Mer enn 5000 kilometer unna, i det sentrale Asia, ligger Afghanistan – et stort, tørt og fattig land med høye fjell og ufattelig mye lidelse.

Borgerkrig, lokale konflikter, bomber og terror har i løpet av de siste 50 årene kostet mange hundre tusener afghanere livet og sendt millioner på flukt.

• Les også: Afghanistan-veteranen: En soldat uten krig

En av dem er Atef Qayoumi. Han er født i Afghanistan, men flyktet til Danmark da han var omkring 16 år.

«I dag – seks år senere – tenker jeg av og til: Hva er galt med Afghanistan? Hvorfor har det alltid vært krig der?» spør han.

Du har sikkert gjettet det: Svaret er ikke enkelt.

– En cocktail av faktorer bidrar til at situasjonen i Afghanistan fortsetter å være veldig vanskelig, sier Sten Rynning, som er professor i internasjonal politikk ved Syddansk Universitet.

Lang vei til fred

Det har vært militære konflikter og krigstilstander i Afghanistan i flere tiår, bekrefter professoren.

I dag er det ikke faktisk krig der. Selv om det ikke er unntakstilstand i hele landet, lever befolkningen med en konstant usikkerhet: Voldelige konflikter, uro og terror fortsetter å herje, forteller de forskerne, videnskab.dk har snakket med.

• Les også denne saken fra Forsvarets forskningsinstitutt: – Al-Qaida kommer tilbake

– Afghanistan ser ikke ut til å bli et fredelig land med det første, sier David Vestenskov, som er konsulent ved Forsvarsakademiets Institut for Militære Operasjoner. – Det er kamper om territorier, særlig utenfor byene, og det ukentlige terrorangrep i de større byene. Sikkerhetssituasjon har blitt forverret siden 2014, da Nato trakk de fleste styrkene ut av.

Individet viktigere enn staten

David Vestenskov og Sten Rynning nevner flere grunner til at freden ikke vil innfinne seg i Afghanistan. Her er det de viktigste:

• Stedfortrederkriger: Siden 1800-tallet har fremmede makter brukt Afghanistan som en slagmark i stedet for å drive krig hjemme hos seg selv. I dag kjemper Pakistan, Iran og India om innflytelse i Afghanistan ved å sende penger til ulike opprørsstyrker og terrorgrupper. Tidligere kjempet USA og Sovjetunionen om makten i Afghanistan.
• Ustabil stat: Afghanistan har ikke tradisjon for å ha en sentral regjering som fører en samlet politikk. Tradisjonen er at klanledere kontrollerer befolkningen i de enkelte provinsene. Derfor oppstår det hele tiden lokale maktkamper. Samtidig motarbeider de lokale lederne den sentrale staten.

– I Afghanistan veier individets interesser tyngre enn statens. De lokale klanlederne setter sine egne interesser over statens. Makten og allianseforhold skifter alt etter hvem som betraktes som den sterke part, sier Vestenskov.

Lokale høvdinger, kriminelle og opprørsledere bruker med andre ord våpen og trusler til å kare til seg makt og penger.

Fjellområder og noen provinser er for tiden helt kontrollert av lokale klanledere og opprørsstyrker, for eksempel undergrupper av den fundamentalistiske bevegelsen Taliban. De respekterer ikke nasjonale lover, kun egne rettssystemer.

– Regjeringen i Kabul styrer de store byene og landets infrastruktur, men på landet og i fjellene har lokale autoriteter fortsatt makten, sier Sten Rynning.

Historien forklarer nåtiden

Forklaringen er historisk. Det går helt tilbake til 1800-tallet. I denne artikkelen nøyer vi oss med å gå tilbake til 1973, da det var et vendepunkt i Afghanistans historie:

Et kongedømme som hadde hatt styrt i Afghanistan siden 1700-tallet, ble i 1973 avsatt ved et kupp.

– Opp gjennom 1960-tallet hadde Afghanistan vært inne i en god periode. Det var fred, og landet var i gang med en demokratiseringsprosess, sier Rynning.

• Les også: Derfor terroriserer IS Europa

– Men presidenten som kom til makten i 1973, Mohammed Daoud Khan, var utålmodig: Han ville fremskynde den moderniseringen kongen hadde satt i gang. Klanlederne var ikke med på presidentens idé om å bygge opp et demokrati og en sentralregjering. Så han fikk aldri befolkningens støtte. Afghanistan ble mer og mer splittet.

Afghanistan – en brikke i kald krig

På midten av 1970-tallet ble landet sugd inn i den kalde krigen.

Sovjetunionen sendte penger og våpen til det afghanske kommunistpartiet, som motarbeidet president Khan. I 1978 myrdet kommunister presidenten og tok makten over Afghanistan.

Året etter invaderte Sovjetunionen.

USA svarte med å sende våpen og penger til afghanske opprørsbevegelser. Noen av opprørsstyrkene var islamister som ville kvitte seg med de kommunistiske makthaverne.

Kampene mellom kommunistene og de amerikanskstøttede islamistene utviklet seg i 1992 til en blodig borgerkrig.

Afghanistan ble hardt rammet

Krigen varte til 1996, kostet 600 000 afghanere livet og sendte millioner på flukt.

Taliban erobret flere og flere provinser.

– Da partene i den kalde krigen trakk seg ut i 1989, var Afghanistan ødelagt. Taliban, som sa at de ville frelse nasjonen, hadde gode vilkår, sier Rynning.

I 1996 tok Taliban makten og holdt Afghanistans befolkning i et religiøst jerngrep.

– Under Taliban ble Afghanistan fullstendig lukket for omverdenen. Det ble et veldig fattig land, sier David Vestenskov.

Regimet fulgte sharia (islamske skikker) veldig bokstavelig og forbød TV, musikk og dans. Kvinner ble henrettet offentlig hvis de var utro. De fikk forbud mot å arbeide utenfor hjemmet, skulle være totalt tildekket når de gikk ut, og skulle ikke ferdes offentlig uten å være eskortert av en mannlig slektning. Afghanske jenter fikk ikke gå på skolen, og menn fikk forbud mot å trimme skjegget.

USA gikk til krig mot terror

Taliban ble aldri anerkjent som en legitim regjering av verdenssamfunnet, men fikk likevel styre Afghanistan i en årrekke. Etter den kalde krigen interesserte ikke lenger Vesten seg for hva som foregikk i landet, som Taliban ga navnet «Afghanistans islamske emirat».

Først omkring årtusenskiftet ble det endring. I 2001 ble Afghanistan trukket inn i Vestens krig mot terrorisme, etter 9/11-angrepene.

Al-Qaeda-leder Osama Bin Laden holdt til i Afghanistan, der Taliban lot organisasjonen ha militære treningsleirer.

7. oktober 2001 begynte USA og Storbritannia å bombe Afghanistan. Målet var å bekjempe Taliban og Al-Qaeda.

Taliban-regimet overga seg etter ni uker, men fortsatte å kjempe mot invasjonsstyrkene fra USA og Storbritannia.

Ambisjoner om demokrati var urealistiske

De neste 13 årene ble flere hundre tusen Nato-soldater sendt til Afghanistan for å bekjempe lokale talibanmilitser og skape sikkerhet og stabilitet.

– Da Vesten gikk inn i Afghanistan i 2001, var det først for å straffe Taliban. Senere var ambisjonen å etablere et nytt politisk system, sier Vestenskov.

Vesten begynte å pumpe milliarder av dollar inn i prosjektet for å bygge opp en demokratisk og velfungerende afghansk stat, forteller han.

Men ambisjonene var altfor høye, sier forskerne.

– Vi gikk for langt. Det ble altfor stort og ambisiøst. I dag er målet en moderat modernisering. Hvis man tråkker klampen i bånn, går det i grøfta, sier Rynning.

Problemet er at klanlederne ikke har vært med på ideen om å innføre demokrati. Situasjonen i dag minner om 1970-tallet, og den gang var resultatet en ødeleggende borgerkrig, sier professoren.

Vestenskov er enig:

– I 2003 kastet vi oss ut i et nasjonsbyggingsprosjekt som var fundert på alt det Vesten vil ha: jenteskoler og demokratiske rettigheter. Men det var ganske naivt. I etterpåklokskapens klare lys kan vi se at det var altfor ambisiøst.

Den afghanske staten er skrøpelig

Vesten har skrevet ut altfor mange sjekker til et prosjekt som ikke er bærekraftig på lang sikt, mener Vestenskov.

Siden 2001 har Afghanistan fått milliarder av dollar til å bygge opp en sterk og stabil stat. Likevel er landet fortsatt på randen av en borgerkrig.

– Den afghanske staten er en skrøpelig konstruksjon som er helt avhengig av pengene fra Vesten, først og fremst fra USA. Hvis regimet skulle falle, blir det en ny blodig borgerkrig i landet, sier Vestenskov.

Pengene fra Vesten sikrer en noenlunde stabil situasjon i de store byene, men det er ikke en langsiktig garanti for fred. For den amerikanskstøttede regjeringen har mange fiender.

Afghanistans naboland, Pakistan og Iran, er ikke interessert i at USA har for mye innflytelse i regionen. Så de fortsetter å motarbeide regjeringen i Kabul, blant annet ved å støtte opprørsgrupper, forklarer Vestenskov.

– Når den afghanske regjeringen er så avhengig av den økonomiske støtten, medfører det at den tar hensyn til vestlige interesser. Det liker ikke nabolandene, sier han.

Ny generasjon kan kanskje gjøre det bedre

Krigen mot terror, svekkelsen av Taliban og Vestens nærvær i Afghanistan har imidlertid også ført så mye godt med seg, understreker Vestenskov.

– Afghanistan har blitt åpnet opp mot omverdenen. Den yngre generasjonen i de større byene har fått adgang til kunnskap og utdannelse i et helt annet omfang enn de har hatt tidligere. Det kan påvirke utviklingen på sikt, sier han.

– Nå er det viktig at den yngre generasjonen blir involvert i sentraladministrasjonen. De trenger et bærekraftig system som Iran og Pakistan kan inngå avtaler med. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.