For arkeologer finnes det ikke noe bedre enn århundregammelt søppel. Gamle bein og steiner fra søppelhauger kan fortelle spennende historier.

Da arkeolog Geir Grønnesby hadde små utgravninger ved 24 forskjellige gårder i Midt-Norge for en tid tilbake, fant han nesten alltid tykke lag med stein som var sprukket opp fordi de var blitt utsatt for sterk varme.

Disse steinene viste seg å være fra vikingtiden og tidligere. Da brygget man nemlig øl ved å kaste varme steiner i trekar.

– Vi fant mange av disse steinene. De er funnet på nesten alle gamle, navngitte gårder, sier Geir Grønnesby, forsker ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet.

• Les også: – Vikinger kjempet ikke bak murer av skjold

Gårdsbruk undersøkes sjelden

Grønnesby er fascinert av historien om norske gårdsbruk. Og med god grunn. Mye av historien om hvordan norske gårder ble bosatt og utviklet gjennom tusenårene, er fortsatt et mysterium.

Det er en enkel grunn til dette: De fleste arkeologiske utgravingene foregår i forbindelse med byggeprosjekter fordi man må undersøke grunnen for kulturgjenstander før man kan begynne å bygge noe som helst.

Men det er ikke så ofte det bygges vei eller lignende på tomta til et gårdsbruk. Det betyr at gårdsbruk sjelden blir undersøkt av arkeologer.

Med andre ord: – De fleste av de arkeologiske opplysningene vi har om vikingtiden kommer fra graver, og det meste av arkeologiske opplysninger om middelalderen kommer fra utgravninger i byer, sier Grønnesby.

Norske gårder sitter på en enorm underjordisk skattkiste som enkelte steder stammer fra år 600 e.Kr.

– Derfor begynte jeg å gjøre disse små utgravingene for å lete etter kulturlag på gårder, sier han.

Kulturlag betyr jordskikt med rester fra tidligere bosetninger.

• Les også: Herfrå kjem dei stolne vikingskattane

En nysgjerrig sosiolog

Grønnesby er ikke den første som har lagt merke til de svidde og sprukne steinene på gårder i Midt-Norge. En av de tidligste som har skrevet om dem var den banebrytende sosiologen Eilert Sundt, som registrerte et møte på en gård Hedmark i 1851.

Sundt skrev at han så en bonde i nærheten av en haug med rare, små steiner.

– Hva er det med disse steinene? spurte Sundt bonden og pekte på haugen.

– De er bryggesteiner, sa bonden til ham.

– Steiner de brukte for å brygge øl i gamle dager da de ikke hadde jernkar.

Sundt skrev i artikkelen sin at de fleste gårdene han besøkte hadde hauger med brente eller sprukne steiner. Hver gang han spurte, var svaret det samme: De var fra brygging. Steinene ble varmet opp til de var glødende varme og deretter puttet i kar laget av tre for å varme opp innholdet.

Steinene var allestedsnærværende, skrev Sundt. De var enkelte steder så mange at husene ble bygget på toppen av dem.

Rapporter fra arkeologer som undersøkte gårdsbruk i nyere tid, bekrefter også denne observasjonen.

Da en arkeolog foretok en prøveutgraving på en gård i Steinkjer på 1980-tallet, fant han et kulturlag mer enn en meter tykt, hvorav mye var stein som var sprukket på grunn av oppvarming. Grønnesby selv gravde ut mer enn 700 kubikkmeter stein fra en del av en gård på Ranheim, sør i Trondheim.

• Les også: Vikinger kan ha dyrket vindruer

Ritualer og reformasjonen

Det er ikke så spesielt at vikingene brygget øl med steiner, sier han. Brygging med oppvarmede steiner er også rapportert fra England, Finland og Baltikum. Det er en tradisjon som har fortsatt i Tyskland, hvor det er mulig selv i dag å kjøpe steinbrygget øl.

Grønnesby forteller at det store antallet bryggestein på norske gårder også understreker ølets kulturelle betydning.

– Øldrikking var en viktig del av sosiale og religiøse institusjoner, sier han. For eksempel regulerte Gulating, en norsk parlamentarisk forsamling som møttes fra 900 til 1300 e.Kr., selv de minste detaljene om ølbrygging og drikke på den tiden.

Gulatingsloven krevde at tre bønder jobbet sammen for å brygge øl, som deretter måtte bli velsignet. En bonde som ikke klarte å brygge øl i tre påfølgende år, måtte gi halvparten av gården til biskopen, den andre halvparten til kongen og deretter forlate landet. Bare svært små gårder var unntatt fra denne strenge reguleringen.

Det er like interessant hvilket tidspunkt bryggesteinene forsvinner fra kulturlagene: cirka år 1500, rundt reformasjonen.

– Det kan være et merkelig sammentreff. Det kan være religion. Eller det kan være at jernkar blir mer tilgjengelige da, spekulerer arkeologen.

• Les også: Hvordan styrte vikingkongene?

Fra søppelhull til skattkiste

Hver gang en glødende varm bryggestein ble droppet ned i en væske, ville den sprekke. Etter flere slike runder ville steinene bli for små til å være nyttige, og bryggerne ville kaste dem ut på en søppelhaug.

– Det betyr at de tykke lagene av steiner også inneholder andre gjenstander, som gamle spinnehjul og vevlodd, dyreknokler og perler. Det er derfor disse lagene er så viktige, vel så mye som for steinenes del.

– Arkeologer har alltid funnet disse lagene, men de har pleid å se på dem og klø seg i hodet, og lagene har ikke fått den anerkjennelsen de fortjener, sier han.