– Mange er opptatt av å løse demensgåten, og det er selvsagt utrolig viktig. Men det er ikke det jeg har mest fokus på, sier mottakeren av årets demensforskningspris, Geir Selbæk.

Hvem er så denne mannen? Selbæk er psykiater, forskningsleder i Aldring og Helse, demensforsker, trønder, trebarnsfar og en mann som har viet - og vier store deler av livet sitt til å finne ut hva vi kan gjøre for den voksende gruppen mennesker som har og vil få en demenssykdom.

Tar seg tid til å lytte

Noe av det Selbæk er veldig opptatt av, er brukermedvirkning i demensforskningen. Noe mange har sett på som umulig når brukerne er mennesker med demens.

– Det er nok ikke så vanlig å tenke at personer med demens kan ha en stemme og faktisk mene noe om forskningen. Det er jo dem og deres diagnose forskningen dreier seg om! Selbæk begynner å snakke både høyere og fortere.

– Jeg mener dette er et imperativ. Den eneste grunnen til at vi ikke skulle lytte til menneske med demens, er at vi mener de ikke har noe fornuftig å si. Og det mener vi jo ikke.

Selv har Selbæk opplevd å få både kloke og interessante innspill når han har tatt seg tid til å lytte.

• Les også: Sang og musikk hjelper personer med demens

– Vi må tenke folkehelse

– Hva er det du drømmer om å få til?

– Å trekke de menneskene som selv har demens inn i forskningen er det ene. Det andre er å skape en forståelse for å se demens i et livsløpsperspektiv. Forebyggingen må starte i ung alder. Mye av slaget i kampen mot demens står allerede i 40-50 års alderen.

– Før man får en diagnose?

– Ja. Vi må tenke folkehelse og jobbe for mer og tydeligere kunnskap om risikofaktorer og hva både samfunnet og den enkelte kan gjøre for at det skal bli attraktivt og enklere å få til livsstilsendringer.

• Les også: Dårlig luktesans kan være tidlig varsel om demens

Opptatt av pasienten

Noe av det som blir trukket frem i juryens begrunnelse for å gi Selbæk prisen er, i tillegg til høy produksjon av forskningsartikler – at Selbæk er opptatt av pasienter, ikke bare reagensrør, tall og statistikk. Og at han er en god formidler, pedagog, inspirator og veileder. Å vise unge leger og forskere at aldring, demens og geriatri er interessant, kult og viktig, har han jobbet mye med. Og kanskje har det virket?

– Ja, jeg opplever at det er flere nyutdannede leger som er opptatt av sykehjemsmedisin. Og særlig demens.

Hvordan han selv endte opp med å bli demensekspert, var ikke noe han hadde planlagt. Det gjelder egentlig hele karrieren hans. At den unge studenten Selbæk valgte psykiatri var ifølge han selv, ingen gjennomtenkt plan.

– Det var der jeg fikk barnehageplass. Jeg ble jo psykiater, men er ikke sikker på om det egentlig var helt riktig for meg, sier Selbæk.

Han begynte å interessere seg for geriatri. Og der støtte han stadig på pasienter med demens. – Det at det var en sykdom som både er fysisk, men samtidig handler om hjernen og det mentale, syntes jeg var spennende.

Siden har det stort sett handlet om demens. Selv om det er for forskningen sin han får prisen for, ser han ikke på seg selv som noen typisk forsker.

– Jeg ser meg først og fremst som kliniker. En kliniker som forsker, sir Selbæk, som ikke begynte å forske før han var blitt 40 år.

• Les også: Hoftebrudd, forvirring og demens

Nyttig og morsomt å forske

– Hva er din motivasjon for å forske?

– Jeg forsker primært fordi det er morsomt. Nei huff, det hørtes ganske egoistisk ut!  Selbæk og smiler unnskyldende. – Det er jo selvsagt positivt at det jeg forsker på er nyttig for andre. Og at jeg kan bidra til å gjøre en forskjell for en stor gruppe mennesker. Kombinasjonen morsomt og nyttig er jo perfekt. Jeg føler meg veldig privilegert som får mulighet til å ha det sånn.

I løpet av årene Geir Selbæk har jobbet med demens har han merket en holdningsendring, ikke bare hos leger og medisinstudenter, men i samfunnet generelt. Åpenheten og kunnskapen er større.

– Særlig dette med å ta personer med demens på alvor, er noe jeg ser har endret seg. Det gjelder også meg selv. Jeg har lært mye. Det å jobbe tett på de personene som er rammet, gjør noe med deg. Du kan ikke lese deg til det. Selv folk som har jobbet i årevis med tematikken demens, skjønner ikke hva det handler om, før de har møtt enkeltmenneskene, mener Selbæk.

• Les også: Hvorfor dør man av demens?

– Vi må ikke miste håpet

– Kan du miste motet iblant? Så mye forskning som foregår, men fortsatt ikke mye som tyder på at vi nærmer oss å finne en kur?

– Det er jo litt deprimerende å måtte innse at forskningsspor man har fulgt, er feil. Men det betyr ikke at vi må miste håpet. Vi vet uendelig mye mer i dag enn vi gjorde bare for ti år siden. Dette skaper optimisme både angående det å forebygge, kurere og ikke minst gjøre livet bedre for dem som har demens.

– Hva betyr det å få Demensforskningsprisen?

Det er en stor ære. Det gir både anerkjennelse, oppmerksomhet og vil nok styrke min posisjon som forsker.

– Er du optimistisk når det gjelder fremtiden for mennesker med demens?

– Ja, jeg er optimistisk. Og realistisk. Å finne en kur må ikke være det eneste målet. Vi kommer stadig lenger i forskningen. Men vi må jobbe på flere fronter.

– For meg er det å jobbe for åpenhet, bevissthet i samfunnet og en bedre hverdag for de det gjelder, nesten like viktig.