Til kamp mot bananbiller

Banansnutebillen (Cosmopolites sordidus) skaper betydelige problemer for banandyrkere over store deler av verden. I Tanzania prøver norske forskere å redusere skadene og øke kvaliteten og størrelsen på bøndenes bananavlinger.

Publisert
Banansnutebille (Cosmopolites sordidus). (Foto: Arnstein Staverløkk)
Banansnutebille (Cosmopolites sordidus). (Foto: Arnstein Staverløkk)

Bananer

Bananpalmen (Musa spp.) er en av verdens viktigste næringsplanter. På verdensbasis kommer planten på fjerdeplass etter ris, hvete og mais når det gjelder samlet bruttoverdi.

I Afrika sør for Sahara er banan den nest viktigste matplanten etter maniok (kassava). 

Bananplanten produserer frukt året rundt, og spiller derfor en viktig rolle som næringskilde i periodene mellom de øvrige avlingene.

Bananplanten kan bli 5-10 meter høy og ha 2-3 meter lange blader. Bananene vokser i hengende klaser, og veier omtrent 125-200 gram. Dette kan imidlertid variere.

Hver plante bærer en enkelt “bananstokk” som inneholder opptil 20 klaser med opptil 20 bananer i hver. En bananstokk kan veie fra 30 til 50 kg. Vanlig levetid for bananplanten er om lag 15 år. 

Bananplanten kommer opprinnelig fra Sørøst-Asia, men dyrkes i dag langs ekvator både i Amerika, Asia og Afrika.

Det finnes i dag en lang rekke ulike banansorter som har framkommet gjennom hybridisering. Opphavet til de fleste banansortene er de to artene Musa acuminata og Musa balbisiana.  

Tanzania er med sine 3,6 millioner tonn nummer sju blant de viktigste bananprodusentene i verden.

I deler av landet sliter bøndene imidlertid med små avlinger og redusert levetid på plantene, noe som blant annet skyldes manglende kunnskap om gode dyrkingmetoder, redusert næringsinnhold i jorda, virussykdommer og skadedyr som snutebiller og nematoder. 

Bananen er viktig basisføde for 15-20 prosent av befolkningen i Tanzania, spesielt i de høyereliggende delene av landet.

Ulike banansorter brukes til ulike formål. Noen sorter brukes i stor grad til middag (nærmest som vi bruker potet), noen spises som “snacks” (som her hjemme), mens andre sorter brukes til brygging av øl.

De ulike banansortene dyrkes gjerne om hverandre og det kan ofte være mange forskjellige sorter i én og samme åker. 

Samarbeidsprosjekt mellom Norge og Tanzania

Stor bananklase i Tanzania. (Foto: May-Guri Sæthre)
Stor bananklase i Tanzania. (Foto: May-Guri Sæthre)

- Bioforsk har arbeidet med banan i Tanzania i flere år, forteller forsker May-Guri Sæthre ved Bioforsk Plantehelse.

- Vårt overordnede mål er å bidra til en mer effektiv bananproduksjon med mindre sykdom og færre skadedyr, sier hun. 

- Bananplantene i Afrika er ofte befengt med sykdommer, fortsetter Sæthre.

Ettersom bananplanten spres ved hjelp av rotskudd og utløpere, spres også sykdommer og skadedyr. Som en del av prosjektet jobbes det derfor med framstilling av reint plantemateriale og opplæring i gode dyrkingsmetoder. 

Små snutebiller til besvær

Økologen og naturforvalteren Ole Tobias Rannestad har det siste året forsket på banansnutebiller for Bioforsk/SUA i bananprosjektet i Tanzania.

- Banansnutebillen er et betydelig problem for banandyrkerne i Tanzania, forteller Rannestad.

Arten er svært spesifikk og angriper kun bananplanter. De voksne billene er om lag 12 millimeter lange, glinsende, mørkebrune eller gråsvarte. De er frittlevende, men beveger seg lite og observeres derfor sjelden utenfor bananåkrene.

Eggene plasseres enkeltvis i hulrom som graves ut i vertsplantene. Snutebillene trives også godt i dødt plantemateriale som gamle stengler og blader som gjerne blir liggende igjen på bakken i bananåkeren. 

Banansnutebillene beveger seg svært sakte og spredning skjer hovedsakelig passivt ved flytting av infisert plantemateriale.

I motsetning til de fleste andre insekter produserer banansnutebillen relativt få avkom, men til gjengjeld lever den også uvanlig lenge. Det er faktisk kjent at enkelte banansnutebiller kan leve opptil fire år. 

Bestanden av snutebiller bygger seg sakte opp over år og det kan derfor ta lang tid før skadene utgjør et problem. Larvene spiser seg gjennom rotsystemet og nedre del av “stammen” og etter hvert sliter plantene med å ta opp næring og vann.

Dette fører til at fruktproduksjonen går ned. Bananplantene blir mer utsatt for vind og vær (velting), de dør raskere og må oftere erstattes av nye planter, noe som medfører betydelig merarbeid for bøndene.

Rydding i bananåkeren

- Vi ønsket å finne ut om fjerning av dødt plantemateriale kombinert med fellefangst i bananåkrene kunne bidra til å redusere populasjonen av banansnutebiller, forteller Ole Tobias Rannestad.

Merking av banansnutebiller ved hjelp av drill. (Foto: Ole Tobias Rannestad)
Merking av banansnutebiller ved hjelp av drill. (Foto: Ole Tobias Rannestad)

- Vi startet derfor med å rydde flere forsøksfelt for dødt plantemateriale. Deretter satte vi ut enkle feller laget av kløyvde bananplantestengler. Fellene tiltrekker seg voksne banansnutebiller som gjemmer seg på undersiden. 

- Vi satte ut feller både i områder som var ryddet og i såkalte kontrollområder. Samtlige snutebiller som ble fanget i fellene ble merket på dekkvingene ved hjelp av en liten drill før de ble satt tilbake i området.

- Ved hjelp av fangst/gjenfangst ble populasjonsstørrelsen i henholdsvis de rene områdene og kontrollområdene estimert. I løpet av året ble det gjennomført månedlig fellefangst i de “rene” områdene, samtidig som områdene ble holdt “rene”, sier Rannestad. 

Etter åtte måneder ble populasjonsstørrelsen beregnet på nytt. Resultatene var svært positive. I de rene områdene gikk billepopulasjonen betydelig ned, mens populasjonen var mer eller mindre konstant i de “skitne” kontrollområdene. 

Opp til bøndene

Forsøkene ble gjennomført i samarbeid med lokale småbønder. Til fangst ble det benyttet enkle feller som bøndene selv kan lage av bananplanter og redskap de har tilgjengelig på gården.

Det å holde åkeren ren for dødt plantemateriale krever en del arbeidsinnsats, men har for øvrig ingen økonomiske kostnader.

Skal man oppnå full effekt er det imidlertid viktig at storfamilien og nabobøndene går sammen om å rydde slik at ikke biller fra tilstøtende områder sprer seg til rene områder.

Forsker Ole Tobias Rannestad i aksjon i bananåkeren. (Foto: Ole Tobias Rannestad)
Forsker Ole Tobias Rannestad i aksjon i bananåkeren. (Foto: Ole Tobias Rannestad)

Størst effekt oppnås når rydding av områder kombineres med kontinuerlig fellefangst. Fordi banansnutebillene reproduserer sakte har det stor effekt å fjerne en del av de voksne billene. 

Felletesting og migrasjonsforsøk

Forutsatt fortsatt finansiering vil neste fase av prosjektet være å se på hvilket sortsmateriale som er best egnet til felleproduksjon. Innenfor en enkelt bananåker kan det til en hver tid dyrkes 10-12 forskjellige banansorter.

Dette fordi man ønsker ulike banansorter til ulike behov og fordi man har ulike preferanser i ulike områder. For bøndene er det selvsagt viktig at fellene er mest mulig effektive, og det er neppe likegyldig hvilke sorter som benyttes til felleproduksjon. 

- Vi ønsker også å finne ut i hvilken grad banansnutebillene kan migrere mellom ulike områder. Vanligvis beveger de voksne billene seg svært lite og til tross for at de har velutviklede vinger har ingen noen gang sett dem fly.

- Foreløpige forsøk med feromonfeller utenfor bananåkrene viser at banansnutebillene er i stand til å bevege seg opptil 70 meter i løpet av 16 dager. Dette høres kanskje ikke så imponerende ut, men faktisk er det uoffisiell verdensrekord for banansnutebiller, forteller May-Guri Sæthre.

Bakgrunn:

Bananprosjektet er gjennomført i regi av PANTIL - Programme for Agricultural and Natural Resources Transformation for Improved Livelihoods. PANTIL er et samarbeid mellom Sokoine University of Agriculture (SUA) i Morogoro, Tanzania, Universitet for miljø- og biovitenskap (UMB), Norges veterinærhøgskole (NVH) og Bioforsk, og finansieres av NORAD via den norske ambassaden i Dar Es Salaam.

Ole Tobias Rannestad har vært deltaker i programmet “Exchange for Sustainable Development”, som er et samarbeid mellom Utviklingsfondet, SUA og Bioforsk, finansiert av Fredskorpset.