Når en vikingkonge skulle styre, var det helt nødvendig at han reiste rundt til undersåttene sine og møtte dem ansikt til ansikt. (Foto: Nejron Photo / Shutterstock / NTB scanpix)

Hvordan styrte vikingkongene?

Spør en forsker:

En leser forstår ikke hvordan vikingkongene kunne holde orden på rikene sine i en tid uten telefon og e-post. Forsker fra Vikingeskibsmuseet i Danmark hjelper oss med å finne et svar.

28.5 2017 04:00

Niels Arndal har fulgt med på serien «Historien om Danmark» på den danske statskanalen DR. Forleden satt han klistret til skjermen da episoden om vikingene ble vist.

Her kunne han blant annet høre at de danske vikingene på et tidspunkt styrte et kongerike som dekket Danmark, Sverige, Norge og store deler av England.

Niels ble dypt imponert, men også litt undrende, for ett spørsmål ble aldri besvart i TV-serien: Hvordan holdt vikingene orden på et så stort land?

Niels gjorde dermed det eneste riktige: Han har skrevet til Spør en forsker: «Det må jo ha tatt uker og måneder å sende beskjeder fra den ene enden av landet til den andre. Hvordan kunne vikingene kommunisere over så store avstander, og hvordan holdt de kontrollen over erobrede landområder?»

Imponerende bedrift

Vi har sendt spørsmålet videre til forskningskoordinatoren ved Vikingeskibsmuseet i Danmark, Morten Ravn.

Ravn vet mye om vikinger, og han er enig i at det er en imponerende bedrift danskenes forfedre har begått.

– Det er også imponerende at vikingene for eksempel klarte å samle flere hundre skip til å utføre et tokt. Skipene måtte utrustes, landsettes de riktige stedene i henhold til etterretning, og krigsfolkene måtte brødføs både under selve transporten, og når de hadde blitt landsatt, sier Ravn.

– Alt det måtte avtales på forhånd, slik at ting ikke gikk galt, og de hadde jo ikke telefoner til å koordinere.

Kongen reiste rundt i landet

Kommunikasjon i vikingtiden skiller seg fra senere tidsaldre på mange måter, men vi kan starte med kongen.

For eksempel var Knut den Store (995–1035) konge over Danmark, Norge og England og hadde dermed et ganske stort rike å holde orden på.

Morten Ravn forteller at kongens viktigste oppgave var å holde stormennene, eller høvdingene,  under kontroll. Det gjorde han ved å reise rundt til dem.

– Kongen skulle besøke undersåttene sine, og det gjorde han ved å reise rundt i riket. Ofte foregikk reisene med skip, og det kunne ta tre til seks dager å seile fra Danmark til England, avhengig av vind- og værforhold. Andre ganger skjedde det til hest eller til fots, når man ikke skulle krysse hav eller sund, forteller Ravn.

Bare ved å stå ansikt til ansikt med undersåttene sine kunne kongen sikre seg lojalitet og planlegge fremtiden for kongeriket. Møtene ble enten avtalt fra år til år eller ved å sende en budbringer.

– Møtene mellom kongen og stormennene var helt grunnleggende. Noen ganger møtte kongen en enkelt stormann, andre ganger en hel forsamling. Her kunne de blant annet planlegge forskjellige tokt i fremtiden, og møtene ble også brukt til å sikre stormennenes lojalitet, forteller Ravn.

Kjøpte lojalitet med gaver

Gaver var viktig for å sikre stormennenes lojalitet.

Ved møtene ga kongen for eksempel stormennene gullringer eller forgylte våpen. Giftemål kunne også brukes.

Kongsmakten var veldig ustabil, og nesten utelukkende basert på personlige forhold. Når kongen eller en stormann døde, måtte et helt nytt lojalitetsforhold stables på beina.

Kongen hadde gårder rundt om i landet. Han bodde på dem eller hos stormennene på reisene sine. Det var også stormøter, der mange stormenn dukket opp.

– De hadde kanskje møter på bestemte tidspunkt i året, sier Morten Ravn.

Lojalitet krevde møter ansikt til ansikt

God kjemi mellom stormennene og kongen var nødvendig, og derfor var alle møtene potensielt skjebnesvangre.

Hvis ikke kongen klarte å få samlet stormennene rundt seg, ble evnen til å gjennomføre nye tokt svekket. Det ville igjen føre til at han hadde færre gaver å dele ut for å opprettholde alliansene.

Ved å ha gode forhold til stormennene sikret kongen seg et samlet kongerike. Han kunne også holde fast i områder han nettopp hadde erobret ved å sette lojale stormenn til å administrere dem.

Det krevde imidlertid at de møttes regelmessig – også i Norge eller England.

– Kongeriket kunne ikke styres fra et sentrum. Selv om det var kongsseter i for eksempel Hedeby, Jellinge og Roskilde, var det kongens reiser rundt i landet som bandt hele kongeriket sammen. Det gjaldt både nye og gamle deler av kongeriket. Lojaliteten var helt avhengig av personlige møter, forteller Ravn.

Vikingene sendte ikke brev

Senere historiske perioder endret til en viss grad på kommunikasjonen.

Konger i senere deler av middelalderen sendte forseglede brev til adelen i andre deler av landet.

Dermed trengte ikke kongen å dukke opp hver gang som skulle gis en beskjed.

Det er ikke utelukket at vikingene gjorde noe lignende, men kildene tyder på at kommunikasjon stort sett var basert på muntlige overleveringer.

– Og da var det mye bedre at kongen selv dukket opp. Det kan ha hendt at han har sendt en budbringer som overleverte et budskap og hadde med en runestav eller et sverd som bevis på at han var kongens budbringer, men hvis det var viktig, måtte kongen reise rundt selv, forteller Ravn.

Planla tokter på stormøter

Morten Ravn utdyper at det var ved stormøtene kongen og stormennene planla sine tokt.

De kunne for eksempel avtale møtes på et gitt sted på et gitt tidspunkt med et bestemt antall skip. Deretter seilte de samlet mot en by eller et område de skulle plyndre.

Dermed kunne hver stormann sørge for at det ble bygget skip og samlet forsyninger i god tid. Det ble ikke overlatt til tilfeldighetene.

– Bare nøye planlagte tokt kunne lykkes, og alt sammen måtte avtales mange måneder i forveien, og alle måtte holde seg til avtalen. Ser man på de største toktene, har de involvert hundrevis av skip og tusenvis av menn, forteller Ravn.

– Vikingene skrev ikke så mye selv, så de mest detaljerte opplysningene har vi fra engelske og franske kilder. Den nevner krigsflåter på flere hundre skip. Det er klart at kommunikasjonen måtte fungere for at slike tokt skulle fungere.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Om stormenn

Stormenn, som også kalles høvdinger, var en betegnelse på de mektigste personene et lokalsamfunn i vikingtiden. Stormannen ble som regel valgt av alle frie menn på et sted.

Stormenn var som regel en rike. Bare de rike hadde råd til å betale nok soldater.

Landets stormenn hadde den grunnleggende forsvarsforpliktelsen. De skulle levere soldater under kongens ledelse.

I den sene vikingtiden hadde kongsmakten blitt så sterk at kongen, med støtte fra stormennene, kunne samle en betydelig hær – en leidang – når og hvis kongen fant det påkrevd. Leidangen innebar at landets våpenføre menn – med stormennene i spissen – skulle stille med våpen, utstyr, skip, mat og drikke.

Referanse: natmus.dk

Om vikingkongen

Kongen var den personen som hadde nok støtte blant de lokale stormennene eller høvdingene. Kongens makt var avhengig av spillet mellom hans egen og stormennenes styrke, men også utenrikspolitiske forhold hadde innflytelse.

Det var viktig for kongen at han hadde evner til å samle menn rundt seg, oppnå resultater og belønne folkene sine godt. Kongens makt var basert på personlig ry og enorme mengder sølv.

Kongens rolle var først og fremst å beskytte riket og lede militære aksjoner. Til å sikre dette hadde kongen en personlig hær – en hird – der den enkelte krigeren var personlig knyttet til herren i et gjensidig lojalitetsforhold.

De var livvaktene hans, fulgte ham på tokt og andre reiser. Krigerne var ofte rekruttert fra de ledende slektene.

Referanse: natmus.dk

Emneord