Mange av oss tørket nok en liten tåre i skjul da vi hørte talen.

– I altfor for lang tid har kvinner ikke blitt hørt eller trodd, dersom de har turt å snakke imot mektige menn. Men deres tid er over. Tiden er inne! sa hun med dirrende stemme og henvisning til #metoo-kampanjen.

Talen hennes gikk raskt verden rundt i sosiale medier. Det tok ikke lang tid før det ble spekulert på om talkshow-vertinnen var en verdig kandidat til stillingen som USAs neste president.

Rett ord til rett tid

Jens Elmelund Kjeldsen er professor i retorikk ved Universitetet i Bergen.

Han mener Oprah holdt en svært god tale.

– Det som kjennetegner en god tale, er at de rammer noe i tiden. At du sier rett ord til rett tid. Det var nøyaktig det hun gjorde, mener han.

Hun kunne begynt med en lang takketale.

I stedet begynner hun med å fortelle om seg selv.

Hun forteller om den lille, svarte piken som i 1964 satt på et linoleumsgulv og så på TV i morens hus i Milwaukee. Hun husker at hun så den mest elegante mannen hun noen gang hadde sett i sitt liv. Mannen hun refererte til var Sidney Poitier, den første svarte skuespiller som fikk Oscar for beste mannlige hovedrolle.

– Han var en svart mann med et hvitt slips. Jeg hadde aldri sett en svart mann bli feiret på en slik måte, sa Winfrey.

Går utover seg selv

Med disse helt konkrete referansene til linoleumsgulvet og det hvite slipset kobler hun denne hendelsen i 1964 til en reise hun selv har tatt. Fra å være en fattig, svart jente i en småby i USA til å få æresprisen under Golden Globe.

– Den gode talen karakteriseres også av at den går utover seg selv. I denne talen vevde Winfrey seg selv inn i en større fortelling, sier Kjeldsen.

Vi er ikke så storslåtte

Det var noe forførende, kanskje litt religiøst over talen til Winfrey. Akkurat som det har vært over Barack Obamas taler.

– Har norske politikere noe å lære av denne amerikanske måten å tale på?

– Det er store kulturforskjeller mellom USA og Norge. I Norge er vi mer opptatt av at en tale skal være ekte. Det storslåtte er vi ikke så begeistret for, mener retorikkprofessoren.

Han har sammen med sin kollega Anders Johansen skrevet boka «Virksomme ord» om norsk politisk talekunst. De bygger også opp en database over gode taler og talere som blir brukt både av forskere, lærere og elever.

Men vi har hatt situasjoner i Norge som har invitert til stor retorikk. Dagene etter 22. juli 2011 er et eksempel, mener han.

– Jeg vil spesielt huske Jens Stoltenbergs tale i Oslo Domkirke. Den var skrevet av hans taleskriver Hans Kristian Amundsen da han satt på et fly til Oslo, uten tilgang til internett og nyheter. Han har fortalt meg at der fikk han endelig mulighet for å tenke på hvem vi er som land. Det er ikke så mange store ord i denne talen. Det sterke i talen ligger i opplevelsen vi alle delte det samme i disse dagene etter terroren.

Stoltenberg startet talen slik:

Det er nå snart to døgn siden Norge ble rammet av den største ugjerningen siden krigen. På Utøya og i Oslo. Det føles som en evighet. Det har vært timer, dager og netter fylt av sjokk, fortvilelse, sinne og gråt.

I dag er det tid for sorg.

Obama blåste liv i talen

Kjeldsen mener at selv i USA, hvor retorikken har stått mye sterkere enn her hjemme, kom det en retorisk renessanse med Barack Obama.

Han blåste nytt liv i talekunsten.

• Les også: Hva kjennetegner retorikeren Barack Obama fra andre presidenter?

– Obama gjør slik vi retorikere har undervist i alle år. Han holder klassiske taler i en tradisjon som går tilbake til Cicero og den romerske retorikktradisjonen, mener Kjeldsen.

Cicero er kjent som en av historiens største talere. Han har gjennom skriften «Om taleren» gitt oppskriften til hva en god tale må inneholde, sterkt inspirert av Aristoteles. 

Etter Obama kom hans rake motsetning, Donald Trump. Han gjør det motsatte av sin forgjenger.

– Trump jobber ikke med de flotte formuleringer på forhånd. Han forbereder seg ikke. Det er for kjedelig, skal han selv ha sagt. Han sier bare det han mener og det som faller ham inn der og da.

Selv om Trump og Obama er rake motsetninger, er det samtidig åpenbart at de begge lykkes i å nå ut til folk, mener professoren.

Trump bruker også tradisjonelle grep, som for eksempel å gjenta budskapet flere ganger. Dette er viktig for at folk skal huske hva du har sagt. Og han henvender seg konstant til publikum når han holder tale.

– Det er lett å undervurdere Trumps metode, sier Kjeldsen.

Fremmed for våre politikere

Amerikansk talekunst ligger langt fra våre egne politikeres måte å snakke på, mener Kjell Lars Berge, professor i retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

– Obamas taler var nærmest vekkelsesmøter. Det er veldig unorsk. Norske politikere bruker talekunsten til å være saklige, ikke følelsesladde.

Men slik har det ikke alltid vært, forteller han.

– På 1920- og 30-tallet prioriterte de politiske partiene taler. Det gjaldt da å mobilisere massene.

Men etter andre verdenskrig skjer det noe. Talekunst blir oppfattet som et problematisk instrument i politisk kamp etter Hitler. Talekunst blir da assosiert med demagogi. 

– I boka «Tillitsmannen» vier Einar Gerhardsen et eget kapittel til talen. Han advarte da mot patos-orienterte taler. Han anbefaler nærmest at politikerne holder «forskning viser at»- taler. Selv holdt han taler som var saklige og redelige. De bar nærmest preg av forelesninger og foredrag.

– Norske politikere bør engasjere mer

Det er mye som skiller norske og amerikanske politikere.

Når vi retorikere inviterer politikere til universitetet, sier de ofte at retorikk er noe fremmed for dem. Noe som ikke har med det politiske arbeidet å gjøre, forteller Berge.

– I USA er det mer kultur for å bruke taler som politisk instrument. I det norske politiske systemet, hvor valgbarhet er knyttet til partinominasjoner, er det ikke lagt til rette for politisk talekunst. Politikkutformingen skjer i organisasjoner, politiske nettverk, gjennom vennskap og på fester. Politikere bruker ikke talerstolen som politisk redskap.

Det burde de gjøre i større grad, mener han.

– Politikerne bør bli mer oppmerksomme på hvor viktig taler er som politisk instrument. Særlig i en tid da flere begynner å miste troen på dem. Stadig flere av våre nye politikere har samme etternavn som kjente politikere. Politikk går i arv. Det er ikke bra. Derfor bør politikerne igjen tenke på hvordan de skal mobilisere til bredere demokratisk engasjement.

• Les også: Derfor bør elever mestre retorikk

Mener Listhaug er en av de beste

Men det er likevel norske politikere i nyere tid som er spesielt gode med ord, mener Berge. Han har selv noen favoritter.  

Tidligere nestleder i Arbeiderpartiet, Einar Førde var en klasse for seg selv, mener han. Nåværende nestleder Hadia Tajik er også god, ifølge Berge.

Fremskrittspartiets Carl I. Hagen og Sylvi Listhaug er også i en særstilling i Norge, mener Berge. De klarer å uttale seg så tydelig og enkelt, slik at alle forstår dem.

• Les også: Å beskylde Sylvi Listhaug for «hatretorikk» utvanner begrepet

Likevel er det nok Norges kronprins, Haakon Magnus, som en av Norges neste talere, mener Berge.

– Hans bryllupstale til Mette-Marit er både privat og offentlig. Han klarer det mesterstykket å omdefinere sin blivende kone fra å være en partydronning til å bli et kongsemne, uten å nevne hennes fortid med et ord.

Arrangerer konkurranse

Også Kjeldsen mener at vi er for lite opptatt av retorikk i Norge. Og at vi bør begynne tidligere for å gjøre unge mennesker bedre til å uttrykke seg muntlig.

– Vi ser at skolene blir mer og mer opptatt av retorikk og formidling. Det har også kommet inn i læreplanen. Men vi mener at det fortsatt er for lite oppmerksomhet om dette.

Retorikkgruppen ved institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen står derfor bak konkurransen «Ta Ordet!» for elever i videregående skole. Her kjemper elever om å skrive den beste talen om et tema de brenner for.

Med dette prosjektet håper Kjeldsen at de kan bidra til at barn og ungdom blir bedre til å uttrykke seg.

Retorikk er ikke bare å overbevise andre, mener han.

– Retorikk er ikke å klistre gode formuleringer på ferdig tenkte tekster. Det handler om å finne argumenter og løsninger. Det er en måte å tenke på, en måte å gripe inn i verden på.