Lenge så det ut til at de afrikanske landene var heldige. Det ble rapportert om få tilfeller av smittede, samtidig som at Asia, Europa og USA allerede stod overfor en krisesituasjon.

Men utviklingen endret takt denne uka. Over 1800 afrikanere er registrert smittet, hvorav Sør-Afrika, Algerie og Burkina Faso er aller mest berørt, ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon. I alt er det registrert smittede i 37 land.

«Aldri før i historien har demokratiet vårt stått overfor en så alvorlig situasjon», sa Sør-Afrikas president, Cyril Ramaphosa, i en tale på nasjonal TV sist søndag. Verdens helseorganisasjons regionale sjef, Dr. Matshidiso Moeti, hevder kontinentet står overfor en «ekstremt rask utvikling» av viruset, skriver AP News.

Derfor har en rekke afrikanske land innført strenge tiltak de siste dagene. Sørafrikanske myndigheter har stengt nærmest alle samfunnsfunksjoner i landet og bedt befolkningen om å holde seg innendørs i tre uker.

En rekke land har stanset internasjonale flyvninger, forbudt sportsarrangementer og store menneskemengder, stengt utdanningsinstitusjoner og i enkelte tilfeller også innført portforbud.

Til tross for de omfattende tiltakene er forskere ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier (Noragric) ved NMBU bekymret for hvordan afrikanske land skal møte den globale viruskrisen.

Vanskelig å håndheve

– Det er stor forskjell på hvordan de ulike afrikanske landene står rustet for å møte spredningen av korona. Det gjelder mellom land, men også innad i landene, sier Shai André Divon, leder ved Noragric. Han har selv observert hvordan helsesystemene fungerte under utbruddet av ebolaviruset i 2014 i land som Liberia.

Spesielt på landsbygda gjør dårlig infrastruktur, svak statlig kontroll over enkelte områder og vanskelig tilgjengelige helsestasjoner, det vanskelig for mange syke å få nødvendig helsehjelp. I tillegg har de knapt med ressurser.

– Men dårligst står det til i borgerkrigsherjede land. Der har staten ofte ikke kontroll på territoriet i utgangspunktet, påpeker Divon. Han mener de store byene er bedre rustet for å håndheve sikkerhetstiltak. Der har politiet og militæret større ressurser.

Professor Stig Jarle Hansen mener på sin side at store taler fra ledere og lovnader om omfattende tiltak i enkelte stater er mer et spill for galleriet, enn tro på at tiltakene faktisk kan gjennomføres.

– I Somalia, som er preget av voldelig konflikt, ser jeg at myndighetene prøver, samtidig som at de vet at de ikke kan få det til. Men det er noen bokser de føler bør krysses av for å si at de har gjort noe.

– Det handler mer om det å synes, og å ta på seg funksjoner som en stat bør ha, enn det handler om å redusere smitte. Det gjelder også for eksempel Mali i nord, Nigeria i nordøst og deler av Kongo. Med det er ikke hoveddelen av Afrika det er snakk om. Teateret foregår først og fremst i land med pågående krigshandlinger.

I de sterkere statene, som Ghana, Tanzania, Kenya og Sør-Afrika, kan det være fullt mulig å gjennomføre slike tiltak, mener Hansen. Der er myndighetene vant til å innføre grovere sikkerhetstiltak på et nasjonalt nivå.

Å jobbe eller ikke jobbe, er et spørsmål om overlevelse

Mulighetene for hjemmekontor, økonomiske støtteordninger og matleveranser på døra er lite utbredt i afrikanske land.

Fattigdom gjør samtidig at mange stater står overfor et vanskelig dilemma: skal myndighetene innføre strenge reguleringer av den økonomiske aktiviteten i fattige områder? Når folk eksisterer på et minimum av inntekter, kan reduserte muligheter for handel og annen aktivitet føre til at mange ikke klarer seg.

– Det er viktig for den fattige delen av befolkningen å få inn inntekter fra dag til dag. Jeg tror ikke det er mulig å isolere dem uten store menneskelige tragedier. Det er et hardt valg å ta også for land med større ressurser enn andre, som Ghana og Kenya, sier Hansen.

Samtidig er matsikkerheten lav i mange av landene. Underernæring er utbredt. Utviklingsfondet viser i en bekymret pressemelding til ebolautbruddet i 2014 som førte til kraftig prisøkning på matvarer.

Gry Synnevåg ved Noragric har i flere år jobbet med matsikkerhet i en rekke afrikanske land:

– Folk i de fattige delene av byene bruker en stor del av inntekten sin på mat. For dem vil en prisøkning få store, negative konsekvenser. Det blir enda større press på allerede sårbare grupper. Som alle andre kriser er det de fattigste som blir verst rammet, sier Synnevåg.

Også rent vann og såpe er mange steder mangelvare. Hygiene- og sanitærforholdene i fattige områder er allerede kritiske. Det er ikke uvanlig at folk dør av diaré.

Erfaringer fra Ebola-krisen

Mellom 2014 og 2016 var de vestafrikanske landene Liberia, Sierra Leone og Guinea sterkt rammet av ebola-viruset som førte til rundt 12 000 registrerte døde. Verdens helseorganisasjon tror imidlertid mørketallene er store, og at antallet dødsfall er langt høyere.

Shai André Divon mener helsesystemene i disse landene vil dra nytte av både lærdommer og ressurser fra ebola-krisen i møte med koronaviruset.

Selv om det er vesensforskjell mellom hvordan ebola- og koronaviruset arter seg, vil erfaringer med tiltak som isolasjon, hygieneråd og sosial distansering være verdifulle.

Afrikanske land står til enhver tid overfor helserelaterte utfordringer, og mange land har funnet måter å takle dette på.

– Folk vet hva en epidemi er. Det handler ikke bare om erfaringer med ebola, men også med for eksempel HIV, tuberkulose eller malaria. Det er ikke første gang det blir innført strenge tiltak.

Samtidig er det nettopp helsearbeiderne som står i frontlinjen: Ifølge Public Services døde åtte prosent av Liberias helsearbeidere under ebola-epidemien.

Det at det finnes en stor andel av befolkningen med underliggende sykdommer, kan også forsterke dødsratene i mange afrikanske land som følger av koronaviruset, påpeker Divon.

Er det rom for en global dugnad?

Utviklingsminister Dag Inge Ulstein etterlyser en storstilt internasjonal dugnad for å avhjelpe de fattigste landene med de svakeste systemene.

– Det er klart det er viktig at det internasjonale samfunnet stiller opp. I de aller svakeste statene er det allerede internasjonale organisasjoner som driver store deler av helsesystemet fordi det rett og slett ikke finnes noen andre, sier Stig Jarle Hansen.

Men Noragric-forskeren mener likevel at Afrika nok i større grad vil stå alene i denne striden enn ved andre kriser. Det vil være en kamp om tester og munnbind. Land uten egenproduksjon av slikt utstyr taper kampen. Det er ikke så mange afrikanske stater som kan heve seg i toppen av den konkurransen.

– Vi kan ikke tro at når vi får bukt med viruset innenfor et land, så har vi slått det ned for all framtid. Hvis viruset trives i Afrika eller andre steder, så kommer det også tilbake til oss. Det må vi være oppmerksomme på når vi iverksetter tiltak i dag, men også i tiden som kommer.

Artikkelen er produsert og finansiert av NMBU Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

NMBU er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet?

Kloakken kan gi korona-svar

Øst-afrikanske bønder er positive til GMO

Slik unngår du korona-kroppen