Å flytte hjemmefra kan være et stort steg å ta. Men for enkelte eldre som bor avsides til, kan det å flytte til omsorgsbolig sentralt i kommunen gi økt trivsel. Her fra et velferdssenter i Trondheim. (Foto: NTB/Scanpix)
Vil eldre egentlig bo hjemme lengst mulig?
For hjemmekjære eldre kan det brått føles utrygt å fortsette å bo hjemme. – Pårørende må være oppmerksomme på dette, fordi en del eldre ikke selv tar initiativ til å flytte, sier forsker.
Munkejord og kollegene Walter Schönfelder og Helga Eggebø gjennomførte en større kvalitativ studie om aldring, utfordringer og muligheter i hjemmebasert omsorg i utkantstrøk.
De gjennomførte intervjuer med 28 kvinner og menn i 80- og 90-årene iSteigen i Nordland og Tana i Finnmark. De fleste mottok hjemmebaserte tjenester fra kommunen.
19 av deltakere bodde fortsatt i sitt opprinnelige hjem, som lå fra fem kilometer til fem mil unna kommunesenteret. Ni hadde flyttet til omsorgsboilg eller kommunal leilighet i kommunen.
De fleste av dem var svært hjemmekjære og aktet å fortsette å bo hjemme lengst mulig.
De som hadde flyttet, gjorde det fordi de ble utrygge og ensomme av det. De var fornøyd med sin nye bosituasjon, og savnet ikke de gamle tingene de måtte flytte fra.
Helga Eggebø er ansatt som seniorforsker ved Nordlandsforskning og Walter Schönfelder er ansatt som førsteamanunensis ved UiT NAU. Prosjektet er finansiert av Regionalt forskningsfond Nord-Norge.
Det lune redet hvor de alltid har følt seg komfortable, kan brått utvikle seg til å bli et utrygt og ensomt sted mange blir urolige av å bo i.
Et brått fall eller gradvis sviktende helse kan gjøre at enkelte eldre foretrekker å flytte slik at de får lettere tilgang til naboer, fellesskap og sosiale møteplasser.
Pårørende og myndigheter går som regel ut fra at alle eldre foretrekker å bo hjemme lengst mulig. For kommunen er det rimeligere å tilby hjemmetjenester enn å gi eldre som trenger det, plass på sykehjem.
– Men bildet er mer nyansert enn som så, sier forsker Mai Camilla Munkejord til forskning.no.
Fornøyd med å flytte
De som hadde flyttet til omsorgsbolig eller til en kommunal leilighet i kommunesenteret var overraskende tilfreds med avgjørelsen om å flytte.
De hadde tatt med seg sine viktigste eiendeler, og hadde skapt seg et nytt hjem. Det er blant funnene Munkejord gjorde da hun intervjuet eldre i to utkantkommuner i Nordland og Finnmark.
Hun jobber som forsker ved Uni Research Rokkansenteret og er professor ved UiT Norges arkiske universitet.
Utsikt, katt og blomsterbed
For de fleste var «hjemme» et sted hvor de har bodd i mange år sammen med sin partner og oppdratt sine barn. Der de hadde kjøkkenhage og blomsterbed. Noen hadde hytter på tomten som de leide ut til fisketurister eller rypejegere.
Navnene på alle de eldre vi siterer under, er fiktive.
«Ruth» beskriver hvordan det var å flytte inn i eget hus som nygift, etter å ha bodd på hybel i sin ungdom:
«Det var forferdelig trivelig. Jeg hadde blomster hengende i vinduet. Og så laget jeg en kjøkkenhage. Potetåker hadde vi også. Jeg liker sånt så godt, å grave i jorden. Det var en veldig bra tid!»
For «Arne» var det utsikten mot fjellene som sto sentralt ved huset han hadde bodd i mesteparten av sitt voksne liv. Han fortalte om multeplukking, fiske-, og fjellturer.
Om eldre vil fortsette med å bo hjemme, kommer an på boligens tilstand og beliggenhet, egen helse, omsorg fra pårørende og sosiale relasjoner, sier forsker Mai Camilla Munkjord. (Foto: privat)
Lettvinte hus en fordel
Noen av de eldre bodde i tilpassede og lettvinte hus. Som «Alma», som hadde utsikt og alt på ett plan.
Annonse
Alma mente det var best for henne å bli boende i eget hus fordi hun hadde katten, hagen og alt kjent og kjært rundt seg. Og dessuten en hytte hvor familien likte å komme på besøk.
Så lenge hun kom seg rundt i huset med rullatoren sin, ville hun gjerne bli boende.
«Alma» var ikke redd for å være alene i huset. Hun hadde aldri vært «avhengig av å ha så mange folk ut og inn hele tiden», som hun formulerte det.
Dessuten dro hun to dager i uken på aktiviteter, onsdagstreff og trim for eldre.
Minisykehjem
Men noen av boligene så ut som private «minisykehjem», med rampe mot inngangspartiet, utegåstol, innerullator og oksygenflaske eller pustemaskin på soverommet, forteller Munkejord.
Slik som hos «Oskar». Men selv om «Oskar» hadde redusert førlighet og var tungpustet, var det utenkelig for ham å flytte på sykehjem, som han så for seg som alternativet.
«Der er det så dårlig luft. Her hjemme kan jeg lufte akkurat når jeg vil», sa han.
Munkejord mener det er mange eldre som tror det er et enten – eller, dermed tviholder på å bli boende hjemme for å slippe å havne på sykehjem.
Begynte å bli husredd om vinteren
«Marit» kunne heller ikke tenke seg å flytte til omsorgsbolig. Hun trivdes veldig godt hjemme, og har aldri vært den som «reker rundt omkring og liksom skal være overalt». «Marit» hadde aldri vært utenlands, og kunne ikke tenke seg å dra til Syden på ferie, som hun sa.
Hun fikk regelmessig husvask og kroppsvask av den kommunale hjemmetjenesten, samt middag levert på døren. Sønnen hadde fjernet dørstokker slik at hun kom seg rundt innendørs. Fryseboksen og vaskemaskinen var flyttet til hovedetasjen, og hun fikk dagligvarer på døren av et barnebarn.
Verken «Oskar» eller «Marit» kunne ikke klart seg uten mye hjelp og pleie fra kommunen og utstrakt hjelp fra pårørende. Det var de pårørende som hadde søkt om kommunale tjenester.
«Marit» hadde også trygghetsalarm. Men likevel hadde hun begynt å bli husredd om vinteren.
Noen eldre forteller at de etterhvert begynte å mistrives hjemme og grue seg til å utføre dagligdagse gjøremål. De trivdes senere godt i omsorgsbolig. Bildet viser et kjøkken fra Steigen kommune, hvor noen av de intervjuede bodde. (Foto: Kyrre Lien/NTB/Scanpix)
De som valgte å flytte er svært fornøyd
Hver tredje deltaker i studien hadde fått tildelt plass i en omsorgsbolig eller i en kommunal leilighet i kommunesenteret. De var alle enslige da de ble intervjuet.
De som hadde flyttet, fortalte at de i lang tid hadde trivdes med å bo i eget hjem i utkantstrøk. Men på et bestemt tidspunkt hadde de begynt å føle seg utrygge i egen bolig.
Det kunne skyldes ulykker, som fall eller beinbrudd. Eller at helsen brått eller gradvis var blitt skrøpeligere, slik at hjemmet etterhvert føltes tungvint. Mange var blitt engstelige for å falle.
– Plutselig ble de bekymret og urolige av å bo alene. Noen var redd for ikke å klare å utføre enkle, hverdagslige gjøremål, sier forskeren.
Alle disse hadde etter hvert flyttet frivillig, men det var som regel ikke dem selv som hadde tatt initiativet.
Mange av dem hadde pårørende som stakk innom jevnlig.
Men enkelte av dem som bodde langt unna kommunesenteret følte seg likevel veldig isolert. Uten førerkort syns de det ble ugreit å bo langt unna tjenester som frisør, lege og butikker.
Mange fikk hjelp med mat og andre praktiske ting. Men en del fortalte om ensomhet, særlig dersom ektefellen var død eller hadde flyttet på sykehjem, eller om de hadde mistet nære venner.
– Dersom sosiale behov ikke blir ivaretatt, blir en del eldre ensomme og utrygge i eget hjem, sier Munkejord.
Hun mener sosiale omsorgsbehov er en blind flekk i eldreomsorgen.
– Det er veldig lite helsehjelp til eldres psykiske og sosiale omsorgsbehov, mener hun.
De som hadde flyttet fra det opprinnelige hjemmet sitt, hadde fått små omsorgsleiligheter eller kommunale leiligheter.
Dette var typisk små toroms leiligheter med stue, kjøkkenkrok, eget bad og et lite soverom.
Leilighetene var fra 20 til 40 m2, men de eldre fikk plass til de viktigste tingene sine.
– Her hadde de plass til noen få viktige eiendeler, som favorittstolen, en sofa, favorittbildene, noen bøker de hadde valgt seg ut og et par fotoalbum, sier Munkejord.
Bildene de hadde på veggen var ofte av dem selv fra fisketurer eller bærturer.
Annonse
– Så de savnet ikke resten av alle eiendelene sine fra det gamle huset?
– Nei, de var i stor grad tilfreds med de få favoritteiendelene de hadde valgt med seg, sier Munkejord.
Noen leiligheter hadde utgang til fellesområde med andre beboere. Uansett hadde de nå mer sosial kontakt med andre jevnaldrende i det daglige.
Pårørende bør være lydhøre
Mange blir veldig isolert når de bor usentralt og ikke så lett klarer å komme seg rundt.
De som hadde flyttet, hadde blitt oppmuntret av sine pårørende til å flytte til omsorgsbolig eller kommunal leilighet. De pårørende, som regel barna, hadde søkt om plass til dem.
Svært få av de eldre i denne studien var på internett.
– De eldre hadde heller ikke selv søkt om hjemmetjenester, sier Munkejord.
Hvis du ikke vet hvordan du skal koble deg på tilbud som kan finnes i regi av frivillig sektor i kommunen, kan det føre til ensomhet og engstelse, mener hun.
Munkejord er redd mange pårørende overser at de eldre kanskje har behov for å flytte hjemmefra.
Flere pårørende bør kanskje tenke i andre baner enn at det er godt for dem selv å komme hjem til barndomshjemmet i feriene, mener hun.
– De bør fange opp signaler om at deres foreldre kanskje ikke lenger har det best i den boligen hvor de har bodd i alle år dersom den ikke er tilpasset en litt mer skrøpelig alderdom, sier hun.
Om den eldre gir uttrykk for å ville flytte, er det viktig at de får støtte for dette av de pårørende.
Eldre uten barn eller andre nære pårørende er kanskje ekstra sårbare. Noen kommuner drar på forebyggende eldrebesøk, hor de kartlegge fremtidige behov til eldre over 75 år.
Da kan de bli invitert som deltaker til sosiale tilbud eller som frivillig hjelper til andre eldre.
Tilbudet av omsorgsboliger varierer
I byene bygges det mye seniorleiligheter for interesserte i 60- og 70-årene. På landsbygda mangler ofte slike tilbud.
Mange kommuner bygger omsorgsboliger med varierende tilbud. Dette er billigere for kommunene enn å bygge flere sykehjemsplasser. Også her kan beboerne få hjemmehjelp etter behov.
Sykehjem er nå i større grad enn før forbeholdt eldre som er altfor syke eller demente til å klare seg selv.
– Omsorgsboliger er en mellomløsning, og et mer aktuelt alternativ for eldre som er temmelig førlige. Men det er ikke så stor bevissthet om dette tilbudet, sier forskeren.
Munkejord mener denne mellomtingen kanskje er lite kommunisert til de eldre.
De enkleste variantene har vaktmesterordning, mens andre har fullt bemannede boliger som kan minne om sykehjem. Noen har fellesområder, andre ikke.
Referanse:
M. Munkejord mf: Hjemme best? En tematisk analyse av eldres fortellinger om omsorg og trygghet i eget hjem. Sammendrag. Tidsskrift for omsorgsforskning. Nr 1, 2018. DOI: 10.18261/ISSN.2387-5984-2018-01-03
