er lov å bruke GPS for personer over 18 år med kognitiv svikt uten samtykkekompetanse, såfremt personen ikke motsetter seg det.

Men tiltaket må være til personens beste. Det må dessuten være det minst inngripende tiltaket.

Hvis personen motsetter seg det, kan de pårørende få fagfolk til å søke fylkesmannen om tillatelse.

- Dette er veldig sjelden nødvendig. Dersom personen er uvillig, er det mange pårørende som har fått vedkommende til å gå med på det ved å ta tiden til bruk. Mange innser selv at det er et trygt tiltak etterhvert, sier Øderud.

Egenandel opp til kommunen

Det er opp til kommunene om dette blir ansett som nødvendig helsehjelp, og om brukerne må betale egenandel.

- Det er viktig å kartlegge hva hver enkelt trenger og ønsker. GPS er ikke alltid den gunstigste løsningen, for eksempel hvis hun bor i trafikkert strøk og ikke takler trafikken.

Hun mener er viktig for pårørende eller hjelpeapparatet i kommunen å få brukeren til å begynne med GPS i en tidlig fase.

- Det er fordi det da kan bli en vane for brukeren å ta den på før de går ut på tur.

Bare en prosent har tilbud

Men selv om brukerne oppgir stor tilfredshet med bruken, er det hittil bare 1 prosent av de i målgruppen som får tilbudet.

- Det forutsetter at kommunen har et apparat for å håndtere bruken når de pårørende trenger hjelp, sier Øderud.

Hun anslår at det hittil er omlag 800 personer som har GPS per i dag. 350 av dem bor i Oslo.

Ingvild Kjerkhol (Ap), mener dette er noe alle kommuner bør tilby, og at det har tatt altfor lang tid å få tilbudet på plass til alle som ønsker det.

- Eldreomsorg handler om å gi eldre livskvalitet, enten det er å gjøre eldre og pårørende trygge for at de finner hjem, eller å gi eldre som ikke tør å gå ut i stand til å våge det, understreket Geir Bekkevold i Krf.

- Dette kan spare samfunnet for store kostnader, og vi skal ta til orde for statlige tilskudd hvis det er det som skal til. Men dette er kommunenes ansvar, og de må skjønne behovet.