Når gamle mennesker får akutte kroppslige sykdommer og skader, får de ikke alltid de symptomene vi ellers regner for typiske. De får ikke nødvendigvis brystsmerter ved hjerteinfarkt eller feber ved alvorlige infeksjoner. I stedet kan de i mange tilfeller bli veldig forvirret. De får en plutselig endring i sin mentale funksjonsevne.

Man kunne nesten tro at de plutselig hadde fått demens, men slik er det ikke.

Demens utvikler seg nesten alltid langsomt og gradvis. Den akutte mentale forandringen som er utløst av kroppslig sykdom eller skade, heter delirium i det medisinske fagspråket. Heldigvis går et delirium som regel over, men det er likevel en alvorlig tilstand.

Kan være vanskelige å behandle

Delirium er svært vanlig. Av eldre som legges inn akutt på sykehus har rundt 20 prosent delirium ved innleggelsen, og blant eldre med hoftebrudd er forekomsten rundt 50 prosent. Delirium kan være plagsomt for den som har det, og pasienter med delirium kan være urolige, rastløse og aggressive og dermed vanskelige å behandle på en bra måte.

I de senere årene er det også kommet forskningsresultater som antyder at det å gjennomgå et alvorlig delirium kan ha negative langtidseffekter på hjernen. Det kan også bidra til å utløse eller forverre demens.

Hva er det som går galt i hjernen?

Vi vet forbausende lite om hva som egentlig skjer i hjernen og som gjør at pasienten blir forvirret. Med støtte fra Nasjonalforeningens demensforskningsprogram studerer vår forskergruppe dette hos pasienter med hoftebrudd.

Vi prøver å forstå hva det er som går galt i hjernen når en person får delirium. Hvorfor er det slik at symptomene i noen tilfeller vedvarer og arter seg som en nyoppstått demenssykdom eller en kraftig forverrelse av en eksisterende demenssykdom?

Det er to grunner til at vi studerer dette akkurat hos pasienter med hoftebrudd. Den ene grunnen er at delirium er spesielt vanlig i denne pasientgruppen. Den andre årsaken er at pasienter med hoftebrudd som regel opereres i ryggbedøvelse (spinalbedøvelse).

Det gjør at vi enkelt kan tappe ut noen milliliter av spinalvæsken i forbindelse med bedøvelsen. Det er væsken som både hjernen og ryggmargen ligger «badet» i. Analyser av spinalvæsken gir mye bedre kunnskap om hva som skjer inni selve hjernen enn for eksempel blodprøver.

Ved hjelp av denne metoden har vi sammenliknet spinalvæskens sammensetning mellom friske eldre og tre grupper av hoftebruddspasienter: De som allerede har utviklet delirium når prøven blir tatt, altså før operasjonen, de som ikke har delirium da men får det i løpet av operasjonen, og de som ikke får delirium i forbindelse bruddet og operasjonen i det hele tatt.

Forskjeller i hjernen gir viktige spor

Vi finner forskjeller blant annet i konsentrasjonen av aminosyrer som står sentralt i produksjonen av hjernens signalstoffer (nevrotransmittere) og i konsentrasjonen av vanlige ioner (salter).  

To ting er umiddelbart overraskende men kanskje ekstra interessant. For det første at konsentrasjonen av disse stoffene er høyest hos dem som ikke har fått delirium ennå, men som får det etterpå. De som allerede har delirium og de som ikke får det i det hele tatt ligger lavere - og ganske likt.

Det kan tyde på at vi er på sporet av noe som er med på å sette et delirium i gang, og som så normaliserer seg igjen selv om symptomene fortsatt er til stede.

For det andre at variasjonen fra pasient til pasient er veldig stor hos dem som får delirium og litt mindre hos dem som brekker hoften men ikke får delirium. Hos de friske er det nesten ikke variasjon i det hele tatt.

Dette kan tyde på at sviktende regulering av hjernens miljø kan tenkes å være en medvirkende faktor for delirium.

Mye forskning gjenstår før vi kan bli sikrere på om de forandringene vi har funnet faktisk gjør at pasienten får delirium (og blir forvirret), eller om både forvirringen og de forandringene vi har påvist skyldes noe annet. Men vi føler at vi kan være på sporet av viktig kunnskap om en alminnelig tilstand man til nå har visst svært lite om.