De to hodeskallene funnet i 1952 og 2015 er begge rundt 8500 år gamle. De er fra samme område, muligens samme folkeslag. Men de ser helt forskjellige ut. (Foto: Anne Karin Hufthammer)
De to hodeskallene funnet i 1952 og 2015 er begge rundt 8500 år gamle. De er fra samme område, muligens samme folkeslag. Men de ser helt forskjellige ut. (Foto: Anne Karin Hufthammer)

Fikk kjeft for å ha vasket hodeskalle

Rettsmedisinere i Bergen var nær ved å vaske bort en del av historien til en 8500 år gammel hodeskalle. Nå samarbeider de med forskere for å ta vare på levninger med arkeologisk verdi.

Published

– Heldigvis fant vi litt masse i nesen, eller i bihulene, forteller arkeolog Anne Karin Hufthammer.

– Vi fikk det under mikroskop og fant at denne skallen har ligget i ferskvann. Så det er kjempespennende, det er en historie i seg selv. Ut ifra den lille klumpen med jord, på kanskje én kvadratcentimeter, så kunne vi finne ut noe om lokaliteten.

En 8500 år gammel hodeskalle ble funnet av et turgående par i mai 2015, ved Kyrkjetangen i Bergen. Første stopp ble politiet, som sendte den videre til rettsmedisinerne ved Gades Institutt.

– Det er en del savnede kvinner som politiet leter etter. Det første vi må gjøre, er å finne ut om dette er en savnet person, sier rettsmedisiner og professor Inge Morild, som tok imot og undersøkte hodeskallen.

– Den ble brakt inn full av jord som vi spylte av. Det skulle vi tydeligvis ikke gjort, men det var nødvendig for å se hva det dreide seg om.

Rettsmedisineren skjønte raskt at hodeskallen var gammel. Rettsantropologen ved avdelingen gjettet på middelalder.

– Så gikk det litt tid, og Hufthammer og gjengen fikk deretter snusen i det, forteller Morild.

– Plutselig satt det en mann på gangen hos oss og ville ha skallen utlevert.

Med politiet som oppdragsgiver kunne ikke Morild uten videre gi fra seg kraniet, men etter noen telefoner ble det utlevert og havnet til slutt hos arkeologene. De kunne fastslå at hodeskallen var 8500 år gammel. En av de eldste i Norge, og i Skandinavia.

Genetikk og isotoper

Noe av årsaken til at det ikke er bedre rutiner for å ta vare på skjeletter og andre menneskelige levninger, er at materialer fra mennesker har fått en annen valør enn tidligere, ifølge Hufthammer.

Da en tilsvarende gammel hodeskalle ble funnet på Vestlandet i 1952, var ikke arkeologene interessert overhodet. Kraniet og noen bein ble samlet inn og tatt vare på av zoologer.

– Før satt vi bare og så på hvordan skjelettene så ut. Vi studerte størrelse, form og eventuelle sykdomstrekk. Ofte kunne vi bare gjette om de var mann eller kvinne, forteller Hufthammer.

– Inntil for kort tid siden mente mange at et humant skjelett ikke er arkeologi, noen mener det fremdeles. Jeg mener og har hevdet lenge at det er det – særlig etter at de nye metodene kom.

For det arkeologene før bare kunne antyde med morfologi, læren om kroppsbygningen til en organisme, kan de i dag finne relativt sikre svar på med genetikk og isotoper, kjemiske grunnstoffer som også er å finne i mennesker.

– Gjennom studier av arvestoff og ikke minst studier av isotopverdier i bein, kan mye av et individs historie avsløres. For eksempel slektskap, kosthold, vandringsmønstre og de klimatiske forholdene individet levde under.

– Med disse metodene kan vi hente ut så mye arkeologi som bare det!

Anne Karin Hufthammer, arkeolog og førsteamanuensis ved Avdeling for naturhistorie, Universitetsmuseet i Bergen. (Foto: Paul S. Amundsen)
Anne Karin Hufthammer, arkeolog og førsteamanuensis ved Avdeling for naturhistorie, Universitetsmuseet i Bergen. (Foto: Paul S. Amundsen)

Mørkhudete, blåøyde menn

Og selv om rettsmedisiner Morild vasket kraniet grundig, så fjernet han altså ikke alle spor til fortiden. Fra jorden i bihulene har Hufthammer med kollegaer funnet at personen bodde ved ferskvann og levde av føde fra havet, særlig sel. Det samme gjelder for personen som ble funnet i 1952.

Fakta om 1537-grensen

Fredet materiale i Norge er beskyttet i tre ulike lover, Kulturminneloven, Svalbard-miljøloven og Gravferdsloven. Vernet av menneskelige levninger stopper ved reformasjonen i 1537, med unntak for:

  • Samiske graver eldre enn 100 år
  • Skjelettrester ved skipsvrak eldre enn 100 år
  • Alle gravminner på Svalbard
  • Krigsgraver
  • Graver yngre enn 20 år på gravplasser som fortsatt er i bruk
  • Graver yngre enn 40 år fra nedlagte gravplasser

Forskerne har også kunnet slå fast at begge kraniene tilhørte menn, som altså levde på samme tid, i eldre steinalder. Mest sannsynlig var de ganske mørke i huden, og blåøyde, slik andre studier har vist om mennesker i Nord–Europa på denne tiden.

– Foreløpige analyser tyder på at de kommer fra samme gruppe og samme område. Men i utseende er de svært forskjellige, hodeskallene er veldig ulike. Vi er usikre på hva dette betyr. En forklaring kan være at det var stor variasjon innenfor gruppen.

Neste skritt i undersøkelsen av steinaldermennene fra Vestlandet er å rekonstruere dem.

– Har du sett CSI? Det er noe sånt vi prøver på. Dette gjør de på laboratorier rundt om i Europa. Man 3D-skanner skallen og legger til scener og muskler ut ifra kjønn. Så får du omtrentlig utseende.

De genetiske analysene har for øvrig bare så vidt begynt, understreker Hufthammer.

– Mye analyse og tolkningsarbeid gjenstår både innen genetikk og arkeologi, og det er i dag en stor gruppe som arbeider med disse to menneskekraniene.

Kripos først, så arkeologen

– Hufthammer og gjengen kjeftet meg huden full for at vi hadde vasket vekk jorden og sånt som de skulle bruke, husker Inge Morild, som er en av Norges mest erfarne rettsmedisinere.

– Vi får inn bein hele tiden, stort sett er det fra sauer, men også mye hjort, trolig etter tjuvslakting. Men det dumper inn et menneskebein fra tid til annen. Da må vi sile ut det som er historisk, men hvis vi har noen mistanker, må vi ta prøver og eventuelt ødelegge noe av den arkeologiske verdien.

Inge Morild, professor og rettsmedisiner ved Gades Institutt. (Foto: Privat)
Inge Morild, professor og rettsmedisiner ved Gades Institutt. (Foto: Privat)

Det skjønner Hufthammer godt.

– Selvfølgelig må det være sånn. Det viktigste er å løse eventuelle saker med bortkomne personer. Vi stiller i andre rekke, det er helt riktig.

Men kanskje hvis de hadde hatt enda litt bedre rutiner, samarbeid og kunnskap, så kunne noe mer av det verdifulle for arkeologene blitt bevart.

– Inge og jeg har avtalt at vi skal sette oss ned sammen med politiet og lage en manual, en kjørebok for hva de skal gjøre hvis det kommer et funn inn fra publikum, sier Hufthammer.

– Så det er gode muligheter for at vi vil få inn mer bein enn før?

– Det kan hende, bekrefter Morild, men understreker at det meste som kommer inn, ikke er fra mennesker. Materiale som ikke er av interesse destrueres.

– Det kom et overarmsben her forleden, funnet under graving. Det er kanskje de som graver som trenger sånne retningslinjer for hvem de skal tilkalle. Vi gjorde DNA-undersøkelse og sjekket den mot Kripos’ savnet register, men den ble ikke funnet der. Benet var neppe mer enn noen tiår gammelt, trolig fra krigens dager eller fra en kirkegård. Det hadde altså heller ingen historisk interesse og gikk til forbrenning.

Vernet stopper ved reformasjonen

Ideen om en kjørebok for hva som bør skje når det forekommer funn av humant materiale fikk imidlertid Hufthammer for flere år siden. Arbeidet med en «Veileder ved funn av menneskelige levninger» ble startet under hennes tid som leder for Skjelettutvalget.

Utvalget ble opprettet i 2008, i kjølvannet av strid om utlevering av samiske kranier fra Norges fremste skjelettsamling, De Schreinerske Samlinger. Utvalget tar stilling til etiske vurderinger ved forskning på menneskelige levninger, og har nylig sendt sin nye veileder på høring.

– Vi ser behovet for en sånn veileder i mange sammenhenger, sier Nils Anfinset, dagens leder av Skjelettutvalget.

– Folk finner ting, og vet ikke hva det er, hvor gammelt det er. Så blir politiet kalt inn, men de har ikke nødvendigvis kompetanse på dette heller. Og så har du eksempler som denne hodeskallen i Bergen som ble vasket grundig.

Målgruppen for veilederen er alle som kan tenkes å komme over skjeletter i ulike sammenhenger, politiet, ulike trossamfunn og mannen i gata. Forskere og museer, og sentrale institusjoner som forvalter kulturminner, som Riksantikvaren og Norsk institutt for kulturminneforskning.

– Det vi prøver å gjøre, er å klargjøre og finne rutiner for hvor ansvaret ligger, sier Anfinset.

Norge er nemlig et av få land i Europa som ikke har et totalt vern for humant materiale. Vernet stopper ved reformasjonen, i 1537. Materiale som er nyere enn 1537 er også å finne i ulike samlinger, men det er tilfeldig hvor det plasseres og hvem som tar hånd om det.

Skjeletter er kulturarv

I Bergen kommer Hufthammer og Morild til å lage en lokal plan for hvordan håndtere funn. Men det er også et klart behov for den nasjonale veilederen som omsider er på vei, mener arkeologen.

– De som virkelig trenger denne veilederen, er myndighetene våre. De som lager regelverk for dette, trenger en bevisstgjøring, sier Hufthammer.

– Vi har i praksis over 500 år med materiale som ikke er vernet. Men vi er forpliktet gjennom internasjonale konvensjoner til å ta vare på vår felles historie, også den som kommer etter 1537. Så jeg håper at en veileder kan være med og gi en viss form for pietisme. En følelse av at vi kan ikke bare kaste og gjenbegrave, sånn som man har holdt på med.

– Har man gjort det, kastet og gjenbegravet masse verdifullt materiale?

– Det varierer litt, men når en grav er over 20 år, så har kirkene sånne beinbinger og tar en fellesbegravelse på det. Protestanter har et veldig avstandsforhold til skjelettmateriale, kanskje mer enn andre religioner. Men dette er kulturarven vår, og her ligger masse informasjon om fortidens mennesker. Vi bruker masse penger på historieforsking, men glemmer at det ligger masse historie i skjelettene.

Samtidig er Hufthammer klar over at det å utvide Kulturminneloven til nærmere nåtid vil innebære nettopp store kostnader.

– Det er nok en av årsakene til at en er forsiktig med å flytte grensen opp i tid. Det vil medføre store økonomiske og organisatoriske konsekvenser, flere restriksjoner for byggherrer for eksempel. Så det er ikke bare å sette i gang heller. Men vi må i hvert fall få på plass en bedre ordning som gjør at vi får undersøkt og tatt vare på materiale av verdi.