Det viste seg å være overraskende enkelt. Professor Shinya Yamanaka ser utover det store auditoriet i Georg Sverdrups hus på Blindern, stappfullt av folk en septemberdag i år.

– Ja, så enkelt var det at vi først ikke trodde det vi så i mikroskopet. Kunne vi ha gjort en feil?

En dag for elleve år siden gjorde Yamanaka en oppdagelse som forbløffet – ikke bare ham selv, men en hel medisinsk verden.

Etter flere års arbeid og mange mislykkete forsøk så han og stipendiaten hans, Kazutoshi Takahashi ved universitetet i Kyoto, at noe hadde skjedd i den lille petriskålen på laboratoriet der de jobbet. Spesialiserte, ferdigutviklete celler hadde gått tilbake til start – og blitt til noe som liknet den stamcellen de var på fosterstadiet. 

Det er ikke mulig!

Da var det gått to uker siden de to forskerne hadde tatt hudceller fra halen på ei mus og genmodifisert dem – slik at de uttrykte 24 nøye utvalgte gener som er med på å bestemme hvordan cellene utvikler seg. I mellomtiden var cellene blitt omdannet. Nå så de ut som embryonale stamceller, og de oppførte seg slik også. Alle sa at noe slikt var umulig. Ingen hadde greid å sette utviklingen i revers på denne måten.

Ikke så rart at mange hadde forsøkt. Stamceller er nemlig superceller. De har evnen til å dele seg og danne nye stamceller. Og ikke minst har de evne til å differensiere, altså spesialisere seg til de ulike celletypene som er i vevet der de oppholder seg.

• Les også denne saken i Apollon: Energimotoren i cellene våre stammer fra bakterier

Innen medisinen har særlig mye håp vært knyttet til de embryonale stamcellene. Alle cellene i kroppen vår stammer fra disse: Når eggcellen og sædcellen smelter sammen, dannes en ny celle, en zygote. Etter fem-seks dager oppstår en blastocyst, en liten ball med noen få celler inni. Dette er stamcellene. Når blastocysten fester seg i livmoren, dannes embryoet, fosteranlegget, og stamcellene begynner å lage alle de om lag 220 celletypene vi består av: muskelceller, blodceller, hjerteceller, hudceller, tarmceller, nerveceller. Et helt menneske.

Stamcellene fra embryoet er fantastiske for forskerne. De kan dyrkes nær sagt i uendelige mengder i laboratoriet og i prinsippet utvikle akkurat det vevet eller det organet de kan ønske seg. Men forskningen er omdiskutert. Å bruke stamceller fra overtallige, befruktede egg etter prøverørsbehandling, er ikke uproblematisk. Eggene kunne teoretisk sett blitt til barn.

– Vi ville løse dette etiske problemet, og jobbet hardt i mange år for å få det til, fortalte Yamanaka sitt lydhøre publikum på Universitetet i Oslo.

Gamle celler ble unge

Den dagen på laboratoriet for elleve år siden gikk det gradvis opp for ham at de hadde greid det: Musas hudceller var blitt unge igjen. Nå kunne de utvikle seg til i prinsippet alle mulige celler, akkurat som de embryonale stamcellene.

Han kalte dem indusert pluripotente stamceller – mest kjent under akronymet iPS. Det skulle ikke lenger være nødvendig for forskerne å gå veien om de dyrebare stamcellene i mors liv.

• Les også denne saken i Apollon: Avslører det indre livet i verdens største encellete alge

Men hvilke av de 24 genene var det som hadde fått hudcellen til å bli til en stamcelle igjen? Alle, eller bare noen av dem? Forskerne var til å begynne med ikke sikre. Etter prøving og feiling de neste to månedene fant de svaret.

– Det var bare fire som skulle til, sa Yamanaka.

– Alt vi trengte, var en kombinasjon av disse: Oct3/4, Sox2, Klf4 og c-Myc. Dermed åpnet DNA-et seg og skrudde på de øvrige genene som er aktive i stamceller.

– Vi gjentok det samme eksperimentet igjen og igjen. Vi fikk alltid det samme resultatet, fortalte han. 

Året etter greide Shinya Yamanaka å gjøre det samme med hudceller fra et menneske. Hudceller fra en 36 år gammel kvinne ble til uspesialiserte stamceller – slik de hadde vært på fosterstadiet nesten 37 år tidligere.

For det store medisinske gjennombruddet og teknologien han hadde utviklet, fikk han Nobel-prisen i medisin i 2012.

Fikk synet tilbake

Den første som ble behandlet med den nye teknologien, var en 70 år gammel japansk kvinne. Hun led av aldersrelatert maculadegenerasjon, en av de aller vanligste årsakene til synstap i verden. Den gule flekken – macula – sentralt i netthinnen hennes, var svekket. Synet ble dårligere for hver måned som gikk.

Yamanakas kollega, Masayo Takahashi, tok en ørliten bit hud fra armen hennes, behandlet cellene derfra slik at de uttrykte de fire pluripotensgenene. Så lot hun cellene gro under kontrollerte betingelser i en skål på laboratoriet. I løpet av tre måneder var cellene gått tilbake til å bli stamceller, slik de hadde vært på fosterstadiet. Kvinnens syn var svekket fordi mange av pigmentepitelcellene under netthinnen var døde. De nye stamcellene ble differensiert til de nye, friske øyencellene hun trengte.

De seinere årene har forskere lagd indusert pluripotente stamceller fra mange forskjellige celler i kroppen.

– Stamcellene er svært små i størrelse, mindre enn alle andre celler. Men potensialet deres er enormt, sa Yamanaka.

– Ut av en liten mengde celler fra et sted i kroppen, kan vi lage hundrevis, ja, tusenvis av petriskåler med indusert pluripotente stamceller – som igjen kan differensieres til cellene vi ønsker. Cellene dere ser her, var en gang hudceller eller blodceller. Nå er de hjerteceller, sa han og pekte opp på skjermen bak seg.

• Les også denne saken i Apollon: Leter etter skillet mellom encellete og flercellete dyr

– Vi kan se, selv uten mikroskop, at cellene i petriskålen beveger seg. Og ikke bare beveger de seg, de synkroniserer bevegelsene sine og slår som et hjerte.

– Ennå i dag, når jeg ser hjerteslagene i skålen, kan jeg ikke la være å undre meg, medgir den verdensberømte forskeren.

Svært kostbart

Det er gått tre år siden kvinnen i Japan fikk tilbakeført nye celler til øyet sitt. Denne første transplantasjonen gikk bra. Utviklingen mot stadig mer svekket syn er stoppet opp, og synet hennes er nå stabilt.

Men ikke alt har gått på skinner siden. Studien ble stanset etter denne ene pasienten. Forskerne så at det var oppstått små endringer i de nye cellene, og kunne ikke være hundre prosent sikre på at endringene ikke kunne gi en skade.

Å lage stamceller gjennom å bruke pasientens egne celler, har en stor fordel. Cellene vil ikke frastøtes av pasientens immunforsvar. Dermed slipper pasienten å ta immundempende medikamenter resten av livet. Ulempen er at terapien er tidkrevende. Og den koster.

– Vi brukte nesten et helt år. Bare alle kvalitetskontrollene vi gjennomførte for å være helt sikre på at cellene var slik de skulle, tok lang tid. Pasienter med hjertefeil eller leversvikt kan ikke vente så lenge. De kan dø i mellomtiden. Dessuten var det fryktelig dyrt; nesten én million dollar brukte vi bare på denne ene pasienten. Det er for mye.

Superdonorer

Men Yamanaka ga seg ikke. Disse praktiske hindringene måtte da kunne overvinnes? Løsningen ble en stamcellebank.

Forskeren er nå i full gang med å bygge opp en stor samling med indusert pluripotente stamceller. Bare noen ytterst få superdonorer får lov til å donere celler dit. Donorene er supre fordi stamcellene deres har noen sjeldne egenskaper som gjør at de i liten grad vil bli oppfattet som fremmede av immunforsvaret til pasientene som skal få dem. Forskerne lager nå mange ulike stamcellepopulasjoner som kan brukes til å behandle et stort antall personer. Da slipper de å lage cellelinjer fra hver enkelt pasient.

– Vi har kvalitetssikret cellene og lagret enorme mengder som nå ligger og venter i fryseren – grundig testet og klare til bruk, fortalte Yamanaka.

Nå har forskerne lagd indusert pluripotente stamceller fra to superdonorer.

– Jeg kaller dem super superdonorer. Bare disse to kan hjelpe så mange som 30 millioner mennesker i Japan. Nå har vi funnet åtte til. Da har vi dekket store deler av befolkningen. På denne måten reduserer vi kostnadene og forkorter tiden enormt.

– Nå er det mulig å transplantere celler til mange pasienter samtidig. I mars i år ble den første transplantasjonen av celler fra en av superdonorene gjennomført. En mann fikk nye pigmentepitelceller og reddet synet. Siden har mange pasienter fått celler de har trengt, fortalte Yamanaka.

Den første i Norge

Det var altså i Japan at stamcelleforskningen for et tiår siden skulle ta et voldsomt skritt framover. Det skulle vise seg forbausende enkelt for andre å reprodusere det japanerne hadde gjort. Teknologien fungerte. Siden er det blitt gjort mange ganger, mange steder i verden, også i Norge. 

– De aller første hudcellene som ble til indusert pluripotente stamceller her i landet, kom herfra, sier Joel Glover, og peker på et lite arr på håndbaken sin.

Glover er professor på Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo og leder for Nasjonalt senter for stamcelleforskning. Senteret ble etablert i 2009, året etter at Bioteknologiloven åpnet for forskning på befruktede egg og embryonale stamceller – og like etter at Yamanaka gjorde sin store oppdagelse. Det skulle riktignok ta noen år før metoden hans ble allment kjent blant stamcelleforskerne.

I dag har Stamcellesenteret en egen enhet som lager supercellene: Nasjonal kjernefasilitet for humane pluripotente stamceller. Forskere og klinikere over hele landet får stamceller herfra. Laboratoriet holder til på Institutt for medisinske basalfag i Domus Medica på Gaustad. I døra inn møter Apollon daglig leder Hege Brincker Fjerdingstad. Hun var den første i Norge som lagde indusert pluripotente stamceller fra hudbiopsier, det var i 2012.

Får hjelp av virus

– Her tar vi hudbiopsier fra norske pasienter med forskjellige sykdommer, og så lager vi stamceller fra hudcellene. Selve omprogrammeringen foregår i et laboratorium som er tilrettelagt spesielt for virusarbeid, påpeker Fjerdingstad.

Forskerne bruker modifiserte virus som inneholder spesifikke gener, nemlig de fire ‘Yamanaka-faktorene’ som gjør at cellene omprogrammeres. Som vi vet, er virus avhengige av å leve og formere seg inne i en vertscelle. Hos de modifiserte virusene er evnen til å spre innholdet sitt til levende celler, intakt.

Apollon får bli med Fjerdingstad inn i ‘det aller helligste’ – et laboratorium der hygienekravene er ekstremt høye, og hvor laboratorieteknikere tar seg av alle cellene i kultur.

– Etter omprogrammeringen sår vi cellene ut i store petriskåler med et spesialmedium. Etter hvert vil det vokse opp mange indusert pluripotente stamceller fra hver av donorene. Disse cellene vokser i kolonier, og skiller seg fra andre celler i skålen ved at de har tydelig avgrensete kanter. Hvor mange kolonier det blir, har vi ikke fullt herredømme over. Vi kan få alt fra null til to hundre kolonier i én skål, forteller hun.

Gullstandarden

Når koloniene har utviklet seg tilstrekkelig, er neste oppgave å karakterisere cellene. Forskerne må være sikre på at cellene er blitt pluripotente, altså at de har fått evnen til å utvikle seg videre til alle mulige celler i kroppen.

– De embryonale stamcellene vil alltid være gullstandarden vår. Vi må forvisse oss om at stamcellene vi har lagd, uttrykker de samme genene som embryonale stamceller.

Slik sjekker forskerne det:

– Vi karakteriserer cellene ved hjelp av ulike metoder. Vi ser blant annet på genuttrykk. Dessuten farger vi cellene med antistoffer som binder seg spesifikt til markører som uttrykkes når cellene er pluripotente. Antistoffene er koblet sammen med fluoreserende molekyler, og da kan vi, ved hjelp av et fluorescensmikroskop, detektere hva som er bundet på en celle. Så kan vi avgjøre: Den cellen er pluripotent, den er ikke pluripotent.

Nerveceller, hjerteceller, leverceller

Hudcellene er tilbake til start. De er blitt stamceller – klare til å leveres til forskere og sykehus omkring i landet.

Men Fjerdingstad og kollegene hennes kan gjøre mer. I 2013 begynte de å lage forskjellige celletyper i kroppen fra indusert pluripotente stamceller.

– Oksygen, karbondioksid, temperatur og fuktighet er avgjørende når stamcellene skal differensieres, altså utvikle seg i forskjellige retninger. Stamceller som skal bli leverceller, for eksempel, trenger andre betingelser enn de som skal bli hjerteceller, forklarer hun.

Laboratoriet har flere inkubatorer, ‘kuvøser’, som gjør det mulig å styre omdanningen fra en stamcelle til en kroppscelle.

– Vi kan ha én type betingelser i det ene inkubatorskapet, helt andre betingelser i det andre skapet. Dette er med på å gjøre at vi kan få akkurat de cellene vi ønsker oss.

I skålene er maten cellene trenger for å vokse – en bestemt type medium med ingredienser som gjør at cellene deler seg og opprettholder sine karakteristika.

– Her ser dere et inkubatorskap med celler i petriskåler. Vanligvis er det stappende fullt av skåler her. Vi begynte med åtte donorer. Siden vi plukker opptil femti kolonier fra hver donor, blir det mange kulturer å holde styr på. Ikke alle celler liker å bli overført, mange blir ikke så bra, og disse fjerner vi etter hvert. Så ender vi kanskje opp med fem fra hver donor. Da har vi faktisk førti forskjellige stamcellelinjer gående, forteller Fjerdingstad.

– Driften her pågår kontinuerlig. Stamceller tar ikke hensyn til helg og ferie. De krever daglig vedlikehold.

Studerer sykdommer i en skål

Professor på Universitetet i Oslo, Morten Carstens Moe er også tilknyttet Stamcellesenteret. Til daglig jobber han som overlege ved øyeavdelingen på Oslo universitetssykehus – en avdeling som har over 60 000 pasientkonsultasjoner hvert år.

At Yamanaka gjorde de aller første indusert pluripotente stamcellene om til nettopp øyenceller, mener Moe ikke er tilfeldig.

– En stor fordel med øyet er at dette er selve vinduet mot hjernen. Vi kan se rett inn på sentralnervesystemet, som består av hjernen og ryggmargen, og også av netthinnen inni øyet. Disse strukturene kan vi visualisere og måle svært nøyaktig. En annen stor fordel er at transplanterte celler ser ut til å overleve bedre i øyet enn i andre deler av sentralnervesystemet.

Moe viser til at den største gevinsten på kort sikt er at forskerne nå har fått et enestående verktøy i laboratoriet: De kan forske på mekanismer for sykdommer og hvordan cellene reagerer på forskjellige nye medisiner.

– Oppdagelsen av de indusert pluripotente stamcellene er en revolusjon. Nå behøver vi ikke lenger bare å se på symptomer hos pasientene våre. Vi kan gå ned på cellenivå og studere hvordan sykdommen utvikler seg, sammenlikne syke celler med celler fra friske donorer. Og enda viktigere: Vi kan gjøre noe med sykdommen selv.

Joel Glover forteller at det nå er flere forskere på Stamcellesenteret som jobber med celler fra norske pasienter – rammet av nevrologiske sykdommer som skyldes genmutasjoner. Noen mutasjoner finnes bare i Norge.

Å studere levende nerveceller hentet direkte fra pasienten, lar seg vanskelig gjøre, både av praktiske og etiske grunner.

– Men nå kan vi altså lage cellene vi trenger, med de unike mutasjonene som den enkelte pasient har, og studere sykdommen i en petriskål. Da kan vi se hvordan akkurat den eller den genmutasjonen påvirker cellene, sier han.

Når nerveceller dør

Hege Brincker Fjerdingstad forsker på en svært sjelden, nevrologisk sykdom, nemlig spinocerebellær ataksi. Sykdommen skyldes nettopp genmutasjoner og fører til at lillehjernen degenereres. Det finnes ingen kur.

– Mutasjonen jeg studerer, finnes hos medlemmer av to familier i Norge. Jeg har tatt hudbiopsier fra fem pasienter med denne sykdommen. Nå holder vi på å lage nye celler som hører hjemme i lillehjernen, forteller hun.

Blant flere sykdommer som forskere ved Stamcellesenteret studerer, er Parkinsons sykdom, Alzheimers sykdom og amyotrofisk lateralsklerose, mer kjent under forkortelsen ALS. Sykdommen ødelegger nerveceller i ryggmarg og hjerne. Pasienten mister gradvis kontroll over den viljestyrte muskulaturen og vil til slutt dø av pustesvikt.

– ALS er en fryktelig sykdom som utvikler seg raskt, og som det ikke finnes behandling for. Vi vet ikke hvorfor nervecellene dør. Sykdommen er forsket lite på i Norge, noe som er blitt kritisert. Men nå er vi altså i gang med et større forskningsprosjekt, forteller Joel Glover.

Sammen med professor Trygve Holmøy og kolleger på Ahus har han samlet inn hudbiopsier fra norske ALS-pasienter. Nå lager forskerne indusert pluripotente stamceller av disse – og nerveceller fra dem igjen.

– Vi har plukket ut pasienter med kjente mutasjoner. Så undersøker vi hva de ulike mutasjonene gjør og som kan føre til at nerveceller dør. På sikt ønsker vi å bytte ut de muterte genene med friske gener og se på forskjellen. Målet er å finne en måte å bremse sykdommen på, eller hindre at den i det hele tatt oppstår, sier Glover.

«Skriver ut» organer

De indusert pluripotente cellene kan imidlertid brukes til mer enn å lære om sykdomsmekanismer. Det neste skrittet for forskerne i Norge blir å gjøre som i Japan og flere andre land – nemlig å lage friske celler og vev fra syke og skadde og transplantere dem tilbake i pasientene: Nye nerveceller til dem som er rammet av hjerneslag, nye leverceller til dem som er syke av hepatitt, nye hjertemuskelceller til dem med infarkt. En diabetiker kan få celler som produserer insulin, en som er rammet av Parkinsons sykdom, kan få celler som produserer dopamin.

– Det er gjort en del teknologiske framskritt som gjør at vi nå tror at vi kan klare det, forteller Moe.

Forskerne vet at det å studere celler i en skål, ikke gir nøyaktige svar på hvordan sykdommen virker inn på pasienten – på en hel kropp. Men om de greier å lage tredimensjonalt vev fra celler, kan de etterlikne det som skjer i kroppen mye bedre – og dermed også øke forståelsen av hvordan sykdom utvikler seg.

– I en petriskål på laboratoriet ligger cellene i ett lag. Slik er det jo ikke i kroppen vår. Å dytte nye celler inn i pasientens kropp, vil ofte ikke lykkes. Cellene vil ha et reisverk rundt seg som de trives i. Med en 3D-skriver kan vi lage dette reisverket – som vi så kan putte cellene inn i og transplantere til pasienten. For eksempel: Vi kan, i prinsippet, lage motoriske nerveceller iblandet andre nervecelletyper som finnes i ryggmargen – og i riktig forhold og avstand til hverandre, forteller Glover.

På Stamcellesenteret ‘skriver’ forskerne nå ut celler som de skal holde i live. De forsøker også å bruke stamceller til å lage deler av organer eller kroppsdeler – slik som en del av leveren eller av netthinnen.

Forskerne ser for seg en framtid der de indusert pluripotente stamcellene går sammen med datateknologi og 3D-skrivere. 

– Det å lage matriks og det å lage stamceller – og så kombinere de to – ja, det har jeg stor tro på, understreker Moe.

Britisk ekspertise

En sentral medarbeider ved Stamcellesenteret er den britiske forskeren Gareth Sullivan. Han kom fra Centre for Regenerative Medicine ved University of Edinburgh, hvor han jobbet tett med forskeren som klonet sauen Dolly. I 2012 var han på plass på senteret, etter at Joel Glover hadde rekruttert ham. Nå skulle han bistå de norske forskerne med å framstille indusert pluripotente stamceller og spesialiserte celler fra disse.

– Sullivans forskningsgruppe var den første i verden som utviklet en prosess der humane leverceller kunne lages fra pluripotente stamceller ved bruk av små signalmolekyler. De små molekylene likner på signalene som styrer levercelledannelse i fosterkroppen. Dette gir en billigere og mer standardisert måte å danne leverceller på. Det åpner for effektiv testing av nye medisiner, og det åpner muligheten for å bruke cellene i behandlingen av pasienter, påpeker Glover.

Sullivan samarbeider nå med andre forskningsgrupper, både ved Oslo universitetssykehus og i andre land. Målet er å bruke slike nye metoder for å bygge opp humant vev – som på sikt kan transplanteres til pasienter som trenger det.

Norske superdonorer. Japan bygger nå, som vi vet, opp en bank med ferdige indusert pluripotente stamceller fra noen superdonorer. Men hva med Norge? Kan vi benytte stamcellene fra de japanske superdonorene?

– Nei. Arvematerialet er såpass forskjellig. Vi må finne våre egne superdonorer, sier Glover. Han mener Det norske benmargsgiverregisteret er rett sted å begynne å lete. Registeret gir en oversikt over norske og islandske givere av beinmarg og av stamceller som finnes i blod.

– Benmargsregisteret vet mye om hvem som kunne være superdonorer i Norge. Benmargsregisteret og vi på Stamcellesenteret diskuterer dette nå. Det ser lovende ut, røper Glover.

Han legger til at folk her til lands har nokså likt arvemateriale og lik motstandskraft mot sykdom. 

– Vi har alle muligheter til å finne super superdonorer. Norge har en ganske homogen befolkning, der innvandringen ennå ikke har påvirket genetikken i særlig grad.

Husker cellene?

Inni alle kroppens milliarder av celler tikker en biologisk klokke. Cellene eldes, blir gamle. Shinya Yamanaka fant altså måten å skru klokka tilbake på, helt til fem dager etter befruktningen. Men kan det være at en stamcelle husker at den en gang var en hudcelle på armen?

– Ja, kanskje har cellene litt hukommelse. Det er en mulighet for at de omprogrammerte cellene er eldre enn det de virker som, og derfor har svakheter sammenliknet med embryonale stamceller som er helt nye. Dette lurer vi på, medgir Moe.

Ingen vet altså nøyaktig hva som skjer med hudcellene når de omdannes til å bli stamceller. Forskerne er heller ikke sikre på langtidseffektene av å omprogrammere modne kroppsceller til stamceller. Kan vevene som lages fra dem, lettere utvikle seg til kreft eller til vev som kan gi ny sykdom?

I forsøk med dyr har det vist seg at slike celler kan gi opphav til svulster. Årsaken kan være at enkelte virustyper som er blitt brukte til å uttrykke de fire genene inne i hudcellen, skaper endringer på et tilfeldig sted i genomet. Dermed kan de komme til å ødelegge andre gener som beskytter mot svulstdannelse.

– Her på Stamcellesenteret bruker vi derfor bare virus som ikke har denne uheldige bivirkningen, forsikrer Glover.

– At forskere også har klart å lage indusert pluripotente stamceller uten å bruke virus i det hele tatt, kan være en måte å redusere risikoen for utvikling av kreft på.

Lang vei

Morten Carstens Moe minner om at veien fra labben til legen er lang.

– Vi erfarer at pasienter leser om behandling med stamceller på nettet – ofte svært syke mennesker som er villige til å ta stor risiko om det bare finnes et lite håp om bedring. Vi leger putter stamcellene inn, og derfor er det vi som til sjuende og sist sitter med ansvaret. Da må vi være sikre på at det vi gjør ikke skader pasientene ytterligere, og at det også er håp om at behandlingen kan hjelpe. For mange sykdommer trengs det derfor mer forskning før vi trygt kan bruke omprogrammerte celler til å behandle pasienter, understreker han.

Morten Carstens Moe mener også at behandling med omprogrammerte stamceller bør starte tidligere i sykdomsforløpet enn i dag.

– For eksempel har de pasientene som til nå har fått stamcellebehandling for aldersrelatert maculadegenerasjon i øyet, hatt langtkommen sykdom med store arrdannelser i skarpsynsområdet av øyet. Da er det mye vanskeligere for de nye cellene som kommer inn. Behandler vi før, er sjansene større for å få bedre syn etter transplantasjonen, påpeker han.

– Yamanakas fantastiske oppdagelse gir håp til pasienter uten håp. Da er det viktig at både pasientene selv, de som driver med grunnleggende forskning og vi som behandler pasientene, samarbeider så godt og tett som mulig.

Denne saken ble publisert først i Apollon.