Willy Pedersen tilhører den første generasjonen som kunne kjenne hasjlukta i Slottsparken. Han ble fascinert av det nye fenomenet. Den unge sosiologens første jobb, tidlig på 1980-tallet, ble å skrive en stortingsmelding om narkotikapolitikken.
Høyre ledet en koalisjonsregjering, og politikerne var åpne for nye innspill. Men kapitlet om straff og kontroll hadde Pedersen ingen innflytelse over. Det kom ferdig skrevet fra Justisdepartementet.
– Det var den største endringen i norsk strafferett noen gang, forteller Pedersen.
Pedersen er nå professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.
Det store fy-ordet
Strafferammene hadde økt jevnt og trutt, og blitt klubbet gjennom av enstemmige Storting. Ved den siste økningen nølte SV og Hanna Kvanmo, men også de stemte til slutt for.
– Jeg ble overrasket over det høye straffenivået og av den dramatiske økningen på få år. Men narkotika var det store fy-ordet. Partiene konkurrerte om å være mest mulig mot, og det var enighet om at knallharde straffer var veien å gå.
Willy Pedersen selv var heller ikke noe unntak til å begynne med. Han måtte gå noen turer langs Akerselva, hvor hasjdealerne holdt til, før han begynte å stille spørsmål ved strafferegimet.
Et av hans tidlige forskningsprosjekter handlet om den illegale økonomien rundt hasj. Forskningsrådet finansierte prosjektet, og Pedersen og kollegaene stilte spørsmålene: Hvem blir trukket inn i dealingen? Hvordan går det med dem?
Svak og svart
Tidlig på 2000-tallet oppsøkte Willy Pedersen unge hasjselgere langs Akerselva sammen med daværende stipendiat Sveinung Sandberg, som nå er professor i kriminologi. Det tok tid å få innpass – de måtte først forklare dealerne at de verken var politimenn, journalister eller sosialarbeidere.
De to forskerne fant ut at hasjøkonomien trakk til seg noen av de svakeste guttene i byen, de fleste med bakgrunn fra afrikanske land. De hadde droppet ut av skolen og hatt dårlige erfaringer med rasisme. Hasjsalg var en rask vei til penger.
Men dealingen førte samtidig guttene lenger og lenger vekk fra det vanlige samfunnet. Lærdommen de opparbeidet seg på gata var brutal og konkret; den ville aldri gi dem innpass på det lovlige arbeidsmarkedet. Guttene ble både ofre og gangstere:
«For å overleve ved Elva må du vite mye om den illegale økonomien. Du trenger årvåkenhet og kunnskap om politi og sivilspanere, om rivaliserende grupper av selgere. Du må øve deg i å slåss, lære deg å ta imot juling.» (Uttrag fra boka Gatekapital, en av mange publikasjoner i professorens bokhylle.)
– Det tragiske var at disse guttene ikke hadde noen annen kapital, verken kulturell eller økonomisk. Akerselva ble på alle måter en blindvei, og mange av dem kom til å ende opp i fengsel, med meningsløst lange dommer. Det var en sikker vei til varig marginalisering, sier Pedersen.
– Fengslene våre fylles av folk som dem. Det var på den tida flere internasjonale studier av dealere fra nedkjørte amerikanske storbyer. Har du sett tv-serien «The Wire» vet du litt om det. Men man visste lite om hvordan dette kunne arte seg i en nordisk velferdsstat.
Nettopp derfor ble boka Gatekapital antatt av et engelsk forlag, med undertittelen «Black cannabis dealers in a white welfare state».
Hard kritikk
Erfaringene fra Akerselva bidro til at Pedersen begynte å stille spørsmål ved både narkotikapolitikken og straffenivået for narkoforbrytelser. Også i andre land begynte forskere å publisere kritiske innspill.
– Egentlig var jeg ikke spesielt tidlig ute med kritikk. Men det skapte støy her hjemme, blant politikere, i rettsapparatet og blant dem som jobbet i behandling. I Norge var det fortsatt enighet om den strenge linjen.
Andre forskere var også kritiske og spurte om han hadde dekning for funnene og meningene sine.
– Det var helt ok. Vi må tåle debatt. Jeg stakk hodet fram og har egentlig blitt bra behandlet.
Willy Pedersen fortsatte å få midler til forskning fra Forskningsrådet, også etter at perspektivet ble mer kritisk. Nye stipendiater ble ansatt, det kom en strøm av artikler og bøker og kunnskapsgrunnlaget ble stadig bredere. Gradvis endret også det narkotikapolitiske klimaet seg. I år 2000 avkriminaliserte Portugal bruk av narkotika, i USA blir marihuana legalisert i mange delstater. FN-systemet justerer også politikken.
– De siste fire–fem årene har ikke oppfatningene mine vært spesielt kontroversielle, oppsummerer Pedersen.
Har endret syn
I dag holder Pedersen ofte foredrag, blant annet for ansatte i departementer og direktorater, for dommere i Høyesterett, for fagfolk i behandlingsapparatet og for politikere på Stortinget og i lokalpolitikken.
– Særlig ungdomspolitikerne er det gøy å diskutere med, de har mer fantasi og de kan lettere se for seg endringer, sier han.
Men også sentrale politikere har trukket fram Pedersen som en tydelig og tilstedeværende fagperson. Det er ikke så lett å dokumentere samfunnsforskningens betydning, men i SAMEVAL – den store evalueringen av samfunnsforskning i Norge som nå foregår – kan vi lese at både Fredrik Gierløff (H) og Torgeir Michaelsen (AP) berømmer Willy Pedersens rolle i arbeidet med å justere narkotikapolitikken, og at forskeren har bidratt til å endre deres partiers synspunkter på dette området.
Pedersen har belyst hvor sterk den store narkotikaøkonomien er og forsket på sosiokulturelle sider ved bruken av tobakk, alkohol, hasj, ecstasy, amfetamin og heroin. Han har også vist hvordan den såkalte «krigen mot narkotika» har bidratt til å marginalisere mennesker.
Han er glad i å formidle og i å treffe folk.
– Som forskere har vi alltid mye å lære av andre, understreker han.
Stor betydning
Pedersens forskning har hatt betydning på en rekke felt: For ansatte i helse-, sosial- og justissektoren, på sivilsamfunnet, på det politiske systemet. Boka hans «Bittersøtt» har nå kommet i sin tredje utgave og har i 20 år blitt brukt i undervisning av politifolk, sykepleiere og sosialarbeidere.
Professoren er også opptatt av det han kaller den allmenne kunnskapen; «den som kan endre våre mødres, barn og venners måter å tenke på».
– Jeg har vært opptatt av å gjøre forskning forståelig. Som forskere har vi stor betydning, ikke minst fordi vi kan bidra til å forme fortellingene folk har til rådighet for å forstå det som skjer rundt dem, sier han.
Pedersen understreker at tilfeldigheter og god timing bidro til at forskningen hans fikk større betydning enn både han selv og andre var forberedt på:
– En endring var uansett på trappene. Offentligheten var lydhør. Både kriminologen Nils Christie og juristen Johs Andenæs kom med fine og kritiske innspill 20 år tidligere, men da var situasjonen en annen. De fikk mindre gjennomslag.
Stadig i ute i felten
Hvert år prioriterer Pedersen å være ute i felt for å samle data og snakke med folk. Nå jobber han med ungdommer som sosialiseres inn i de kulturelle og økonomiske elitene. En rød tråd i arbeidet hans har vært å snakke med folk som på en aller annen måte strever med å holde livet på rett kjøl.
Som forsker benytter han langtidsstudier av representative folkegrupper, spørreundersøkelser og feltarbeid blant cannabisdyrkere og selgere. I tillegg har han dybdeintervjuet en rekke personer som har erfaring med rus; fra unge festdeltakere og russ til fengslede narkoselgere.
Gjennom langtidsstudiene har Pedersen fått tilgang til data om blant annet økonomi, skolegang, bosted, alder, foreldres skolegang, sosioøkonomisk klasse og bruk av rusmidler. En av studiene startet da han selv var nokså fersk forsker, i 1992. Deltakerne var et representativt utvalg som da var midt i tenårene. Nå er de rundt 40 år, og deltakernes egne rapporter er blitt koblet med offentlige register.
– Vi er heldige som har slike data. Gjennom disse registrene har norske forskere en mulighet som få forskere fra andre land har.
Veien videre
Pedersen følger aktivt med på utviklingen av ruspolitikken. Han gleder seg over at dagens ungdom bruker mindre rusmidler enn for bare ti til femten år siden og prøver nå å finne forklaringer på hvorfor det har skjedd. Han mener at den norske alkoholpolitikken har vært vellykket, med streng regulering, vinmonopol og høye avgifter. Det bidrar til å holde forbruket nede.
– Men alkoholpolitikken er under økende press. Pussig nok er det de samme kreftene som vil liberalisere på alkoholfeltet og som ikke vil gi slipp på den feilslåtte «krigen mot narkotika».
Mest opptatt er Pedersen imidlertid av hva som kommer til å skje med narkotikapolitikken:
– Det blir endringer, de fleste politikere er enige. Bruken av narkotika blir avkriminalisert, færre kommer til å bli fengslet. Politi og rettsapparat kommer til å bli mindre viktig, helse- og sosialsektoren vil få nye oppgaver. Men det kreves godt politisk håndverk å få det til. Det blir krevende debatter fremover, og jeg deltar gjerne, fastslår Willy Pedersen.
Referanser:
Pedersen, W., A. Bakken and T. von Soest: Adolescents from affluent city districts drink more alcohol than others. Addiction. 2016. Sammendrag
Pedersen, W. and A. Bakken: Urban landscapes of adolescent substance use. Acta Sociologica. 2016. Sammendrag
Pedersen, W., H. Copes and S. Sandberg: Alcohol and violence in nightlife and party settings: A qualitative study. Drug and Alcohol Review. 2015. Sammendrag
