Havet består av ulike lag. I de vannmassene som kalles mesopelagialen, 200–1000 meter under havoverflaten, lever det mange forskjellige organismer. Populært kalles denne sonen for «the twilight zone». Svært lite lys trenger ned på disse dypene.
Mange av fiskeartene som lever her, bruker mørket for å gjemme seg for rovfisk og andre rovdyr. De kommer opp til de øvre vannmassene for å spise om natten – i ly av mørket.
Når dyphavsfisk kommer opp til overflaten, er det trolig verdens største migrasjon, målt i biomasse. Et nytt anslag tilsier at hele 5000 millioner tonn fisk foretar slike vandringer hver eneste dag.
Fisk rømmer fra været
– Vi ser at dypvannsfisk gjennomgående holder seg innenfor et relativt konstant lysnivå, forklarer professor Stein Kaartvedt, som har forsket på livet i dypet i mange år.
Lys er nemlig svært viktig for disse fiskene. Så hva skjer når drittværet kommer og dagene blir mørkere?
– Vi ser at fisk helt ned på 700 meters dyp endrer adferd, konstaterer Kaartvedt.
Det var på tokt i farvann utenfor Saudi-Arabia, der Kaartvedt – som jobber ved Institutt for biovitenskap på Universitetet i Oslo – har et samarbeid med King Abdullah University of Sciences and Technology, at han fikk det endelige «beviset» på at endringer i været kan gi atferdsendringer selv på store dyp.
Mens undersøkelsene pågikk, passerte en regnstorm, en sjelden hendelse i disse farvannene. Kaartvedt og forskerkollegaene hans hadde akustisk utstyr ute som målte fiskens aktivitet i dypet, og da stormen med tungt og mørkt skydekke passerte, svømte dyphavsfiskene oppover i vannmassene – for å holde lysmengden konstant.
Perlemorsfisken er en dyphavsfisk som oppfører seg på en spesiell måte til lys. Dette satte forskerne på sporet av en ny øyetype. (Foto: Stein Kaartvedt)
– Men hva med steder hvor «drittvær» forekommer oftere? For eksempel i Kaartvedts egen hjemby, Bergen?
– Man skulle kanskje tro at de hadde vent seg til styggeværet, spesielt i Bergen, sier Kaartvedt.
Men tilfellet er at også dyphavsfisk i Norge reagerer på dårlig vær og holder seg innenfor en relativt konstant lyssone, som forskerne foreslår å kalle fiskens komfortsone for lys. Forskergruppen Kaartvedt har vært en del av, har nylig publisert resultater fra en jordomseiling der de viser at dette gjelder globalt.
Betydningen av lys
Fisk har en komfortsone, forteller Stein Kaartvedt. (Foto: Elina Melteig)
– Det handler om å spise og unngå å bli spist, forteller Kaartvedt.
– Det er ikke dag eller natt, men en kontinuerlig avveining i forhold til lys, altså å se eller bli sett.
Annonse
Dette er noe av forklaringen på adferden hos dyphavsfiskene. Kaartvedt mener at lysforholdene har større betydning enn man hittil har antatt og at dette er et forhold som også må inkluderes når man vurderer mulige virkninger av klimaendringer i Arktis, der dagene er lange om sommeren og det er mørkt gjennom vinteren.
Disse dyphavsfiskene forekommer overalt i verden, bortsett fra i polhavet, og kanskje er det den arktiske lysperioden, ikke temperaturen, som er begrensende for utbredelsen.
– På stor skala ser vi at noen av fiskene, særlig de som holder seg i øvre del av twilight-sonen, har en litt annen adferd i forhold til lyset enn fiskene som lever noe dypere – kanskje det er noe med øynene deres, funderte Kaartvedt.
Akkurat dette spørsmålet har vist seg å bli viktig. Da Kaartvedt fikk midler til å se nærmere på øynene, fant de nemlig en helt ny type øye-celler. Prosjektet involverte etter hvert både molekylærbiologer og sansefysiologer for å finne svaret på hvordan disse øynene fungerte.
En ny type øyne
De spesielle fiskene Kaartvedt sikter til, tilhører en gruppe som kalles perlemorsfisk. Disse fiskene oppfører seg, som nevnt, annerledes enn andre dyphavsfisk. I stedet for å migrere opp om natten, kommer de opp for å spise ved daggry og solnedgang. Under disse omstendighetene er det svært spesielle lysforhold.
Dyphavsfisk har nemlig en type øyne som er tilpasset lite lys. Et vanlig øye vil hos de fleste dyr hovedsakelig inneholde tapper og staver. Stavene er mest lysømfintlige og brukes når det er lite lys. Tappene inneholder pigmenter som reagerer på ulike bølgelengder slik at vi kan se farger. Dyphavsfisk har derfor staver i sine øyne. Men kunne perlemorsfiskene ha det når de kommer opp mens det fremdeles er en del lys i overflaten?
Da forskerne så nærmere på perlemorsfiskens øyne, så det først ut som om den også hadde staver, men stavene inneholdt lysreseptorer som vanligvis finnes i tapper. Reseptorene var imidlertid optimalisert for skumringslys, altså «twilight». De nye øyecellene ble døpt til «rod-like cones», eller stav-liknende tapper.
Denne oppdagelsen gjør at forskerne må se på øyne på nytt. Det er kanskje ikke så enkelt at alle lysreseptorer kan deles inn i tapper og staver likevel.
