Selv om vi ikke har hatt mange mellomstatlige kriger siden 1945, har vi sett flere internasjonaliserte konflikter. Dette er betegnelsen på konflikter som begynner internt i et land, men som eskalerer når en eller flere utenforstående stater blander seg inn og støtter den ene parten. Vietnamkrigen på 1960-tallet er et typisk eksempel på dette. Bildet er fra 30. april 1975, da nordvietnamesere tok presidentpalasset i den vietnamesiske hovedstaden Saigon. (Foto: Reuters / NTB Scanpix)
Selv om vi ikke har hatt mange mellomstatlige kriger siden 1945, har vi sett flere internasjonaliserte konflikter. Dette er betegnelsen på konflikter som begynner internt i et land, men som eskalerer når en eller flere utenforstående stater blander seg inn og støtter den ene parten. Vietnamkrigen på 1960-tallet er et typisk eksempel på dette. Bildet er fra 30. april 1975, da nordvietnamesere tok presidentpalasset i den vietnamesiske hovedstaden Saigon. (Foto: Reuters / NTB Scanpix)

Når kommer den neste store krigen?

Har freden kommet for å bli, eller trekker verden bare pusten før de store krigene mellom stater vender tilbake for fullt?

Published

Siden andre verdenskrig har vi hatt få kriger mellom selvstendige stater i verden. Er dette fordi vi har blitt et fredeligere folkeslag de siste tiårene?

Den kanadisk-amerikanske psykologen Steven Pinker utløste en stor debatt da han utga boka The Better Angels of Our Nature om voldens historie i 2011. I boka karakteriserte Pinker tiden etter 1945–1950 som Den lange freden og argumenterte for at verden har forandret seg.

Han forklarte hvorfor han mente at endringen er permanent og beskrev det han kalte en humanitær revolusjon – drevet fram av demokrati, handel og opplysning – som har ført til en kraftig reduksjon i forekomsten av kriger mellom stater.

Men Steven Pinkers rosenrøde, eller snarere fredsrosegule, beskrivelse er ikke blitt stående uimotsagt. En av hans viktigste kritikere, informatikeren Aaron Clauset fra University of Colorado i USA, kommer til Oslo 11. januar for å snakke om dette ved Institutt for fredsforskning (PRIO).

– Alle håper selvfølgelig at Pinker har rett, men Aaron Clauset har analysert data om alle mellomstatlige kriger fra cirka 1820 og fram til i dag. Den analysen viser, etter Clausets mening, at Den lange freden ikke har vart lenge nok til at den kan sies å være permanent. Freden må kanskje vare ytterligere 100 til 150 år før det går an å slå fast at verden har forandret seg for godt, sier seniorforsker Håvard Mokleiv Nygård ved PRIO.

Fra venstre sitter Håvard Mokleiv Nygård og Nils Lid Hjort. Til høyre er masterstudent Jens Kristoffer Haug ved Matematisk institutt ved UiO. (Foto: Bjarne Røsjø)
Fra venstre sitter Håvard Mokleiv Nygård og Nils Lid Hjort. Til høyre er masterstudent Jens Kristoffer Haug ved Matematisk institutt ved UiO. (Foto: Bjarne Røsjø)

Vil finne faktorene som forårsaker krig

Forskningsinstituttet PRIO har veldig gode data om alle kriger mellom stater tilbake til 1900 og ganske gode data helt tilbake til 1816. Professoren og statistikeren Nils Lid Hjorts plan er å identifisere en statistisk modell som kan «knuse» alle disse dataene og analysere dem.

– Jeg er fascinert av tanken på at det kan gå an å analysere alle disse dataene og kanskje finne fram til noen faktorer som går igjen før stater går til krig mot hverandre – og som vi ikke kjenner til i dag, sier Hjort. 

– La oss si at vi finner to faktorer, vi kan kalle dem X4 og X8, som er felles for de fleste kriger mellom stater. Da kan man i fremtiden følge med på utviklingen i urolige områder og sende inn FNs fredsbevarende styrker når X4 og X8 begynner å vokse.

Håvard Mokleiv Nygård har stor sans for den tankegangen, selv om enkelte historikere har rynket på nesen og hevdet at alle konflikter er unike.

– Det er viktig nok å forstå kriger i ettertid, men det er mye bedre å forutsi og stanse dem. Der er vi på linje med den nye generalsekretæren i FN, António Guterres. Han vil nemlig bruke sin embetsperiode til å fokusere på det han kaller prevention of conflict. Vi skal selvsagt la være å over-generalisere årsakene til krig, men det er også en ekstrem generalisering å si at ingen kriger har fellestrekk, tilføyer Nygård.

Nygård og Hjort presiserer at det er først og fremst fraværet av kriger mellom selvstendige stater som karakteriserer Den lange freden. Det har nemlig vært mange borgerkriger i hele etterkrigsperioden.

– I tillegg har vi sett flere internasjonaliserte konflikter. Dette er betegnelsen på konflikter som begynner internt i et land, men som eskalerer når en eller flere utenforstående stater blander seg inn og støtter den ene parten. Vietnamkrigen på 1960-tallet og Ukraina-konflikten i våre dager er typiske eksempler, forklarer Nygård.

Figuren viser at antallet mellomstatlige kriger (gult, Interstate) nesten har forsvunnet etter annen verdenskrig. Det er isteden borgerkrigene (Intrastate) som dominerer. Tidlig i perioden var det også en del konflikter mellom stater og ikke-statlige grupper (Extrastate), og mot slutten har de internasjonaliserte konfliktene blomstret opp. (Illustrasjon: PRIO)
Figuren viser at antallet mellomstatlige kriger (gult, Interstate) nesten har forsvunnet etter annen verdenskrig. Det er isteden borgerkrigene (Intrastate) som dominerer. Tidlig i perioden var det også en del konflikter mellom stater og ikke-statlige grupper (Extrastate), og mot slutten har de internasjonaliserte konfliktene blomstret opp. (Illustrasjon: PRIO)

Faktorer som hindrer krig

PRIO-forskeren tilføyer at Steven Pinker ikke er alene om å ha dokumentert fraværet av mellomstatlige kriger de siste 60–70 årene. Andre forskere har lansert flere mulige årsaker til at de mellomstatlige krigene nesten har forsvunnet.

– En av de få «lovene» som finnes i samfunnsvitenskapen, er at to demokratier ikke går til krig mot hverandre. I 1900 var cirka 15 prosent av statene demokratier, men i dag har vi mellom 60 og 70 prosent demokratier – og da blir det færre land som vil krige mot hverandre. Også handelsbånd mellom land blir sett på som en viktig fredsbevarende faktor, påpeker Nygård.

Det ser også ut til at internasjonale organisasjoner, der land kan diskutere konflikter istedenfor å løse dem med krigføring, har en effekt. I tillegg har FNs massive investeringer i fredsbevarende operasjoner antakelig ført til færre borgerkriger enn vi ellers ville hatt.

Demokratiene har en tendens til å vinne

Nygård tilføyer at demokratiene som ikke går til krig mot hverandre, ikke har problemer med å gå til krig mot ikke-demokratier. Og demokratiene pleier å vinne slike kriger, antakelig fordi demokratiske ledere har sikret seg en viss folkelig oppslutning før de går til krig.

– Jeg har inntrykk av at retorikken og tankegangen rundt krigføring har endret seg. For 200 år siden kunne lederne i land A bestemme seg for å gå til krig mot land B uten å møte nevneverdig opposisjon, fordi dette ble sett på som normalt. Kongen har bestemt at vi skal gå til krig, og alle klapper i hendene. I dag kan land A ikke gå til krig mot Land B uten en masse retorikk som har til hensikt å begrunne krigen, supplerer Hjort.

Kriger er ikke normalfordelt

Det er allerede lenge siden fredsforskere ble klar over et merkelig fenomen: Antallet drepte i mellomstatlige kriger er ikke normalfordelt.

Normalfordelingen er statistikkens desidert viktigste fordeling og brukes mye innen blant annet naturvitenskap, sosiologi og økonomi til å analysere fenomener som springer ut av mange små, uavhengige og tilfeldige variasjoner.

– Men antallet drepte i mellomstatlige kriger følger isteden det som kalles en potenslov, som blant annet viser seg ved at det finnes mange små kriger, men bare noen få veldig store kriger. Jordskjelv og størrelsen på byer er andre eksempler på hendelser som følger en potenslov, forteller Nygård.

Skogbranner er også et eksempel: De fleste blir slukket helt i starten og så er det noen få som blir veldig store.

Forskerne vet altså at kriger er fordelt etter en potenslov, men hittil har det ikke vært gjort mye arbeid for å avdekke mekanismene som kan ligge til grunn for noe slikt. Vi vet altså hva som er til hinder for krig, men ikke hva som forårsaker krig.

– Det er vanskelig nok å predikere hvor mange fotballkamper det norske kvinnelandslaget kommer til å vinne, men det er enda vanskeligere å predikere hvilke kamper de vil vinne. Vi starter derfor med den første oppgaven, det vil si at vi vil forsøke å predikere hvor mange kriger det blir i et gitt år. Men håpet er, som sagt, at vi også skal kunne lese ut av modellene våre hvilke faktorer som kan brukes til å forutsi kriger, oppsummerer Hjort.

Figuren viser utviklingen i antallet drepte i kriger etter 1946. Det absolutte antallet drepte har økt, men på grunn av befolkningsøkning har antallet drepte per 1 million mennesker gått ned. Kurven viser noen klare topper: Den kinesiske borgerkrigen og Koreakrigen tidlig på 1950-tallet, Vietnamkrigen på 1960-tallet, krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet og Eritrea-krigen på 1990-tallet. Den siste toppen fram mot 2016 skyldes den internasjonaliserte krigen i Syria. (Illustrasjon: PRIO)
Figuren viser utviklingen i antallet drepte i kriger etter 1946. Det absolutte antallet drepte har økt, men på grunn av befolkningsøkning har antallet drepte per 1 million mennesker gått ned. Kurven viser noen klare topper: Den kinesiske borgerkrigen og Koreakrigen tidlig på 1950-tallet, Vietnamkrigen på 1960-tallet, krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet og Eritrea-krigen på 1990-tallet. Den siste toppen fram mot 2016 skyldes den internasjonaliserte krigen i Syria. (Illustrasjon: PRIO)

Referanse:

Aaron Clauset: The Enduring Threat of Large Interstate Wars. One Earth Foundation Research Discussion Paper. 2017. DOI: http://dx.doi.org/10.18289/OEF.2017.018